Forskjell mellom versjoner av «Veblen, T. "Pecuniary Canons of Taste»»

Fra hf.ifikk.norskbilledkunst
Hopp til: navigasjon, søk
(→‎"The Leisure Class")
 
(10 mellomliggende revisjoner av 2 brukere er ikke vist)
Linje 1: Linje 1:
−
Thorstein Veblen (1857-1929) var en amerikansk sosiolog som brukte økonomiske teorier og etnologiske hypoteser for å studere moderne institusjoner. Artikkelen hans er et utdrag av kapittel IV av boken «The Theory of the Leisure Class: An Economic Study of Institutions» som han skrev i 1899<ref>Veblen, Thorstein. 2011. "Pecuniary Canons of Taste." I ''Art in Theory 1815-1900,'' redigert av Charles Harrison, Paul Wood og Jason Gaiger. Oxford: Blackwell, 821.</ref>.
+
Thorstein Veblen (1857-1929) var en amerikansk sosiolog som brukte økonomiske teorier og etnologiske hypoteser for å studere moderne institusjoner. Artikkelen "Pecuniary Canons of Taste" er et utdrag av kapittel IV fra boken "The Theory of the Leisure Class: An Economic Study of Institutions" som han skrev i 1899<ref>Veblen, Thorstein. 2011. "Pecuniary Canons of Taste." I ''Art in Theory 1815-1900,'' redigert av Charles Harrison, Paul Wood og Jason Gaiger. Oxford: Blackwell, 821.</ref>.
  
−
I sin artikkel tar Veblen for seg hvordan vi ser på skjønnhet i bruksgjenstander, sett opp mot den økonomiske verdien, den estetiske verdien og nytteverdien som gjenstanden har. Han lanserer en teori om det han kaller «conspiciuous wastefulness» - «ekstravagant sløsing» - som handler om gjenstaders verdi - og at den er proposjonal med hvor ekstravagant en gjenstand er<ref>Veblen, "Pecuniary Canons of Taste", 822.</ref>. Han eksemplifiserer dette ved å ta for seg to skjeer av sølv, hvor den ene er laget for hånd mens den ande er masseprodusert. Den håndsmidde sølvskjeen er ikke nødvendigvis mer brukbar, som skje, enn den maskinproduserte skjeen. Men den håndsmidde vil bli sett på som vakrere og derfor gi eieren større glede enn den maskinproduserte skjeen. Grunnen til dette ligger i teorien om «conspiciuous wastefulness» - «ekstravagant sløsing»- at det er i det ekstavagante, og ikke i nytten som bruksgjenstand, at verdien ligger. Så dersom den håndsmidde skjeen, i et tenkt tilfelle skulle vise seg å ikke være håndsmidd, likevel, ville den falle betraktelig i verdi i eierens øyne, selv om den fremdeles ser ut akkurat som før<ref>Veblen, "Pecuniary Canons of Taste", 822.</ref>.
+
== "Conspicuous wastefulness" ==
 +
I artikkelen tar Veblen for seg hvordan vi ser på skjønnhet i bruksgjenstander, sett opp mot økonomisk verdi, estetisk verdi og nytteverdi. Han lanserer en teori om det han kaller "conspicuous wastefulness" - "ekstravagant sløsing" - som handler om at gjenstanders verdi er proposjonal med hvor ekstravagant den er<ref>Veblen, "Pecuniary Canons of Taste", 822.</ref>. Han eksemplifiserer dette ved å ta for seg to skjeer av sølv, hvor den ene er laget for hånd mens den ande er masseprodusert. Den håndsmidde sølvskjeen har ikke nødvendigvis større nytteverdi, men den vil bli sett på som estetisk vakrere og derfor gi eieren større glede enn den maskinproduserte skjeen. Grunnen til dette ligger i teorien om "ekstravagant sløsing"- at det er i det ekstavagante, og ikke i nytten som bruksgjenstand, at verdien ligger. Dersom den håndsmidde skjeen, i et tenkt tilfelle, skulle vise seg å ikke være håndsmidd, likevel, vil den falle betraktelig i verdi i eierens øyne, selv om den fremdeles ser ut akkurat som før<ref>Veblen, "Pecuniary Canons of Taste", 822.</ref>.
  
