Forskjell mellom versjoner av «Léger, F. «Contemporary Achievements in Painting» 3»
(Ny side: her kommer det tekst høsten 22) |
(→Fernand Léger (1881-1955)) |
||
| (18 mellomliggende revisjoner av 2 brukere er ikke vist) | |||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
| − | + | == Fernand Léger (1881-1955) == | |
| + | Maleren Fernand Léger begynte sin karriere blant impresjonistene, men regnes idag som en sentral kunster innen kubismen. Retningen fikk sitt navn i 1908 da den toneangivende franske kunstkritikeren Louis Vauxcelles beskrev George Braques eksperimentelle malerier som ''"des bizarreries cubiques".''<ref>Modern Art 1851-1929, Richard R Brettell, Oxford University Press, 1999, s. 32.</ref> Légers versjon av genren skulle få en særegen ''légersk'' grammatikk, basert i stor grad på mekanikk og sylindriske former, en kubistisk sidegren som fikk tilnavnet ''"tubism".'' | ||
| + | |||
| + | == Bakgrunn == | ||
| + | [[Fil:Fernand Léger, Soldiers playing cards, 1917 (olje på lerret, Kroller-Mueller Museum, Otterlo).jpg|miniatyr|Fernand Léger, Soldiers playing cards, 1917 (olje på lerret, Kroller-Mueller Museum, Otterlo]]Légers artikkel ''"Contemporary Achievements in Painting"'' er skrevet og publisert i Paris 1914, ved starten av første verdenskrig - fem år etter at italieneren Filippo Tommaso Marinetti skrev sitt ''"Futuristiske manifest"'' med formuleringer som "En prustende racerbil er vakrere enn Nike fra Samothrake" og "Ned med alle regler og tradisjoner, til helvete med museene og byråkratene".<ref>http://snl.no/futurisme </ref> Légers kunstsyn har flere fellestrekk med futuristenes, det nye, urbane samfunn og det moderne liv glorifiseres. Både Léger og futuristene var fascinert av bevegelse, det industrielle, fart og moderne fremkomstmidler. Léger var opptatt av å være nyskapende, men delte ikke futuristenes syn på krig som renselse.<ref>Modern Art 1851-1929, Richard R. Brettell, Oxford University Press, 1999, s. 35 </ref> Både hans tid ved fronten under første verdenskrig og at han var kommunist, er av betydning i denne sammenheng.<ref name=":1">Léger og norden, "Hellesen, Léger og Norge, Steinar Gjessing, Henie Onstad Kunstsenter, 1992, s 110, 111, 114, 132, 134.</ref> | ||
| + | |||
| + | == Frigjøringen fra det litterære maleri == | ||
| + | Ifølge Léger var endringene i kunstens visuelle uttrykk en konsekvens av tidens tempo og mentalitet. Et samfunn i rask utvikling og ikke minst moderne kjøretøy, bidro til at mengden inntrykk som måtte bearbeides ble mangedoblet. Dette ga en fragmentert persepsjon av omgivelsene - som når man titter ut av vinduet i et tog i stor fart - med oppstykkede flater, avkortede former, og bruddstykker. Resultatet ble et språk med forkortelser og trunkeringer, et vokabular vi også ser i tidens malerier.<ref name=":0">Art in Theory, 1900-1990, An Anthology of Changing Ideas, Edited by Charles Harrington & Paul Wood, F. Léger "Contemporary Achievements in Painting", Blackwell Publishers, 1996, s. 157-159</ref> | ||
| + | |||
| + | ''"Contemporary Achievements in Painting"'' fungerer som en kunstnerisk bruksanvisning med mange konkrete oppfordringer, også hva valg av motiv angår. Léger anbefaler den moderne maler å vende seg mot objektene han/hun omgir seg med i jakten på motiver. Denne oppfordringen er heller ikke løsrevet fra den historiske konteksten som er i emning. I boken ''"Modern Art 1851-1929"'' peker Richard R. Brettell fremover mot dette: "Tre franske kunstnere, Léger, Ozenfant og Le Courbusier slo seg sammen i midten av 1920-årene og proklamerte en kunst- og arkitekturteori hvor basiske industrielle produkter skulle utgjøre standarden for den nye orden. Masseprodusert glass og porselen var like høyverdig i form som en gresk kouros eller en bronsefigur fra renessansen, og en analyse av disse objektene skulle gi en mal som enhver form skulle kunne måles mot."<ref>Modern Art 1851-1929, Richard R Brettell, Oxford University Press, 1999, s 44.</ref> | ||
