Forskjell mellom versjoner av «Matisse, H. "Notes of a Painter" 6»
(t) |
|||
| (18 mellomliggende revisjoner av samme bruker vises ikke) | |||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
| − | Matisse var fransk maler, grafiker og billedhugger. Han var fauvistenes lederfigur, og hadde stor påvirkning på den abstraherende utviklingen av malerkunsten i de første ti-årene av 1900-tallet. Startet bevegelsen fauvisme sammen med kunstnerne André Derain og Maurice de Vlaminck. Mellom 1908-1911 drev han egen malerskole med spesielt tyske og norske elever | + | Matisse var fransk maler, grafiker og billedhugger. Han var fauvistenes lederfigur, og hadde stor påvirkning på den abstraherende utviklingen av malerkunsten i de første ti-årene av 1900-tallet. Startet bevegelsen fauvisme sammen med kunstnerne André Derain og Maurice de Vlaminck. Mellom 1908-1911 drev han egen malerskole med spesielt tyske og norske elever.<ref>Tschudi-Madsen'', Henri Matisse''</ref> Artikkelen "Notes of a Painter" skrev han rett etter han ble leder for fauvistene, og benyttet seg av muligheten til å forsvare seg mot kritikker rettet mot ham av Sâr Péladan, en maler innenfor symbolismen. Artikkelen ble første gang publisert i Paris i 1908 og ble et viktig bidrag for det kunstneriske uttrykket innenfor modernismen<ref>Harrison og Wood, ''Art in Theory, 1900-2000'', 69</ref> |
| − | + | == "Notes of a Painter" == | |
| − | Matisse starter sin artikkel med at kunstnere som velger å blottlegge sine idéer om malerikunsten, og gjennom å vise sine kunstverk, eksponerer seg selv med fare for å bli kritisert. | + | Matisse starter sin artikkel med at kunstnere som velger å blottlegge sine idéer om malerikunsten, og gjennom å vise sine kunstverk, eksponerer seg selv med fare for å bli kritisert. Mange har en forventning til at maleriet skal presenteres med et litterært innhold, og ikke uttrykke generelle idéer som passer til de billedlige aspektene ved et maleri. Matisse skriver videre at han frykter at man vil reagere på maleren, som våger å innvadere det litterære menneskets domene, og han mener at en malers beste talsmann er hans arbeid. Men allikevel velger han å forsere denne frykten og ønsker å uttale seg om sine følelser og ambisjoner som maler gjennom skrivingen<ref name=":0">Matisse, "Notes of a Painter", 70</ref>. |
| − | Han ser tydelige forbindelser mellom hans tidligere arbeid og de nyere. Hans grunnleggende idéer er uforandret, | + | Han ser tydelige forbindelser mellom hans tidligere kunstneriske arbeid og de nyere. Hans grunnleggende idéer er uforandret, men hans tankesett er endret, noe som har resultert i at hans uttrykksmåte har utviklet seg. Det han er ute etter og setter høyt er det ekspressive. Matisse mener at en malers tanker ikke må betraktes som atskilt fra det billedlige, for tanken er ikke mer verdt enn dens uttrykk ved hjelp av midler, som må være mer fullstendig jo dypere hans tanke er. Matisse skiller ikke mellom følelsen han har om livet enn hans måte å uttrykke det på gjennom kunsten. Det ekspressive for Matisse ligger ikke i lidenskaper som uttrykkes gjennom et ansikt eller en voldelig bevegelse. Hele arrangementet av bildet hans er uttrykksfullt; stedet hvor figurene fyller rommet, de tomme områdene rundt dem, proporsjonene, alt har sin plass. Komposisjon mener Matisse, er kunsten å arrangere de ulike elementene på en dekorativ måte, som igjen uttrykker kunstnerens følelser. Et kunstverk må være harmonisk i sin helhet: enhver overflødig detalj vil erstatte en annen viktig detalj i tilskurerens sinn. Hvis målet for en komposisjon er det uttrykksfulle, og man ønsker å overføre en komposisjon fra et lerret over på et større, er det viktig å gjenskape uttrykket på nytt for å bevare det; kunstneren må endre karakteren og ikke bare forstørre den opp<ref name=":0" />. |
