Forskjell mellom versjoner av «Mallarmé, S. "The Impressionists and Edouard Manet" 1»

Nåværende revisjon fra 8. mar. 2022 kl. 13:58

Innledende ord

Språket opplevdes vanskelig å begripe, hvem er han som skriver slik? Etter å ha lest om forfatteren, hvilte jeg mer i min forvirring og teksten ble mer underholdende. Teksten er skrevet i Essay form. Sjangeren fikk navn etter den franske forfatteren Michel de Montaigne og hans bok Les Essays fra 1580. Fransk og Norsk essay, kjennetegnes blant annet ved at det stilles spørsmål ved kjente forestillinger i aktuelle saker og en kan velge å forsvare en subjektiv mening ensidig, men saklig. (Jrf. essay - wikipedia mars 2020)

Forfatterens navn av det aktuelle essay er Stephane Mallarmè; født 18.03.1842 i Paris og døde 09.09.1898. Han ble 56 år gammel og gravlagt i Seine-et-Marne. Mallarmè var forfatter, poet og litteraturkritiker. Hans stil var i begynnelsen preget av hans ungdomshelt Charles Boudelaire, men han utviklet sin helt egen stil. På slutten av 1800-talet i Frankrike ble Mallarmè en betydelig symbolistisk poet. En del av hans prosatekster ble utgitt under tittelen " Divagations". Tidelig på 1900-tallet inspirerte Mallarmè flere revolusjonære kunstneriske retninger, som kubisme, futurisme, dadaisme og surrialisme. Mallarmè språk er kompakt og dyrker antydningens kunst;^[1] Denne estitikken gjør at hans tekster fremstår mystiske og vanskelig tilgjengelig.

Dette gir meg en åpnende og innledende forståelse for datidens bevegelser i kunsten. Mallarmè beskriver i følgende essay, hva han mener kjennetegner impressjonismen og hvorfor etter hans syn Edouard Manet var den første impressjonistiske maler. I sammendraget håper jeg å få tak i tekstens essens.

Sammendrag

Stèphane Mallarmè (1842-1898), understøttet sin familie ved å undervise i engelsk. Han fikk og i oppdrag å oversette franske tekster for det engelske publikum. Malarmè var insisterende på at Edouard Manet var opphavsmann til impressjonistbevegelsen. Manet selv nektet å delta i disse utstillingene, han ønsket ikke å bli deffinert og stilt i en bås eller en kategori. Mallarmè sporer røttene til den utvidede følelsen av impressjonisme sammen med Corbet`s realisme. Og han trekker sammenheng mellom den nye skolen og arbeidet til både Boudelaire og Zola i litteraturen. Mallarmè fann bestemte trekk i malemåten av luft og lys, som en felles teknikk og uttrykk i impressjonismen. Videre kobles den "moderne" sannheten til en ny tilnærming i kunsten. Konkluderende og insistererende hevder Mallarmè, at det nye maleriet, var koblet til tidens nye demokratiske og sosiale bevegelser. Den opprinnelige franske teksten finnes ikke lenger. Den første engelske utgaven ble publisert i 1876, men denne utgaven er fra Art in theory ved Charles S Moffat, The New Painting: Imressioinisme 1874-1886, San Francisco: 1986, s.28-34.

Mallarmè er venn med E. Manet og forsvarer Manets kunst. Han ser den nye kunsten i fortsettelsen av realismen. Den ble en motsats eller et brudd med akademikunsten, som hadde vært preget av regler for hvordan et maleri skulle se ut feks i romantikken. Mallarmè trekker frem Courbet`s realisme som eks på en intensitet som han og finner, men som er annerledes i impressjonismen. Salongenes romantikk bilder, mener han er utdatert og kjedelig. Men Manet sine maleri fall utenfor gjeldende kunstsyn og ble latterliggjort av mange. I og for seg ikke foruroligende i forhold til en interessert, sann og reflekterende kritikk, i følge Mallarmè, for hvem var denne ukjente Manet? Hans malemåte fremsto i følge Mallarmè, som hos en opplyst amatør. Manets kunst hadde en mening, var vedvarende i gjentakelse, unik i sin i sin utholdenhet, han elsket kunst og levde for hver eneste av sine bilder, de var signert av den til da ukjente Edouard Manet, Disse merkelige bildene vann umiddelbart Mallarmès sympati, et instinktivt og poetisk forsyn, lenge før Manet ble suksessfull og kjent. Manet døde i 1883 og fikk ikke oppleve sin suksee. Mallarmè viser også til C. Boudelair og Zola som eksempler på de intelektuelles positive interesserte i Manets kunst.

Med egne ord forklarer Manet til en venn av seg, jfr Mallarmè, at en av Manets vanlige aforismer er at ingen maler skal male ett landskap, en figur, på samme måte. Hvert arbeid skal være en ny skapelse gjennom sinnet. Hånden vil i sannhet bevare noen av sine ervervede hemmeligheter om manipulasjon, men øyet må glemme alt det har sett og lære å se på nytt. Å abstrahere seg fra hukommelsen og kun se det en ser, som om det er for første gang. Hånden guides etter den upersonlige abstraksjonen, styrt av viljen til å glemme tidligere viten eller lureri. Kunstnerens smak ignoreres, eller tilsidesettes til fordel for hans personlige livsglede nå. Et slikt mål oppnås ikke enkelt. For å bli dyktig må mesteren gjennom mange faser av selvisolering, før ny ervervet utvikling av kunst kan læres; og jeg, forteller Manet til en venn, har gjort det selv en god del ganger i dette studiet.