−
Henger med andre ord vårt syn på skjønnhet sammen med økonomisk verdi? At vi synes en kostbar ting er vakrere enn en billig ting - nettopp fordi vi vet at den er kostbar og ekstravagant? I så fall er ikke dette bevisst hos oss, men det former hva synes er vakkert. Her bruker Veblen edelstener som eksempel, de er vake, kostbare og ekstravagante - uten at de kan gi en skje større  nytteverdi av den grunn<ref>Veblen, "Pecuniary Canons of Taste", 823.</ref>. Hvor kostbart og økonomisk verdifullt noe er, påvirker altså vår smak, slik at det vakre og det kostbare blandes sammen, og en kostbar ting kan dermed bli sett som vakker, selv om den egentlig kan ganske stygg. Vi har også for vane å koble skjønnhet med omdømme og anseelse, hevder Veblen. En vakker ting som er billig, kan dermed ikke sees som vakker, fordi den ikke gir eieren anseelse (side 823). 
+
Henger med andre ord vårt syn på skjønnhet sammen med økonomisk verdi? Synes vi at en kostbar ting er vakrere enn en billig ting - nettopp fordi vi vet at den er kostbar og ekstravagant? I så fall er ikke dette bevisst hos oss, mener Veblen, men det former hva vi synes er vakkert. Her bruker Veblen edelstener som eksempel. De er vake, kostbare og ekstravagante, uten at de kan gi en skje større nytteverdi av den grunn<ref>Veblen, "Pecuniary Canons of Taste", 823.</ref>. Hvor kostbart og økonomisk verdifullt noe er, påvirker altså vår smak, slik at det vakre og det kostbare blandes sammen, og en kostbar ting kan dermed bli sett som vakker, selv om den egentlig kan være ganske stygg. Vi har også for vane å koble skjønnhet med omdømme og anseelse, hevder Veblen. En vakker ting som er billig, kan dermed ikke egentlig ansees som vakker, fordi den ikke gir eieren anseelse<ref>Veblen, "Pecuniary Canons of Taste", 823.</ref>. 
  
−
Ulike klasser har ulike tanker om skjønnhet, Hver klasse strever etter å anskaffe seg de gjenstander som man har råd til - som er oppnåelige - og disse sees da ses som attraktive, og vakre. Selv om billige ting egentlig kan være like vakre, gir de ikke samme anseelse. Det er gjenstandens omdømme som gjør den vakker - og omdømmet endrer seg fra klasse til klasse. (side 823) «The Leisure Class», «fritidsklassen», er klassen som ikke trenger å jobbe eller å tenke på økonomien og der ekstravagant sløsing står sterkt i verdsetting av gjenstander (side 824).
+
== "The Leisure Class" ==
 +
Ulike klasser har ulike tanker om skjønnhet. Hver klasse strever etter å skaffe seg de gjenstander som den har råd til, som er oppnåelige, og disse sees dermed ses som attraktive og vakre. Selv om mindre kostbare ting egentlig kan være like vakre, gir de ikke samme anseelse. Det er gjenstandens omdømme som gjør den vakker, og omdømmet endrer seg fra klasse til klasse<ref>Veblen, "Pecuniary Canons of Taste", 823.</ref>. "The Leisure Class", "fritidsklassen", er klassen som ikke trenger å jobbe eller å tenke på økonomien og der ekstravagant sløsing står sterkt i verdsetting av gjenstander<ref>Veblen, "Pecuniary Canons of Taste", 824.</ref>.
  
−
Forholdet mellom estetisk verdi og økonomisk verdi er ikke nødvendigvis bevisst hos den som verdsetter tingene men styres av vanen. Verdsetting av estetisk verdi henger også nøye sammen med anerkjennelsen, og kan noen ganger gå over i hverandre - også i måten som omtaler tingene på. Skjønnhet som ikke følges av anerkjennelse er ikke akseptert, hevder Veblen (side 824)
+
Forholdet mellom estetisk verdi og økonomisk verdi er ikke nødvendigvis bevisst hos den som verdsetter tingene, men styres av vanen, mener Veblen. Verdsetting av estetisk verdi henger også nøye sammen med anerkjennelsen, og kan noen ganger gå over i hverandre, også i måten som omtaler tingene på. Skjønnhet som ikke følges av anerkjennelse er ikke akseptert, hevder Veblen<ref>Veblen, "Pecuniary Canons of Taste", 824.</ref>.
  
−
Enkle og lite pyntede objekter kan estetisk sett være best. Men siden de ikke verdifulle, økonomisk sett, vil de ikke bli vurdert som like vakre (side 825) De utdannede klasser ser sjarm og verdi i den håndsmidde varen - men det krever øvelse og kunnskap å gjenkjenne denne verdien i et objekt. De uutdannede klasser kan derimot synes at en masseprodusert vare er å foretrekke fordi den framstår som «perfekt», mens den for de utdannede klasse sees som vulgær og uten eleganse. (side 825)
+
Enkle og lite pyntede gjenstander kan estetisk sett være best. Men siden de ikke verdifulle, økonomisk sett, vil de ikke bli vurdert som like vakre<ref>Veblen, "Pecuniary Canons of Taste", 825.</ref>. De utdannede klasser ser sjarm og verdi i den håndsmidde varen,  men det krever øvelse og kunnskap å gjenkjenne denne verdien. De uutdannede klasser kan derimot synes at en masseprodusert gjenstand er å foretrekke fordi den framstår som «perfekt», mens den for de utdannede kan sees som vulgær og uten eleganse<ref>Veblen, "Pecuniary Canons of Taste", 825.</ref>.  
  