Både harmonier og dissonanser av farger kan gi behagelige effekter. Matisse ønsker å nå den tilstanden som uttrykker følelser i et maleri, han foretrekker hele tiden å bearbeide et bilde for å oppnå det som er representativt for hans sinnstilstand. Sjarm, letthet, friskhet er flyktige opplevelser mener Matisse. Om man har et lerret hvor fargene fremdeles er friske, og arbeider videre med det, vil tonen uten tvil bli mattere. Man vil erstatte den opprinnelige tonen med en med større tetthet, en forbedring, men mindre forførende for øyet. De impresjonistiske malerne, spesielt Monet og Sisley, hadde delikate uttrykk i sine malerier, og de var ganske nære hverandre i uttrykk; som et resultat av dette ser alle maleriene like ut. Ordet ´impressjonisme` preger stilen deres, for de uttrykker flyktige inntrykk. For mange nye malere vil ikke dette være representativt for deres måte å male på, fordi de unngår førsteinntrykket, og anser det som nærmest uærlig<ref>Matisse, "Notes of a Painter", 71</ref>. | Både harmonier og dissonanser av farger kan gi behagelige effekter. Matisse ønsker å nå den tilstanden som uttrykker følelser i et maleri, han foretrekker hele tiden å bearbeide et bilde for å oppnå det som er representativt for hans sinnstilstand. Sjarm, letthet, friskhet er flyktige opplevelser mener Matisse. Om man har et lerret hvor fargene fremdeles er friske, og arbeider videre med det, vil tonen uten tvil bli mattere. Man vil erstatte den opprinnelige tonen med en med større tetthet, en forbedring, men mindre forførende for øyet. De impresjonistiske malerne, spesielt Monet og Sisley, hadde delikate uttrykk i sine malerier, og de var ganske nære hverandre i uttrykk; som et resultat av dette ser alle maleriene like ut. Ordet ´impressjonisme` preger stilen deres, for de uttrykker flyktige inntrykk. For mange nye malere vil ikke dette være representativt for deres måte å male på, fordi de unngår førsteinntrykket, og anser det som nærmest uærlig<ref>Matisse, "Notes of a Painter", 71</ref>. | ||
| − | + | Ved å fjerne seg fra den bokstavelige representasjonen i kunsten oppnår man større skjønnhet og storhet. Når han ønsker å male en kropp er det viktig å definere presist dens karakter. For å beskrive dette gir han et eksempel: Ved å plassere et punkt av sort på et hvitt papir, vil det sorte punktet være synlig, uansett hvor langt bort man står. Men ved siden av dette sorte punktet plasserer han et til, og et tredje punkt, og allerede her oppstår det forvirring. For at det første sorte punktet skal beholde sin karakter, må han forstørre opp denne, når de andre punktene plasseres. Når det gjelder farger er det viktig at disse plasseres i forhold til hverandre slike at de ikke ødelegger hverandre. Matisse kan ikke kopiere naturen direkte; han blir tvunget til å tolke naturen og underkaste seg den ånden som frembringes i bildet. Med utgangspunkt i alle tonene, må det resultere i en levende harmoni av farger, en harmoni som er lik den musikalske komposisjonen. Det er i selve unnfangelsen av et maleri, det viktigste skjer. Matisse må derfor ha en klar visjon om maleriet helt fra begynnelsen av. Han gir eksempler på hvordan Cézanne arbeider; alt er nøye planlagt, slik at uansett på hvilken avstand du betrakter maleriet, og uansett hvor mange figurer som er i maleriet vil man kunne se hver figur tydelig. Om det er orden og klarhet i et maleri, vil dette gjenspeile den samme orden og klarhet som finnes i kunstnerens sinn<ref>Matisse, "Notes of a Painter", 72</ref>. | |
| + | |||
| + | Hovedfunksjonen til fargene må være å uttrykke det ekspressive på en best mulig måte. Det uttrykksfulle i fargene blir skapt intuitivt; når Matisse maler et høstlandskap, tar han ikke utgangspunkt i hvilke farger som passer til høsten. Han lar seg inspirere og velger fargene uti fra følelsen han får som knyttes til denne årstiden. Hans valg av farger hviler ikke på en vitenskapelig teori, slik Signac ble inspirert av Delacroix og tok i bruk komplementære farger. Signac hadde en vitenskapelig tilnærming til farger som gjorde at han plasserte fargene på en spesiell måte. Matisse er mer opptatt av å plassere fargene uti fra hvilke følelser han har. Han tror at selve den vitenskapelige teorien om komplementære farger ikke er fullstendig. Når man studerer maleriene til kunstnere som tar utgangspunkt i følelser ved valg av farger, kan man definere bestemte fargelover og utvide grensene for fargeteorier<ref name=":1">Matisse, "Notes of a Painter", 73</ref>. | ||
