Forskjell mellom versjoner av «Bourdieu, P. "Manet and the institutionalization of Anomie" 1»
(Endret skrivefeil) |
m (Annybf@uio.no flyttet siden Bourdieu, P. "Manet and the institutionalization of Anomie" til Bourdieu, P. "Manet and the institutionalization of Anomie" 1) |
||
| (En mellomliggende revisjon av en annen bruker er ikke vist) | |||
| Linje 3: | Linje 3: | ||
== Sammendrag == | == Sammendrag == | ||
| − | Det vektlegges i teksten til Bourdieu at det kun finnes én måte å analysere omstendighetene rundt det moderne maleriets bevegelse og dets fremvekst på. For å forstå dette måtte man gå utover grensene som er pålagt evnene mellom kunstnerens og forfatterens univers. Bourdieu går i sin tekst gjennom akademiets oppsett; hva som skulle til for å komme inn, hvem som styrte det, samt også hvilket hold institusjonen hadde over kunstverdenen. Akademiets monopol over kunsten er i teksten det som virkelig må forstås før man kan gå videre til hvordan dette kunne brytes med. Slik tittelen sier kom det en institusjonalisering av lovløshet; lovløsheten fra akademiet. Dette tar Bourdieu opp gjennom Manet. For å utdype sin analyse av de fundamentale prinsippene til akademisk kunst trekker han fram den opprinnelige kritikken rundt Manet, som på sin revolusjonerende og nyskapende måte tvang kritikere til å klargjøre kravene og forutsetningene til den akademiske visjonen. Kritikerne var overbevist om at teknikken til Manet fortalte om en total uvitenhet rundt kunsten å male. De mente hans malerstil var flat, og at han gjorde narr av juryen i salongen ved å sende inn skisser som knapt hadde omriss. Det å levere inn noe som ble sett på som en skisse førte til en betydelig endring i kritikernes øyne. | + | Det vektlegges i teksten til Bourdieu at det kun finnes én måte å analysere omstendighetene rundt det moderne maleriets bevegelse og dets fremvekst på. For å forstå dette måtte man gå utover grensene som er pålagt evnene mellom kunstnerens og forfatterens univers. Bourdieu går i sin tekst gjennom akademiets oppsett; hva som skulle til for å komme inn, hvem som styrte det, samt også hvilket hold institusjonen hadde over kunstverdenen. Akademiets monopol over kunsten er i teksten det som virkelig må forstås før man kan gå videre til hvordan dette kunne brytes med. Slik tittelen sier kom det en institusjonalisering av lovløshet; lovløsheten fra akademiet. Dette tar Bourdieu opp gjennom Manet. For å utdype sin analyse av de fundamentale prinsippene til akademisk kunst trekker han fram den opprinnelige kritikken rundt Manet, som på sin revolusjonerende og nyskapende måte tvang kritikere til å klargjøre kravene og forutsetningene til den akademiske visjonen. Kritikerne var overbevist om at teknikken til Manet fortalte om en total uvitenhet rundt kunsten å male. De mente hans malerstil var flat, og at han gjorde narr av juryen i salongen ved å sende inn skisser som knapt hadde omriss. Det å levere inn noe som ble sett på som en skisse førte til en betydelig endring i kritikernes øyne. Det kommer frem en forståelse om at Manet fordømmer det akademiske øye slik det er vandt til å se et maleri som et narrativ, ved å gi hans verk en konstruksjon som ikke er ment for å forstås gjennom en mening. Dermed har Manet, i følge kritikeren Paul Mantz for ''Gazette des Beaux-Arts,'' utvilsomt noe å si, men, som om han ønsker å la beskueren være i en tilstand av forventning, nekter å si det. Til slutt om Manet skrives det at kritikerne mente defektene hos Manet stammet i mellomrommet mellom det akademiske øye, som var oppmerksom på mening, og rent maleri som er oppmerksom på former. Samtidig kan man dermed se kritikerne og forfatterne som er temmelig imøtekommende mot den nye kunsten innen maleri, fortsetter å bedømme som om de var lesere oppmerksomme til temaet. |
| − | + | Mot tekstens ende, for å få fram hva som menes med akademiets monopol, forklarer Bourdieu nettverket det hele står på; gjensidig forsterket tro. Kunstnerens tro på legitimiteten til juryen i salongen og dens kjennelser, statens tro på juryens effekt og offentlighetens tro på verdien av akademiets merke samt deres medvirke gjennom for eksempel priser. Som en konklusjon i teksten kommer Bourdieu med et sitat fra Count Waleski sagt under prisutdelingen på salongen i 1861, hvor ministeren forteller han har hørt omtaler om kunstnerisk frihet, retten til oppfinnelse og en ukjent eksepsjonell kraft og evne. Deretter spør han om ikke utstillingen, salongen, som den er allerede er imponerende nok. Videre fastslår han at de som ser over kunsten er pliktig å kjempe mot falske guder, selv når de støttes av en flyktig popularitet og lovprist av et villedet publikum. | |
== Litteratur == | == Litteratur == | ||
Nåværende revisjon fra 30. mar. 2019 kl. 11:45
Innledning
«Manet and the institutionalization of Anomie» er en artikkel skrevet av den franske sosiologen og professoren Pierre Bourdieu. Mest kjent for sine arbeider innen sosiologisk teoridannelse, samt også teoriene om kulturell kapital og habitus, skriver Bourdieu om fremveksten av det moderne maleriet gjennom en forandring i det franske kunstfeltet på 1870- og 80-tallet.
