Forskjell mellom versjoner av «Greenberg, C. "The Decline of Cubism"»

Nåværende revisjon fra 30. sep. 2019 kl. 18:42

Sammendrag

Clemet Greenberg (1909-1994) var den mest innflytelsesrike amerikanske kunstkritikeren i det 20. århundre. Greenberg er kjent for å definere modernismen i kunsten, og var en forkjemper for kunstnerisk kvalitet. Artikkelen "The Decline of Cubism" ble opprinnelig publisert i Partisan Review, New York, i mars 1948. ^[1]

"The Decline of Cubism" ble skrevet rett etter andre verdenskrig, og er et essay som omhandler kubismen og kunsten som er i et skifte. Dette er ikke en endring til det bedre i følge Greenberg, for kubismens sosiale, emosjonelle og intellektuelle understrukturer går nå i oppløsning. ^[2]

Greenberg starter med at det var flere av læremestrene fra Parisskolen som kom til USA i løpet av trettiårene. Som førte til at realiteten av nedgangen i kunsten fra Paris ble et faktum, noe som kom til syne allerede på begynnelsen av trettiårene. ^[3] Det var kubismen som hadde den store historiske betydningen, for kubismen var en epokebrag for 1900-tallet. Derimot fauvismen til Matisse, eller den sene impresjonismen til Bonnard og Vuillard, mente Greenberg hadde en annen mindre betydning. ^[4] Kubismen var en stil som endte med å bestemte for den vestlige kunstens skjønnhet, like radikalt som renessansens naturalisme. Kunsten var i en nedgang i Europa, som Greenberg omtaler som en krise. Den viktigste faktoren for nedgangen er desorienteringen av kubistisk stil, for det er kubismen som er best i stad til å formidle de moderne følelsene. Læremesterne som overlevde krigen kan påvirke unge kunstnere, men de kan ikke danne dem. For kubismen er den eneste skolen, i følge Greenberg. ^[5]

Konteksten er viktig for alle stilarter, og kubismen er intet unntak. Store kunststiler knytter seg til den sanne innsikt i sin tid, uansett fra hvilken periode kunststilen tilhører. Denne innsikten kan forveksles med tidligere erfaringer og innsikt, fremfor å benytte innsikten fra her og nå. ^[6] For å forklare dette bruker Greenberg en sammenligning mellom mindre radikale politikere. De mindre radikale er kjent med forventede konsekvenser av det de gjør, og trenger derfor mindre nerve for å holde en stø kurs. Derimot de radikale trenger mer nerve, for de styres av den virkelige innsikten til alderen, som ofte fører til ukjent territorium. ^[7] Den radikale kunstneren trenger fortsatt noe nerve, for uten den så faller kunsten som en helhet sammen.

Kubismen sin opprinnelse kommer ikke bare ut fra den foregående kunsten, men og ut i fra et holdningsforhold med optimisme, modighet og selvtilliten til den industrielle kapitalismens høyeste stadium.^[8] Kubismen nektet å henvise til noe utenfor den konkrete opplevelsen, med størst tro på virkeligheten med konkret erfaring. Samtidig var det en allsidig overbevisning om at verden uunngåelig ville bli bedre. Med denne overbevisningen ble det å ta sjanger, ingen risiko for at det skulle bli noe dårligere enn det man hadde fra før.

Kubismen nådde sin høyde i løpet av første verdenskrig, men i begynnelsen av trettiårene når Picasso og Braque sin kunst gikk inn i en krise som Greenberg omtaler det som.^[9] Var da kubismen sin sosiale, emosjonelle og intellektuelle understruktur startet å gå i oppløsning. Denne oppløsningen og nedgangen kom i sin siste fase etter 1939, med kunstneren Debuffet og den yngre generasjonen av franske kunstnere. Kunstnere som Tal Coat, Kremadec, Manessier, Le Moal, Pigon, Tailleux, etc. Greenberg omtaler at det er kun Debuffet som er original, men både Debuffet og de unge franske kunstnerne jobber innen for kubismen.

Det blir så en fremvekst av nye kunstnere med et høyere nivå i Amerika, dette gjelder de 5 siste årene skriver Greenberg.^[10] Amerikanske kunstnere som Arshile Gorky, Jackson Pollock, Davis Smith og John Marin, er de som blir trukket frem som de nye talentene som er fulle av energi og har et høyt kunstnerisk nivå. Med flere av læremestrene fra Parisskolen i USA, noe som førte til nedgang i kunsten fra Paris allerede på begynnelsen av trettiårene. Med læremestrene fra Paris og de nye amerikanske talentene i spissen ble nå den vestlige kusthovedstaden flyttet fra Paris til USA, som gir et tyngdepunkt for industriell produksjon og ikke minst politisk makt.

Litteratur

Greenberg, Clement. "The Decline of Cubism." I Art in Theory: 1900-2000 - An Anthology of Changing Ideas, redigert av Charles Harrison og Paul Wood, 577-580. Oxford: Blackweel Publishing, 2003.

Referanser

1. ↑ Greenberg, «The Decline of Cubism», 577
2. ↑ Greenberg, «The Decline of Cubism», 579
3. ↑ Greenberg, «The Decline of Cubism», 577
4. ↑ Greenberg, «The Decline of Cubism», 578
5. ↑ Greenberg, «The Decline of Cubism», 578
6. ↑ Greenberg, «The Decline of Cubism», 578
7. ↑ Greenberg, «The Decline of Cubism», 578
8. ↑ Greenberg, «The Decline of Cubism», 578-579
9. ↑ Greenberg, «The Decline of Cubism», 579
10. ↑ Greenberg, «The Decline of Cubism», 479