| + | |||
| + | Det som interesserer Matisse mest i kunsten er den menneskelige figuren, som best uttrykker hans nesten religiøse ærefrykt overfor livet. Han er ikke opptatt av alle korrekte anatomiske detaljer, men forsøker å gjenskape de viktigste kvalitetene. Det Matisse drømmer om er en kunst av balanse, renhet og ro, blottet for bekymrede og deprimerende temaer, en kunst som kan passe for alle mennesker og en kunst som kan virke beroligende på menneskesinnet<ref name=":1" />. Det har vært diskusjoner om hvorvidt en kunstner skal arbeide direkte fra naturen, eller arbeide uti fra minnet; Matisse synes man skal benytte seg av begge metoder, og få det beste ut fra begge. | ||
| + | |||
| + | De enkleste virkemidler er de som best muliggjør en kunstner til å uttrykke seg. Hvis han frykter det banale, kan han ikke unngå det ved å tilføye rare elementer, gjennom bisarre tegninger og eksentriske farger. Hans uttrykksmåte må komme ut fra hans temperament og han må ha ydmykhet til å tro at han bare har malt det han har sett<ref name=":2">Matisse, "Notes of a Painter", 74</ref>. | ||
| + | |||
| + | Matisse avslutter sin artikkel med å trekke frem at han ikke har kommet med noen nye teorier, men at det er viktig både for en kunstner og akademiker å repetere og ta i bruk disse sannhetene, slik at man kan ta de til seg og bli bevisst på de. Han gir et tilsvar til krtikken han fikk fra Sâr Péladan, om at Matisse ikke maler på en ærlig måte i forhold til gjeldende idealer og regler. Problemet, mener Matisse, er at Péladan spesifiserer ikke hvilke regler han mener. Regler har ingen mening om de ikke tas i bruk av individet, og reglene har endret seg gjennom tiden. Manet og Renoir arbeidet etter andre regler enn Raphael og Titian, fordi det passet bedre til deres temperament. Alle kunstnere bærer preg av sin tid, og dette er mest fremtredende i de store kunstnernes verk<ref name=":2" /> | ||
| + | |||
| + | == Jean Heiberg (1884-1976) == | ||
| + | De mest fremtredene norske kunstnerne som var elever hos Matisse var Jean Heiberg, Henrik Sørensen, Axel Revold, Per Krohg og Per Deberitz. Disse kunstnerne lot seg inspirer av Matisse´s kunstform, og tok med seg disse idéene hjem til Norge. Jean Heiberg startet som elev hos Matisse, februar 1908<ref name=":3">Werenskiold, ''De norske Matisse-elevene'', 49</ref> og gikk i lære hos ham frem til våren 1910. Da er Matisse så fornøyd med sin elev, at han råder Heiberg til å slutte ved akademiet og arbeide videre på egenhånd<ref name=":4">Werenskiold, ''De norske Matisse-elevene'', 50</ref>. Da han startet på det nyåpnede akademiet i Paris, hadde han malt bare et eneste bilde, et portrett av Zhartmann-eleven Sigurd Eriksen i 1907. Arbeidet bar preg av sikker tegning og god karakteristikk, men fargekoloritten var ikke like imponerende. Helt frem til han startet på akademiet hos Matisse hadde han rendyrket tegningen, og hadde lite erfaring med maleriet. De maleriene han etterhvert malte på Matisse-akademiet, viser en radikal endring i malemåte. Heiberg behersket godt tegningen, og kunne derfor følge rådene Matisse gav ham, i forhold til forenkling og modellering med fargene<ref name=":3" />. I 1909 maler Heiberg "Landskap fra Hvaler", som viser et panoramisk landskap fra Skjærhalden. Dette bildet viser tydelige impulser fra Matisse, som tar avstand til impressjonistene, og som knytter seg mer mot Cézanne. Alle formene i bildet, volum og rom er bygget opp systematisk ved hjelp av geometriske figurer<ref name=":4" /> Både Matisse og Heiberg hadde Cézanne som et klart forbilde<ref>Werenskiold. ''De norske Matisse-elvene'', 53</ref>. Vinteren 1911/12 malte han bildet "Akt", som viser at Heiberg fulgte Matisses tilnærming til farger. Han benytter sterke farger og stormønstrede flater, den blågrønne veggen gir rom og luft rundt kvinnen i maleriet. Fargene i tapeten går igjen i gulvteppet, samt en guloker farge gjentar seg i kvinnens ansikt og i teppet<ref>Werenskiold. ''De norske Matisse-elevene'', 51</ref> | ||
