Forskjell mellom versjoner av «Gruppering A-F»

Revisjonen fra 9. feb. 2017 kl. 18:23

Her kommer det sammendrag og analyse. Klikk "Rediger" over dette skrivefeltet, og begynn å skrive. Lag en overskrift slik: Sammendrag 1. Den neste bruker Sammendrag 2, osv.

Sammendrag 1.

Stéphane Mallarmé (1842-1899) var en fransk forfatter og lærer. Denne teksten ble skrevet for et engelsk publikum og ingen kopier av den originale franske teksten er fortsatt i eksistens. Den kopien Art in Theory inneholder er fra Charles S. Moffat, The New Painting: Impressionism 1874-1886, San Francisco: Fine Art Museums of San Francisco, 1986, s. 28-34.

Essayet handler i hovedsak om Manet, hvordan impresjonismen er teknisk og teorien bak. Mallarmé setter Manet som impresjonismens opphavsmann selv om Manet ikke regnet seg selv som en, han ville for eksempel ikke være med på impresjonistenes selvstendige utstillinger. Mallarmé diskuterer de nye impresjonistiske teoriene rundt lys og luft.

Mallarmé starter med å illustrere den da populære romantikken som på vei til å bli umoderne. Han snakker om Salonger uten spesielt interessante bilder. Så kommer Courbet og Mallarmé viser entusiasme rundt hans bilder, han mener at Courbet og realismen har samme intensitet som den nå utdaterte romantikken. Han mener Courbets realisme speiler samtidas realisme innen litteraturen. Innen realismen viser både forfatter og kunstner tingenes tilstand, uten noen slags form for fantasi, bare brutal ærlighet. Han illuderer fort at han mener realisme og impresjonisme har noe til felles. At de ikke er motreaksjoner av hverandre, men heller en felles reaksjon mot romantikken. Impresjonistene gikk bare i en annen retning når det kommer til teknikk og filosofi, man kan se de beveger seg videre fra realisme.

Mallarmé nevner De refusertes salong hvor man i første omgang finner impresjonismen, først og fremst i Edouard Manets bilder. Mallarmé beskriver bildene som uvanlige og unike, latterliggjort av mange, men interresant for den reflekterte kritiker. Her nevnes Charles Baudelaire og Emile Zola som slike intellektuelle som satte pris på Manets bilder.

Mallarmé inkluderer Manets egne meninger rundt kunst i essayet sitt. Ingen bør male et landskap og en figur etter samme prosess. Hvert arbeide bør være en ny kreasjon. Øyet bør glemme alt det før har sett, og også skille seg fra minnet, slik at øyet bare ser det det ser uten å blande inn personlige assosiasjoner. Slik blir maleriet en upersonlig abstraksjon, bare ledet av øyet og ikke av tidligere kunnskap og lære. Selv om Manet sier dette så var han likevel inspirert av andre, spesielt Velasquez og den flamske skolen.

Mallarmé ser på «Olympia» og maleriets utradisjonelle uttrykk. Manet fremstiller samtiden gjennom denne utradisjonelle akten. Mallarmé betegner bildet som ærlig men ikke umoralsk og at det er et godt vitne om Manets nye lover rundt rom og lys. Det også et vitne om at det nå er samtiden som skal fremstilles i kunsten, ikke den moralske og høytidelige fortiden.