| + | |||
| + | I tiden lå også en interesse for den tyske opplysningsfilosofen Immanuel Kants (1724-1804) krav om at et kunstverk i seg selv ikke skulle tjene noe formål og at kunstens integritet kompromitteres ved betrakterens interesse for motivet (narrativen)<ref><nowiki>http://filosofi.no/immanuel-kant/#estetikk</nowiki></ref> - en påstand som ressonerer med Légers ideal om den abstraherte fremstillingen som realisme i ordets høyeste, reneste og mest moderne forstand.<ref name=":0" /> | ||
| + | |||
| + | Ved å distansere seg fra den litterære malerstil, videreførte Léger impresjonistenes frigjøring fra historiefortellingen. Hans ambisjon var at kunsten ved hjelp av moderne virkemidler som fravær av narrativ, bruk av geometriske former og kontrasterende farger, skulle gi en sann representasjon av sin tid. Det moderne maleriet som visuelt medium skulle være en gjengivelse av de ytre omstendigheter i en kontekst av mekanikk, rør, maskindeler - ikke et bilde på subjektets psykiske tilstand, som var banaliserende og derfor motarbeidet et varig kunstuttrykk. Léger påpeker at alle kunstnere som hadde gjort seg bemerket de senere årene, hadde gitt slipp på subjektet/fortellingen til fordel for det piktorale, med andre ord, maleriets flate og oppbygging. Dette, og opphøyelsen av masseproduserte objekter er moderne tanker som varsler om fremtidige retninger i kunsten, for eksempel pop-art. Det er imidlertid verdt å merke seg at Léger også sier at du kan male hva du måtte ønske. Selv den forslitte aktmodellen er et akseptabelt motiv, fordi det i bunn og grunn kun er malermetoden som er utslagsgivende.<ref name=":0" /> | ||
| + | |||
| + | Léger malte etter egen instruks, flateorienterte malerier. De forholder seg til lerretets todimensjonalitet, og er moderne både i kraft av sammensetning og trunkering av form, abstraksjon og kontrasterende fargevalg. Kontrastene gir ifølge Léger den ønskede dissonans, som igjen sørger for maksimal uttrykksfullhet.<ref name=":0" /> Fremstillingsmåten er videreutviklet fra kubismen, abstraksjonsnivået var høyt, dog av og til med en sammenstilling av figurative og nonfigurative bildekomponenter. Léger føler opp rådene med å understreke at for å være original holder det ikke å plassere noen kubifiserte objekter sentralt på et lerret; maleren må også fange den ytre manifestasjon av flatens essens. Komposisjon trumfer derfor alt annet, og for å oppnå et optimalt malerisk uttrykk, må linjer, form og farge komponeres med størst mulig logikk. Dette muliggjør bruk av nye verktøy og medier - et viktig element i kampen mot å bli en etterslepende imitator.<ref name=":0" /> | ||
| + | |||
| + | == Frigjøringen fra det borgerlige == | ||
| + | Den nye, fragmenterte fremstillingen av virkeligheten vil ikke falle i smak hos den overfladiske, konservative betrakter, spår Léger. Middelklassemennesket føler ubehag ved store fargekontraster, og prøver for enhver pris å unngå dissonans. For den som leter etter kulturell kontinuitet, gjenkjennbare komposisjoner og historier, vil den moderne representasjonen være et ubehagelig brudd med forventninger. At fremstillingen av virkeligheten i realiteten aldri har vært sannere enn den moderne, abstrakte representasjon, at kunsten aldri vært mer realistiske rotfestet i sin tid enn i dag - en erkjennelse det borgelige publikum ikke er moden for, i følge Léger. 1910-tallet var en revolusjonær tid i Paris, med store endringer og kreative revolusjoner,<ref name=":2">Thorvald Hellsen 1888-1937, Dag Blakkisrud, Matthew Drutt, Hilde Mørch, ''arnoldsche Art Publishers'', Eckbo Foundation, 2022, s. 163, s. 176.</ref>og kommunisten Léger advarer kunstnere mot velfødde, borgerlige miljøer. Der er det intet å lære, bortsett fra gode manerer. Det abstrakte flatemaleriet derimot, peker fremover, og vil derfor ha gyldighet utover sin tid som realisme i sin høyets og reneste form. | ||