== Litteratur == | == Litteratur == | ||
| Linje 14: | Linje 25: | ||
Tschudi-Madsen, Stephan; Johannesen, Ole Rønning; Fagernes, Trond: ''Henri Matisse'' i ''Store Norske Leksikon'' på snl.no. Hentet 11. april 2021. https://snl.no/Henri_Matisse | Tschudi-Madsen, Stephan; Johannesen, Ole Rønning; Fagernes, Trond: ''Henri Matisse'' i ''Store Norske Leksikon'' på snl.no. Hentet 11. april 2021. https://snl.no/Henri_Matisse | ||
| + | |||
| + | Werenskiold, Marit. ''De norske Matisse-elevene: lærertid og gjennombrudd 1908-1914''. Oslo: Gyldendal, 1972 | ||
=== Referanser === | === Referanser === | ||
Nåværende revisjon fra 13. apr. 2021 kl. 14:30
Matisse var fransk maler, grafiker og billedhugger. Han var fauvistenes lederfigur, og hadde stor påvirkning på den abstraherende utviklingen av malerkunsten i de første ti-årene av 1900-tallet. Startet bevegelsen fauvisme sammen med kunstnerne André Derain og Maurice de Vlaminck. Mellom 1908-1911 drev han egen malerskole med spesielt tyske og norske elever.[1] Artikkelen "Notes of a Painter" skrev han rett etter han ble leder for fauvistene, og benyttet seg av muligheten til å forsvare seg mot kritikker rettet mot ham av Sâr Péladan, en maler innenfor symbolismen. Artikkelen ble første gang publisert i Paris i 1908 og ble et viktig bidrag for det kunstneriske uttrykket innenfor modernismen[2]
"Notes of a Painter"
Matisse starter sin artikkel med at kunstnere som velger å blottlegge sine idéer om malerikunsten, og gjennom å vise sine kunstverk, eksponerer seg selv med fare for å bli kritisert. Mange har en forventning til at maleriet skal presenteres med et litterært innhold, og ikke uttrykke generelle idéer som passer til de billedlige aspektene ved et maleri. Matisse skriver videre at han frykter at man vil reagere på maleren, som våger å innvadere det litterære menneskets domene, og han mener at en malers beste talsmann er hans arbeid. Men allikevel velger han å forsere denne frykten og ønsker å uttale seg om sine følelser og ambisjoner som maler gjennom skrivingen[3].
Han ser tydelige forbindelser mellom hans tidligere kunstneriske arbeid og de nyere. Hans grunnleggende idéer er uforandret, men hans tankesett er endret, noe som har resultert i at hans uttrykksmåte har utviklet seg. Det han er ute etter og setter høyt er det ekspressive. Matisse mener at en malers tanker ikke må betraktes som atskilt fra det billedlige, for tanken er ikke mer verdt enn dens uttrykk ved hjelp av midler, som må være mer fullstendig jo dypere hans tanke er. Matisse skiller ikke mellom følelsen han har om livet enn hans måte å uttrykke det på gjennom kunsten. Det ekspressive for Matisse ligger ikke i lidenskaper som uttrykkes gjennom et ansikt eller en voldelig bevegelse. Hele arrangementet av bildet hans er uttrykksfullt; stedet hvor figurene fyller rommet, de tomme områdene rundt dem, proporsjonene, alt har sin plass. Komposisjon mener Matisse, er kunsten å arrangere de ulike elementene på en dekorativ måte, som igjen uttrykker kunstnerens følelser. Et kunstverk må være harmonisk i sin helhet: enhver overflødig detalj vil erstatte en annen viktig detalj i tilskurerens sinn. Hvis målet for en komposisjon er det uttrykksfulle, og man ønsker å overføre en komposisjon fra et lerret over på et større, er det viktig å gjenskape uttrykket på nytt for å bevare det; kunstneren må endre karakteren og ikke bare forstørre den opp[3].