Mallarmé tar for seg teoriene rundt impresjonismen, der han spesielt fokuserer på problemet rundt lys og luft. Han nevner denne teorien ved dets «studionavn» «the theory of open air». Dette begrepet kan forståes på veldig mange måter, men jeg velger å tolke det som en kombinasjon av alt det man opplever i atmosfæren utendørs, luft, vind og klart lys.Han spør hvorfor det er nødvendig å male utendørs i naturen når så mye av moderne liv foregår innendørs. Han mener at den viktigste grunnen til dette er at utendørs er fargene rene og klare, i forhold til innendørs der de blander seg med hverandre, og farger av på hverandre og interiøret som er malt. Man mister noe av ærligheten i fargene og bildet i seg selv. Han bruker kvinnen som modell for å understreke dette poenget. Modellen endrer seg i lyset. Bare utendørs kan man få friske farger og en modell som ganske likt opplyst på alle sider, modellen holder på sine sanne kvaliteter, og derfor blir bildet mer objektivt. Innendørs ville lyset blitt manipulert, man kan styre lyset for å få fram de kvalitetene man vil understreke og gjennom dette får man et subjektivt bilde. Impresjonistene prøver å male naturen slik de ser den, uten å holde tilbake. For å nå dette målet kommer man over er dilemma i forhold til hvordan man skal male luft. For som Mallarmé sier, det finnes ingen transparent farge på paletten som symboliserer luft. Luft blir malt med lett eller tung pensel, med synlige penselstrøk og lette, lyse farger med liten regulering i nyanse.

De maler bevegelse slik øyet ser det, ingenting er satt, få detaljer. Det er lys og luft som står i fokus og da må detaljene vike.

Komposisjon er også et element som mister en del fokus. Motivet blir ikke planlagt i atelieret. Ideelt sett sitter kunstneren ute under hele prosessen og maler etter øyet og ingenting annet. Komposisjon er ikke annet enn en indikasjon av rom som inneholder atmosfære. Mallarmé understreker at komposisjon ikke har en stor rolle i et impresjonistisk maleri, men at man må ha noe å etablere maleriet rundt selv om de ikke komponerer slik neoklassisistene gjør. Man bryter komponeringsmønster ved avkutting etter japansk stil, der rammen virker tilfeldig plassert, samtidig som den inneholder alt kunstneren vil vise fram i forhold til motivet, og henviser til øyeblikket.

Mallarmé understreker at det ikke er nye ting impresjonistene gjør, malere har prøvd disse effektene før, men aldri i slike grader.

Han peker ut en rekke impresjonister og deres kunstneriske særtrekk. Monet og hans evne til å portrettere vann, dets gjennomsiktighet og bevegelighet. Sisley øyeblikksbilder og Pissarros tette grønne skoger og det lyset som befinner seg der. Mallarmé mener at Manet er den eneste som klarer å kombinere alle disse oppramsede egenskapene. Videre sier han at de fleste impresjonistene i hovedsak landskapsmalere og at de sjeldent maler store bilder, de holder seg til den størrelsen som er enklest å se på, noe som også gjør behovet for detaljer enda mindre. Han nevner også en del andre kunstnere som, selv om de ikke er helt like på grunn av deres originalitet men deler en god del av teorien, bør regnes som impresjonister; Morizot, Renoir, Degas og Whistler.

Mallarmé mener at selv om det også var andre viktige retninger innenfor kunsten på denne tiden så var impresjonismen den viktigste. Dette sier han er fordi disse kunstnerne har gitt publikum en ny måte å se kunst på. Han runder av ved å applaudere impresjonistenes objektivitet og sier videre at kunstneren har gått fra å være drømmer til arbeider. Impresjonismen prøver å ha et objektivt syn på omverdenen, samtidig som kunstnerne ikke er skilt fra politikk og industri. Selv om de sier de maler objektivt så er det fortsatt kunstneren som velger motivet. Ta for eksempel Manets bilder av prostituerte; ja, de er malt objektive, men det er fortsatt en observasjon rundt samtiden som kan tolkes både positivt og negativt.

Mallarmé har i dette essayet forsvart impresjonismen og satt Manet som opphavsmann for perioden. Han har gitt et godt bilde på sammenhengen mellom teknikk og teori hos impresjonistene. Selv om Mallarmé ikke klarer å holde seg objektiv gjennom teksten er det en veldig interessant tekst der man leser av en mann som ser ut til å ha god selvinnsikt i egen samtid.