| + | |||
| + | == Samarbeidet med den norske maleren Thorvald Hellesen (1888-1937) == | ||
| + | Fernand Léger var en sentral figur i det parisiske kunstmiljøet og skulle etterhvert danne skole gjennom sitt virke ved Académie Moderne. Det var påfallende mange skandinaviske kubister som graviterte mot Léger, og denne hadde stor innvirkning på deres kunstneriske uttrykk.<ref name=":1" /> En av de norske som søkte seg til Léger i perioden, var trondhjemsmaleren Thorvald Hellesen. Hellesen hadde bakgrunn fra Statens Kunstakademi (1910-11) og en kortere periode hos Christian Krohg før han reiste til Paris. Der ble han raskt integrert i det parisiske sosietets- og kunstliv, giftet seg med en fransk malerinne og skulle forbli i Frankrike mer eller mindre frem til sin død i 1937.<ref name=":1" /> | ||
| + | |||
| + | [[Fil:Fernand Léger, Discs,1918 (Musée de l'Art Moderne de la ville de Paris).jpg|miniatyr|Fernand Léger, Discs,1918 (Musée de l'Art Moderne de la ville de Paris)]] | ||
| + | I Paris endrer Hellesens verk seg vesentlig fra de relativt klassiske, figurative motivene med dekorative trekk han malte frem mot 1910, til en mer eksperimenterende flateorientert stil. Foretar man en rask sammenligning av verk fra perioden rundt 1915-1920, er det tydelig at Hellesen er påvirket av Légers kunst. Verkene ligner hverandre i flatebehandling og motivvalg, farge og utførelse. Deres felles virkemidler er en palett bestående av kontrasterende farger og geometriske former. En uttalelse fra Hellesen understreker deres sammenfallende ideer: "Tredimensjonale former fremstilles ikke gjennom fargemessig avtoning, men indikeres ved sammenstøtet mellom monokrome, ulikeformede fargeplan."<ref name=":1" /> | ||
| + | |||
| + | [[Fil:Thorvald Hellesen, ukjent tittel, 1920.jpg|venstre|Thorvald Hellesen, ukjent tittel, 1920|miniatyr]] | ||
| + | Hellesen og Léger ble etterhvert nære venner og samarbeidspartnere. I 1919 foretar de to malerne, sammen med Hellesens kone, malerinnen Hélène Perdriat, en skandinavisk reise med felles utstillinger. Léger var en maler med internasjonalt renommé, og både han og Perdriat oppnår positiv omtale i forbindelse med utstillingen i Kristiania. Hellesen derimot, får en kjølig mottagelse. Dette til tross for at læremester Léger var begeistret for nordmannens arbeider som han betegner som "meget sterke og helt og holdent moderne." | ||
| + | |||
| + | Hvor viktig Léger synes samarbeidet med Hellesen var, blir tydelig i denne uttalelsen i et intervju i Tidens Tegn fra 1919: "For øvrig er den (kubismen) ikke længer én retning, det er to. Den har spaltet sig. Picasso og Braque går den ene vei. Hellesen og jeg, den anden. De holder paa det rolige baade i farver og komposition, vi paa det dynamiske. Dynamit, dynamit. Det er det vi vil. Det voldsomme eksplosive harmonerer jo ogsaa bedre med den tiden vi lever i."<ref name=":1" /> | ||
| + | |||