Både harmonier og dissonanser av farger kan gi behagelige effekter. Matisse ønsker å nå den tilstanden som uttrykker følelser i et maleri, han foretrekker hele tiden å bearbeide et bilde for å oppnå det som er representativt for hans sinnstilstand. Sjarm, letthet, friskhet er flyktige opplevelser mener Matisse. Om man har et lerret hvor fargene fremdeles er friske, og arbeider videre med det, vil tonen uten tvil bli mattere. Man vil erstatte den opprinnelige tonen med en med større tetthet, en forbedring, men mindre forførende for øyet. De impresjonistiske malerne, spesielt Monet og Sisley, hadde delikate uttrykk i sine malerier, og de var ganske nære hverandre i uttrykk; som et resultat av dette ser alle maleriene like ut. Ordet ´impressjonisme` preger stilen deres, for de uttrykker flyktige inntrykk. For mange nye malere vil ikke dette være representativt for deres måte å male på, fordi de unngår førsteinntrykket, og anser det som nærmest uærlig[4].
Ved å fjerne seg fra den bokstavelige representasjonen i kunsten oppnår man større skjønnhet og storhet. Når han ønsker å male en kropp er det viktig å definere presist dens karakter. For å beskrive dette gir han et eksempel: Ved å plassere et punkt av sort på et hvitt papir, vil det sorte punktet være synlig, uansett hvor langt bort man står. Men ved siden av dette sorte punktet plasserer han et til, og et tredje punkt, og allerede her oppstår det forvirring. For at det første sorte punktet skal beholde sin karakter, må han forstørre opp denne, når de andre punktene plasseres. Når det gjelder farger er det viktig at disse plasseres i forhold til hverandre slike at de ikke ødelegger hverandre. Matisse kan ikke kopiere naturen direkte; han blir tvunget til å tolke naturen og underkaste seg den ånden som frembringes i bildet. Med utgangspunkt i alle tonene, må det resultere i en levende harmoni av farger, en harmoni som er lik den musikalske komposisjonen. Det er i selve unnfangelsen av et maleri, det viktigste skjer. Matisse må derfor ha en klar visjon om maleriet helt fra begynnelsen av. Han gir eksempler på hvordan Cézanne arbeider; alt er nøye planlagt, slik at uansett på hvilken avstand du betrakter maleriet, og uansett hvor mange figurer som er i maleriet vil man kunne se hver figur tydelig. Om det er orden og klarhet i et maleri, vil dette gjenspeile den samme orden og klarhet som finnes i kunstnerens sinn[5].
Hovedfunksjonen til fargene må være å uttrykke det ekspressive på en best mulig måte. Det uttrykksfulle i fargene blir skapt intuitivt; når Matisse maler et høstlandskap, tar han ikke utgangspunkt i hvilke farger som passer til høsten. Han lar seg inspirere og velger fargene uti fra følelsen han får som knyttes til denne årstiden. Hans valg av farger hviler ikke på en vitenskapelig teori, slik Signac ble inspirert av Delacroix og tok i bruk komplementære farger. Signac hadde en vitenskapelig tilnærming til farger som gjorde at han plasserte fargene på en spesiell måte. Matisse er mer opptatt av å plassere fargene uti fra hvilke følelser han har. Han tror at selve den vitenskapelige teorien om komplementære farger ikke er fullstendig. Når man studerer maleriene til kunstnere som tar utgangspunkt i følelser ved valg av farger, kan man definere bestemte fargelover og utvide grensene for fargeteorier[6].
Det som interesserer Matisse mest i kunsten er den menneskelige figuren, som best uttrykker hans nesten religiøse ærefrykt overfor livet. Han er ikke opptatt av alle korrekte anatomiske detaljer, men forsøker å gjenskape de viktigste kvalitetene. Det Matisse drømmer om er en kunst av balanse, renhet og ro, blottet for bekymrede og deprimerende temaer, en kunst som kan passe for alle mennesker og en kunst som kan virke beroligende på menneskesinnet[6]. Det har vært diskusjoner om hvorvidt en kunstner skal arbeide direkte fra naturen, eller arbeide uti fra minnet; Matisse synes man skal benytte seg av begge metoder, og få det beste ut fra begge.
De enkleste virkemidler er de som best muliggjør en kunstner til å uttrykke seg. Hvis han frykter det banale, kan han ikke unngå det ved å tilføye rare elementer, gjennom bisarre tegninger og eksentriske farger. Hans uttrykksmåte må komme ut fra hans temperament og han må ha ydmykhet til å tro at han bare har malt det han har sett[7].