Sammendrag
Det vektlegges i teksten til Bourdieu at det kun finnes én måte å analysere omstendighetene rundt det moderne maleriets bevegelse og dets fremvekst på. For å forstå dette måtte man gå utover grensene som er pålagt evnene mellom kunstnerens og forfatterens univers. Bourdieu går i sin tekst gjennom akademiets oppsett; hva som skulle til for å komme inn, hvem som styrte det, samt også hvilket hold institusjonen hadde over kunstverdenen. Akademiets monopol over kunsten er i teksten det som virkelig må forstås før man kan gå videre til hvordan dette kunne brytes med. Slik tittelen sier kom det en institusjonalisering av lovløshet; lovløsheten fra akademiet. Dette tar Bourdieu opp gjennom Manet. For å utdype sin analyse av de fundamentale prinsippene til akademisk kunst trekker han fram den opprinnelige kritikken rundt Manet, som på sin revolusjonerende og nyskapende måte tvang kritikere til å klargjøre kravene og forutsetningene til den akademiske visjonen. Kritikerne var overbevist om at teknikken til Manet fortalte om en total uvitenhet rundt kunsten å male. De mente hans malerstil var flat, og at han gjorde narr av juryen i salongen ved å sende inn skisser som knapt hadde omriss. Det å levere inn noe som ble sett på som en skisse førte til en betydelig endring i kritikernes øyne. Det kommer frem en forståelse om at Manet fordømmer det akademiske øye slik det er vandt til å se et maleri som et narrativ, ved å gi hans verk en konstruksjon som ikke er ment for å forstås gjennom en mening. Dermed har Manet, i følge kritikeren Paul Mantz for Gazette des Beaux-Arts, utvilsomt noe å si, men, som om han ønsker å la beskueren være i en tilstand av forventning, nekter å si det. Til slutt om Manet skrives det at kritikerne mente defektene hos Manet stammet i mellomrommet mellom det akademiske øye, som var oppmerksom på mening, og rent maleri som er oppmerksom på former. Samtidig kan man dermed se kritikerne og forfatterne som er temmelig imøtekommende mot den nye kunsten innen maleri, fortsetter å bedømme som om de var lesere oppmerksomme til temaet.
Mot tekstens ende, for å få fram hva som menes med akademiets monopol, forklarer Bourdieu nettverket det hele står på; gjensidig forsterket tro. Kunstnerens tro på legitimiteten til juryen i salongen og dens kjennelser, statens tro på juryens effekt og offentlighetens tro på verdien av akademiets merke samt deres medvirke gjennom for eksempel priser. Som en konklusjon i teksten kommer Bourdieu med et sitat fra Count Waleski sagt under prisutdelingen på salongen i 1861, hvor ministeren forteller han har hørt omtaler om kunstnerisk frihet, retten til oppfinnelse og en ukjent eksepsjonell kraft og evne. Deretter spør han om ikke utstillingen, salongen, som den er allerede er imponerende nok. Videre fastslår han at de som ser over kunsten er pliktig å kjempe mot falske guder, selv når de støttes av en flyktig popularitet og lovprist av et villedet publikum.
Litteratur
Bourdieu, Pierre. The Field of Cultural Production. England: Columbia University Press, 1993.