−
Objekter som er «vanlige/simple» og billige å fremstille sees som med andre ord som verdiløse. Veblen kommer her inn på sine samtidige John Ruskin og Willian Morris som sto i front av den britiske Arts and Crafs-bevegelsen, der verdien av håndverk sto sentralt og i kontrast til det masseproduserte. Veblen omtaler deres tanker som «propaganda for crudity and wasted effort»  (side 826), og han ser det som viktig at den visuelt perfekte varen  - den masseproduserte - nå er billigere å framstille enn den håndlagde.(side 826).
+
Gjenstander som er «vanlige/simple» og billige å fremstille sees med andre ord som verdiløse. Veblen kommer her inn på John Ruskin og Willian Morris som sto i front av den britiske Arts and Crafs-bevegelsen, der verdien av håndverk sto sentralt og i kontrast til det masseproduserte. Veblen omtaler deres tanker som "propaganda for crudity and wasted effort", og han ser det som et poeng at den visuelt perfekte varen, som er den masseproduserte, er billigere å framstille enn den håndlagde<ref>Veblen, "Pecuniary Canons of Taste", 826.</ref>.
  
−
Veblen avslutter med hevde at ønsket om ekstravagant sløsing er en negativ trend, at den hverken fører til kreativitet eller innovasjon, men tvert i mot er konserverende, og den opprettholder de rikes posisjon (side 827). 
+
Veblen avslutter med hevde at ønsket om ekstravagant sløsing er en negativ trend, at den hverken fører til kreativitet eller innovasjon, men tvert i mot er konserverende og opprettholder de rikes posisjon<ref>Veblen, "Pecuniary Canons of Taste", 827.</ref>. 
  
−
== Referanseliste ==
+
== Referanser ==
−
Veblen, Thorstein. 2011. "Pecuniary Canons of Taste." I ''Art in Theory 1815-1900,'' redigert av Charles Harrison, Paul Wood og Jason Gaiger, 821 - 827. Oxford: Blackwell
+
<references />
 +
 
 +
== Litteratur ==
 +
Veblen, Thorstein. 2011. "Pecuniary Canons of Taste." I ''Art in Theory 1815-1900,'' redigert av Charles Harrison, Paul Wood og Jason Gaiger, 821 - 827. Oxford: Blackwell.
 +
 
 +
[[Kategori:1870-1900]]
 +
[[Kategori:Vår 2020 kun2061 4061]]

Nåværende revisjon fra 18. feb. 2020 kl. 17:05

Thorstein Veblen (1857-1929) var en amerikansk sosiolog som brukte økonomiske teorier og etnologiske hypoteser for å studere moderne institusjoner. Artikkelen "Pecuniary Canons of Taste" er et utdrag av kapittel IV fra boken "The Theory of the Leisure Class: An Economic Study of Institutions" som han skrev i 1899[1].

"Conspicuous wastefulness"

I artikkelen tar Veblen for seg hvordan vi ser på skjønnhet i bruksgjenstander, sett opp mot økonomisk verdi, estetisk verdi og nytteverdi. Han lanserer en teori om det han kaller "conspicuous wastefulness" - "ekstravagant sløsing" - som handler om at gjenstanders verdi er proposjonal med hvor ekstravagant den er[2]. Han eksemplifiserer dette ved å ta for seg to skjeer av sølv, hvor den ene er laget for hånd mens den ande er masseprodusert. Den håndsmidde sølvskjeen har ikke nødvendigvis større nytteverdi, men den vil bli sett på som estetisk vakrere og derfor gi eieren større glede enn den maskinproduserte skjeen. Grunnen til dette ligger i teorien om "ekstravagant sløsing"- at det er i det ekstavagante, og ikke i nytten som bruksgjenstand, at verdien ligger. Dersom den håndsmidde skjeen, i et tenkt tilfelle, skulle vise seg å ikke være håndsmidd, likevel, vil den falle betraktelig i verdi i eierens øyne, selv om den fremdeles ser ut akkurat som før[3].