Matisse avslutter sin artikkel med å trekke frem at han ikke har kommet med noen nye teorier, men at det er viktig både for en kunstner og akademiker å repetere og ta i bruk disse sannhetene, slik at man kan ta de til seg og bli bevisst på de. Han gir et tilsvar til krtikken han fikk fra Sâr Péladan, om at Matisse ikke maler på en ærlig måte i forhold til gjeldende idealer og regler. Problemet, mener Matisse, er at Péladan spesifiserer ikke hvilke regler han mener. Regler har ingen mening om de ikke tas i bruk av individet, og reglene har endret seg gjennom tiden. Manet og Renoir arbeidet etter andre regler enn Raphael og Titian, fordi det passet bedre til deres temperament. Alle kunstnere bærer preg av sin tid, og dette er mest fremtredende i de store kunstnernes verk[7]
Jean Heiberg (1884-1976)
De mest fremtredene norske kunstnerne som var elever hos Matisse var Jean Heiberg, Henrik Sørensen, Axel Revold, Per Krohg og Per Deberitz. Disse kunstnerne lot seg inspirer av Matisse´s kunstform, og tok med seg disse idéene hjem til Norge. Jean Heiberg startet som elev hos Matisse, februar 1908[8] og gikk i lære hos ham frem til våren 1910. Da er Matisse så fornøyd med sin elev, at han råder Heiberg til å slutte ved akademiet og arbeide videre på egenhånd[9]. Da han startet på det nyåpnede akademiet i Paris, hadde han malt bare et eneste bilde, et portrett av Zhartmann-eleven Sigurd Eriksen i 1907. Arbeidet bar preg av sikker tegning og god karakteristikk, men fargekoloritten var ikke like imponerende. Helt frem til han startet på akademiet hos Matisse hadde han rendyrket tegningen, og hadde lite erfaring med maleriet. De maleriene han etterhvert malte på Matisse-akademiet, viser en radikal endring i malemåte. Heiberg behersket godt tegningen, og kunne derfor følge rådene Matisse gav ham, i forhold til forenkling og modellering med fargene[8]. I 1909 maler Heiberg "Landskap fra Hvaler", som viser et panoramisk landskap fra Skjærhalden. Dette bildet viser tydelige impulser fra Matisse, som tar avstand til impressjonistene, og som knytter seg mer mot Cézanne. Alle formene i bildet, volum og rom er bygget opp systematisk ved hjelp av geometriske figurer[9] Både Matisse og Heiberg hadde Cézanne som et klart forbilde[10]. Vinteren 1911/12 malte han bildet "Akt", som viser at Heiberg fulgte Matisses tilnærming til farger. Han benytter sterke farger og stormønstrede flater, den blågrønne veggen gir rom og luft rundt kvinnen i maleriet. Fargene i tapeten går igjen i gulvteppet, samt en guloker farge gjentar seg i kvinnens ansikt og i teppet[11]
Litteratur
Matisse, Henri. "Notes of a Painter" i ART in Theory, 1900–2000, An Anthology of Changing Ideas, redigert av Harrison, Charles og Paul Wood. Oxford: Blackwell Publishing, 2003
Tschudi-Madsen, Stephan; Johannesen, Ole Rønning; Fagernes, Trond: Henri Matisse i Store Norske Leksikon på snl.no. Hentet 11. april 2021. https://snl.no/Henri_Matisse
Werenskiold, Marit. De norske Matisse-elevene: lærertid og gjennombrudd 1908-1914. Oslo: Gyldendal, 1972
Referanser
- ↑ Tschudi-Madsen, Henri Matisse
- ↑ Harrison og Wood, Art in Theory, 1900-2000, 69
- ↑ 3,0 3,1 Matisse, "Notes of a Painter", 70
- ↑ Matisse, "Notes of a Painter", 71
- ↑ Matisse, "Notes of a Painter", 72
- ↑ 6,0 6,1 Matisse, "Notes of a Painter", 73
- ↑ 7,0 7,1 Matisse, "Notes of a Painter", 74
- ↑ 8,0 8,1 Werenskiold, De norske Matisse-elevene, 49
- ↑ 9,0 9,1 Werenskiold, De norske Matisse-elevene, 50
- ↑ Werenskiold. De norske Matisse-elvene, 53
- ↑ Werenskiold. De norske Matisse-elevene, 51