| + | I det nye praktverket ''«Thorvald Hellesen 1888 - 1937»'' utgitt av Eckbo Foundation i samarbeid med arnoldsche Art Publication, står det å lese at Hellesen ''internasjonalt'' dro veksler på vennskapet med Fernand Léger.<ref name=":2" /> Kanskje nettopp Hellesens internasjonale fremgang og at hans fargerike arbeider appellerer så sterkt til den franske mesteren, er en indikator på "franskifiseringen" av den norske kunstneren hadde gått for langt. Gjennom sin fremgang og integrering i utlandet kan Hellesen ha blitt en fremmed og lite velkommen fugl i norsk kulturliv anno tidlig 1900-tall. Hellesen stilte aldri mer ut i Norge, og allerede i 1937 dør han og blir raskt glemt i sitt hjemland - noe som forøvrig også gjelder de andre norske Léger-elevene. Det skulle gå 50 år før Hellesen ble hentet frem fra glemselen og fikk en, om enn nokså beskjeden, plass i norsk kunsthistorie. Kanskje var hans stil for eksotisk for den unge nasjonen Norge, som jaktet på en egen kunstnerisk identitet. Til historien hører også at heller ikke Fernand Légers kunst var representert på norske museer før etter kunstnerens død. | ||
| + | |||
| + | === Referanser === | ||
| + | [[Kategori:Høst 2022 kun2062 4062]] | ||
| + | [[Kategori:1900-1945]] | ||
| + | <references /> | ||
Nåværende revisjon fra 8. nov. 2022 kl. 10:07
Innhold
Fernand Léger (1881-1955)
Maleren Fernand Léger begynte sin karriere blant impresjonistene, men regnes idag som en sentral kunster innen kubismen. Retningen fikk sitt navn i 1908 da den toneangivende franske kunstkritikeren Louis Vauxcelles beskrev George Braques eksperimentelle malerier som "des bizarreries cubiques".[1] Légers versjon av genren skulle få en særegen légersk grammatikk, basert i stor grad på mekanikk og sylindriske former, en kubistisk sidegren som fikk tilnavnet "tubism".
Bakgrunn
Légers artikkel "Contemporary Achievements in Painting" er skrevet og publisert i Paris 1914, ved starten av første verdenskrig - fem år etter at italieneren Filippo Tommaso Marinetti skrev sitt "Futuristiske manifest" med formuleringer som "En prustende racerbil er vakrere enn Nike fra Samothrake" og "Ned med alle regler og tradisjoner, til helvete med museene og byråkratene".[2] Légers kunstsyn har flere fellestrekk med futuristenes, det nye, urbane samfunn og det moderne liv glorifiseres. Både Léger og futuristene var fascinert av bevegelse, det industrielle, fart og moderne fremkomstmidler. Léger var opptatt av å være nyskapende, men delte ikke futuristenes syn på krig som renselse.[3] Både hans tid ved fronten under første verdenskrig og at han var kommunist, er av betydning i denne sammenheng.[4].jpg)
Frigjøringen fra det litterære maleri
Ifølge Léger var endringene i kunstens visuelle uttrykk en konsekvens av tidens tempo og mentalitet. Et samfunn i rask utvikling og ikke minst moderne kjøretøy, bidro til at mengden inntrykk som måtte bearbeides ble mangedoblet. Dette ga en fragmentert persepsjon av omgivelsene - som når man titter ut av vinduet i et tog i stor fart - med oppstykkede flater, avkortede former, og bruddstykker. Resultatet ble et språk med forkortelser og trunkeringer, et vokabular vi også ser i tidens malerier.[5]
"Contemporary Achievements in Painting" fungerer som en kunstnerisk bruksanvisning med mange konkrete oppfordringer, også hva valg av motiv angår. Léger anbefaler den moderne maler å vende seg mot objektene han/hun omgir seg med i jakten på motiver. Denne oppfordringen er heller ikke løsrevet fra den historiske konteksten som er i emning. I boken "Modern Art 1851-1929" peker Richard R. Brettell fremover mot dette: "Tre franske kunstnere, Léger, Ozenfant og Le Courbusier slo seg sammen i midten av 1920-årene og proklamerte en kunst- og arkitekturteori hvor basiske industrielle produkter skulle utgjøre standarden for den nye orden. Masseprodusert glass og porselen var like høyverdig i form som en gresk kouros eller en bronsefigur fra renessansen, og en analyse av disse objektene skulle gi en mal som enhver form skulle kunne måles mot."[6]