Mallarmè viser til Manets bilde "Olympia" som eksempel på det han mener viser en sannferdighet som ikke er umoralsk. Manets nye lover i maleriet om lys og luft vises uten referanse til til den moralske og høytidelige kunsten i fortiden. Kunsteoriene i tiden om impressjonismen luft og lys diskuterer av Mallarmè. Hvordan kan man oppleve atmosfæren i friluft med vind, lys, tåke og luft. De rene lette fargene og penselstrøkene, - og hvordan maleriet endrer uttrykk innendørs i figur og interiør. Innendørs kan lyset manipuleres og skape et subjektivt bilde. Utendørs treffer lyset fra flere sider og bildet blir mer objektivt. Et dilemma oppstår, for hvordan skal en male lys og luft, da ingen transparent farge finnes på paletten? Hvordan, jo i fusjonen og kampen mellom overflate og rom og mellom farge og luft. Åpen luft er begynnelsen og slutten på spørsmålene som studeres. Effekt oppnås ved å regulere tone gjennom letthet eller tyngde av penselsestrøk og mengden maling. Ingenting i bildet fremstår fixert, men slik at det oppstår bevegelse, lys og liv.

Bevegelsen som kalles Japonismen og kommer fra Øst Japan, blir en vesentlig inspirasjon til impressjonismen, jfr. Mallarmè. Det som kan læres fra japonismen, eksemplifiserer han gjennom det som kommer til syne i sjøbilden av Manet. Hvor vannets horisont kun hindres av rammen rundt bildet, dette alene gir en ny glede og oppdagelsen av en lenge skjult sannhet og gir en helt ny vitenskap ; at en rammer inn det essensielle feks, i naturen. Å kutte bildet gjennom å innramme perspektivet skaper en illusjon, som ved Manet strekkes til den ytterste grense. Å ramme inn motivet er ikke nytt i maleriet, men aldri før i en slik utstrekning. Claude Monet sine vannbilder, hvor øyeblikket gjennom dagslyset forandres og skyene synes å bli malt i sin bevegelse av endring eller fluktighet trekkes frem. Videre at den levende luften på Monets lerret, beveger seg i løvene og får de til å dirre og skjelve. Slik får han frem hvert eneste blad. Bladene blir ikke bare en stor tung masse. Pizzaro frykter på den annen side ikke det solide og massive, han maler i steden disen, mettet av sollys. Av andre kunstnere som var kjente i samtiden og påvirket av disse teoriene nevnes Degas, Mademoiselle Berthe Morizot, Renoir og Whistler. Men Mallarmè hevder også at teoriene fremsatt gjennom impressjonismen, spesielt teoriene om^[2]

I det videre eksemplifiserer Mallarmè, mer inngående, særlig på side 591 samme kapittel, hvordan disse fire ulike malerne skaper sine uttrykk ved å anvende teoriene i impressjonismen på egne måter; ser motivet, anvender teknikken og maler luften og lyset med egne farger og penselstrøk.

Avsluttende sammendrag

Mallarmè viser til at en vanskelig kan trekke frem en mulig hoved konklusjon, før vi bekrefter impressjonismen som den viktigste og ekte bevegelsen i det moderne maleriet; men den er ikke den eneste. Andre store talenter illustrerer noen bestemte uttrykk eller en periode, fra en svunnen kunst. Her holder han frem Moreau, Puves de Chvannes, blant flere.

Oppsummeringsvis hevder Mallarmè at de som vil se det representative i kunsten i perioden, ikke kan gjøre det isolert fra de like karakteristikkene i politikk og industri. En må se til måten billedkunsten ble diskutert i tiden, da den markerer en generell fase i kunsten, spesielt i Frankrike, hevder Mallarmè.

Avslutningsvis minner Mallarmè om estitikkens dominans. Han uttrykker tillit til at emnet er grundig vurdert når han og viser til relasjonen til tidens kriser - impressjonismens tilstedværelse - og til de faktiske prinsippene for maleriet, - som er et poeng av stor betydning. Å uttrykke massivitet og soliditet overlater han til en bedre eksponent for dette, skulpturen. Han nøyer seg her med å reflektere over det klare og holdbare speilet i maleriet, som lever og dør hvert øyeblikk og bare eksisterer i viljen til ideene. Men som i Mallarmès domene utgjør det eneste autentiske og bestemte aspektet i naturen, som han hevder er tilsede i egen kunst, en orginal og nøyaktig oppfatning, hvor en skiller mellom seg selv, og de tingene en med stødig blikk oppfatter, hvor en visjon gjenopprettes til sin enkleste perfeksjon.

Litteratur

Art in theory 1815 - 1900 An Anthologiy of Changing Ideas, Edited by Charles Harrison, Paul Wood and Jason Gaiger, by Blackwell Publishing Ltd. 1998

Referanser

1. ↑ "Å nevne en gjenstand, det er å fjerne tre fjerdedeler av den poetiske nytelse som består i å gjette seg frem: å suggerere den det er målet". Jfr. Mallarme i Divagtions. Denne estitikken gjør at Mallarmès tekster fremstår som mystiske og vanskelig tilgjengelige. jfr Stèphane Mallarmè, wikipedia-diktning.
2. ↑ "The open air" side 590 første avsnitt, Art of theory, jfr litteraturliste.