Henger med andre ord vårt syn på skjønnhet sammen med økonomisk verdi? Synes vi at en kostbar ting er vakrere enn en billig ting - nettopp fordi vi vet at den er kostbar og ekstravagant? I så fall er ikke dette bevisst hos oss, mener Veblen, men det former hva vi synes er vakkert. Her bruker Veblen edelstener som eksempel. De er vake, kostbare og ekstravagante, uten at de kan gi en skje større nytteverdi av den grunn[4]. Hvor kostbart og økonomisk verdifullt noe er, påvirker altså vår smak, slik at det vakre og det kostbare blandes sammen, og en kostbar ting kan dermed bli sett som vakker, selv om den egentlig kan være ganske stygg. Vi har også for vane å koble skjønnhet med omdømme og anseelse, hevder Veblen. En vakker ting som er billig, kan dermed ikke egentlig ansees som vakker, fordi den ikke gir eieren anseelse[5]. 

"The Leisure Class"

Ulike klasser har ulike tanker om skjønnhet. Hver klasse strever etter å skaffe seg de gjenstander som den har råd til, som er oppnåelige, og disse sees dermed ses som attraktive og vakre. Selv om mindre kostbare ting egentlig kan være like vakre, gir de ikke samme anseelse. Det er gjenstandens omdømme som gjør den vakker, og omdømmet endrer seg fra klasse til klasse[6]. "The Leisure Class", "fritidsklassen", er klassen som ikke trenger å jobbe eller å tenke på økonomien og der ekstravagant sløsing står sterkt i verdsetting av gjenstander[7].

Forholdet mellom estetisk verdi og økonomisk verdi er ikke nødvendigvis bevisst hos den som verdsetter tingene, men styres av vanen, mener Veblen. Verdsetting av estetisk verdi henger også nøye sammen med anerkjennelsen, og kan noen ganger gå over i hverandre, også i måten som omtaler tingene på. Skjønnhet som ikke følges av anerkjennelse er ikke akseptert, hevder Veblen[8].

Enkle og lite pyntede gjenstander kan estetisk sett være best. Men siden de ikke verdifulle, økonomisk sett, vil de ikke bli vurdert som like vakre[9]. De utdannede klasser ser sjarm og verdi i den håndsmidde varen, men det krever øvelse og kunnskap å gjenkjenne denne verdien. De uutdannede klasser kan derimot synes at en masseprodusert gjenstand er å foretrekke fordi den framstår som «perfekt», mens den for de utdannede kan sees som vulgær og uten eleganse[10].

Gjenstander som er «vanlige/simple» og billige å fremstille sees med andre ord som verdiløse. Veblen kommer her inn på John Ruskin og Willian Morris som sto i front av den britiske Arts and Crafs-bevegelsen, der verdien av håndverk sto sentralt og i kontrast til det masseproduserte. Veblen omtaler deres tanker som "propaganda for crudity and wasted effort", og han ser det som et poeng at den visuelt perfekte varen, som er den masseproduserte, er billigere å framstille enn den håndlagde[11].

Veblen avslutter med hevde at ønsket om ekstravagant sløsing er en negativ trend, at den hverken fører til kreativitet eller innovasjon, men tvert i mot er konserverende og opprettholder de rikes posisjon[12]. 

Referanser

  1. ↑ Veblen, Thorstein. 2011. "Pecuniary Canons of Taste." I Art in Theory 1815-1900, redigert av Charles Harrison, Paul Wood og Jason Gaiger. Oxford: Blackwell, 821.
  2. ↑ Veblen, "Pecuniary Canons of Taste", 822.
  3. ↑ Veblen, "Pecuniary Canons of Taste", 822.
  4. ↑ Veblen, "Pecuniary Canons of Taste", 823.
  5. ↑ Veblen, "Pecuniary Canons of Taste", 823.
  6. ↑ Veblen, "Pecuniary Canons of Taste", 823.
  7. ↑ Veblen, "Pecuniary Canons of Taste", 824.
  8. ↑ Veblen, "Pecuniary Canons of Taste", 824.
  9. ↑ Veblen, "Pecuniary Canons of Taste", 825.
  10. ↑ Veblen, "Pecuniary Canons of Taste", 825.
  11. ↑ Veblen, "Pecuniary Canons of Taste", 826.
  12. ↑ Veblen, "Pecuniary Canons of Taste", 827.

Litteratur

Veblen, Thorstein. 2011. "Pecuniary Canons of Taste." I Art in Theory 1815-1900, redigert av Charles Harrison, Paul Wood og Jason Gaiger, 821 - 827. Oxford: Blackwell.

Hentet fra «https://wiki.uio.no/hf/ifikk/norskbilledkunst/index.php?title=Veblen,_T._%22Pecuniary_Canons_of_Taste»&oldid=3759»