I tiden lå også en interesse for den tyske opplysningsfilosofen Immanuel Kants (1724-1804) krav om at et kunstverk i seg selv ikke skulle tjene noe formål og at kunstens integritet kompromitteres ved betrakterens interesse for motivet (narrativen)[7] - en påstand som ressonerer med Légers ideal om den abstraherte fremstillingen som realisme i ordets høyeste, reneste og mest moderne forstand.[5]
Ved å distansere seg fra den litterære malerstil, videreførte Léger impresjonistenes frigjøring fra historiefortellingen. Hans ambisjon var at kunsten ved hjelp av moderne virkemidler som fravær av narrativ, bruk av geometriske former og kontrasterende farger, skulle gi en sann representasjon av sin tid. Det moderne maleriet som visuelt medium skulle være en gjengivelse av de ytre omstendigheter i en kontekst av mekanikk, rør, maskindeler - ikke et bilde på subjektets psykiske tilstand, som var banaliserende og derfor motarbeidet et varig kunstuttrykk. Léger påpeker at alle kunstnere som hadde gjort seg bemerket de senere årene, hadde gitt slipp på subjektet/fortellingen til fordel for det piktorale, med andre ord, maleriets flate og oppbygging. Dette, og opphøyelsen av masseproduserte objekter er moderne tanker som varsler om fremtidige retninger i kunsten, for eksempel pop-art. Det er imidlertid verdt å merke seg at Léger også sier at du kan male hva du måtte ønske. Selv den forslitte aktmodellen er et akseptabelt motiv, fordi det i bunn og grunn kun er malermetoden som er utslagsgivende.[5]
Léger malte etter egen instruks, flateorienterte malerier. De forholder seg til lerretets todimensjonalitet, og er moderne både i kraft av sammensetning og trunkering av form, abstraksjon og kontrasterende fargevalg. Kontrastene gir ifølge Léger den ønskede dissonans, som igjen sørger for maksimal uttrykksfullhet.[5] Fremstillingsmåten er videreutviklet fra kubismen, abstraksjonsnivået var høyt, dog av og til med en sammenstilling av figurative og nonfigurative bildekomponenter. Léger føler opp rådene med å understreke at for å være original holder det ikke å plassere noen kubifiserte objekter sentralt på et lerret; maleren må også fange den ytre manifestasjon av flatens essens. Komposisjon trumfer derfor alt annet, og for å oppnå et optimalt malerisk uttrykk, må linjer, form og farge komponeres med størst mulig logikk. Dette muliggjør bruk av nye verktøy og medier - et viktig element i kampen mot å bli en etterslepende imitator.[5]
Frigjøringen fra det borgerlige
Den nye, fragmenterte fremstillingen av virkeligheten vil ikke falle i smak hos den overfladiske, konservative betrakter, spår Léger. Middelklassemennesket føler ubehag ved store fargekontraster, og prøver for enhver pris å unngå dissonans. For den som leter etter kulturell kontinuitet, gjenkjennbare komposisjoner og historier, vil den moderne representasjonen være et ubehagelig brudd med forventninger. At fremstillingen av virkeligheten i realiteten aldri har vært sannere enn den moderne, abstrakte representasjon, at kunsten aldri vært mer realistiske rotfestet i sin tid enn i dag - en erkjennelse det borgelige publikum ikke er moden for, i følge Léger. 1910-tallet var en revolusjonær tid i Paris, med store endringer og kreative revolusjoner,[8]og kommunisten Léger advarer kunstnere mot velfødde, borgerlige miljøer. Der er det intet å lære, bortsett fra gode manerer. Det abstrakte flatemaleriet derimot, peker fremover, og vil derfor ha gyldighet utover sin tid som realisme i sin høyets og reneste form.
Samarbeidet med den norske maleren Thorvald Hellesen (1888-1937)
Fernand Léger var en sentral figur i det parisiske kunstmiljøet og skulle etterhvert danne skole gjennom sitt virke ved Académie Moderne. Det var påfallende mange skandinaviske kubister som graviterte mot Léger, og denne hadde stor innvirkning på deres kunstneriske uttrykk.[4] En av de norske som søkte seg til Léger i perioden, var trondhjemsmaleren Thorvald Hellesen. Hellesen hadde bakgrunn fra Statens Kunstakademi (1910-11) og en kortere periode hos Christian Krohg før han reiste til Paris. Der ble han raskt integrert i det parisiske sosietets- og kunstliv, giftet seg med en fransk malerinne og skulle forbli i Frankrike mer eller mindre frem til sin død i 1937.[4]
.jpg)
I Paris endrer Hellesens verk seg vesentlig fra de relativt klassiske, figurative motivene med dekorative trekk han malte frem mot 1910, til en mer eksperimenterende flateorientert stil. Foretar man en rask sammenligning av verk fra perioden rundt 1915-1920, er det tydelig at Hellesen er påvirket av Légers kunst. Verkene ligner hverandre i flatebehandling og motivvalg, farge og utførelse. Deres felles virkemidler er en palett bestående av kontrasterende farger og geometriske former. En uttalelse fra Hellesen understreker deres sammenfallende ideer: "Tredimensjonale former fremstilles ikke gjennom fargemessig avtoning, men indikeres ved sammenstøtet mellom monokrome, ulikeformede fargeplan."[4]
Hellesen og Léger ble etterhvert nære venner og samarbeidspartnere. I 1919 foretar de to malerne, sammen med Hellesens kone, malerinnen Hélène Perdriat, en skandinavisk reise med felles utstillinger. Léger var en maler med internasjonalt renommé, og både han og Perdriat oppnår positiv omtale i forbindelse med utstillingen i Kristiania. Hellesen derimot, får en kjølig mottagelse. Dette til tross for at læremester Léger var begeistret for nordmannens arbeider som han betegner som "meget sterke og helt og holdent moderne."
Hvor viktig Léger synes samarbeidet med Hellesen var, blir tydelig i denne uttalelsen i et intervju i Tidens Tegn fra 1919: "For øvrig er den (kubismen) ikke længer én retning, det er to. Den har spaltet sig. Picasso og Braque går den ene vei. Hellesen og jeg, den anden. De holder paa det rolige baade i farver og komposition, vi paa det dynamiske. Dynamit, dynamit. Det er det vi vil. Det voldsomme eksplosive harmonerer jo ogsaa bedre med den tiden vi lever i."[4]
I det nye praktverket «Thorvald Hellesen 1888 - 1937» utgitt av Eckbo Foundation i samarbeid med arnoldsche Art Publication, står det å lese at Hellesen internasjonalt dro veksler på vennskapet med Fernand Léger.[8] Kanskje nettopp Hellesens internasjonale fremgang og at hans fargerike arbeider appellerer så sterkt til den franske mesteren, er en indikator på "franskifiseringen" av den norske kunstneren hadde gått for langt. Gjennom sin fremgang og integrering i utlandet kan Hellesen ha blitt en fremmed og lite velkommen fugl i norsk kulturliv anno tidlig 1900-tall. Hellesen stilte aldri mer ut i Norge, og allerede i 1937 dør han og blir raskt glemt i sitt hjemland - noe som forøvrig også gjelder de andre norske Léger-elevene. Det skulle gå 50 år før Hellesen ble hentet frem fra glemselen og fikk en, om enn nokså beskjeden, plass i norsk kunsthistorie. Kanskje var hans stil for eksotisk for den unge nasjonen Norge, som jaktet på en egen kunstnerisk identitet. Til historien hører også at heller ikke Fernand Légers kunst var representert på norske museer før etter kunstnerens død.
Referanser
- ↑ Modern Art 1851-1929, Richard R Brettell, Oxford University Press, 1999, s. 32.
- ↑ http://snl.no/futurisme
- ↑ Modern Art 1851-1929, Richard R. Brettell, Oxford University Press, 1999, s. 35
- ↑ 4,0 4,1 4,2 4,3 4,4 Léger og norden, "Hellesen, Léger og Norge, Steinar Gjessing, Henie Onstad Kunstsenter, 1992, s 110, 111, 114, 132, 134.
- ↑ 5,0 5,1 5,2 5,3 5,4 Art in Theory, 1900-1990, An Anthology of Changing Ideas, Edited by Charles Harrington & Paul Wood, F. Léger "Contemporary Achievements in Painting", Blackwell Publishers, 1996, s. 157-159
- ↑ Modern Art 1851-1929, Richard R Brettell, Oxford University Press, 1999, s 44.
- ↑ http://filosofi.no/immanuel-kant/#estetikk
- ↑ 8,0 8,1 Thorvald Hellsen 1888-1937, Dag Blakkisrud, Matthew Drutt, Hilde Mørch, arnoldsche Art Publishers, Eckbo Foundation, 2022, s. 163, s. 176.
