Forskjell mellom versjoner av «Habermas, J. "Modernity - An Incomlete Project"»

Nåværende revisjon fra 24. sep. 2021 kl. 19:28

Innledning

Jürgen Habermas (1929, Dusseldorf) er en tysk filosof, epistemiolog og representant av Frankfurterskoles andre generasjon. I 1980, ble han tildelt Theodor W. Adorno-prisen i Frankfurt. Ved den anledningen holdt han foredraget med tittelen "Det moderne som ufullendte prosjekt". Habermas tar utgangspunkt i moderne estetikk, som Adorno selv hadde vært talsmann for, og forsvarte det moderne prosjekt fra kritikken som kom fra post-modernistene. For Habermas er modernismen et prosjekt som ikke mislyktes eller som har tatt slutt. Den har blitt avbrutt, eller har forblitt uferdig på grunn av fremveksten av teoriene om post-modernisme der han ikke ser modernismens overvinnelse, men de samme kreftene som alltid har motarbeidet den. I motsetning til visjonen om post-modernisme, foreslår han en ny tilnærming til vitenskap, moral og kunst i hverdagen og en endring av de økonomiske og administrative systemene som forarmer samfunnet kulturelt, og bringer individet til posisjoner av hedonisme, individualisme og passivitet.

Sammendrag "Modernity - An Incomplete Project"

Sammendraget er delt inn i seksjoner som tilsvarer avsnittene som teksten til Habermas er delt inn i.

The Discipline of Aesthetic Modernity

Hva er det moderne? Gjennom historien har mange definert seg selv som moderne. Et første tilfelle var kristne i motsetning til hedninger, deretter i renessansen, en tidsepoke av endringer med hensyn til antikken representert ved middelalderens mørke alder, opplysningstiden i motsetning til fortiden preget av mørke og overtro. Blant de siste som følte seg moderne, er romantikerne, sammenlignet med klassikerne. I alle disse tilfellene hadde den dominerende følelsen og bruken av ordet "moderne" å gjøre med et opprør mot tidligere tradisjoner og følelsen av åpenhet i en ny tid. For Habermas begynner moderniteten i andre halvdel av det nittende århundre med Charles Baudelaire, med Avantgarde og spesielt med den kulturelle aktiviteten i Café Voltaire hvor Dadaisme og Surrealisme kom frem. Avantgarde blir metaforisk sett som en ekspedisjon mot det nye og det ukjente. Hva er de viktigste egenskaper i modernisme: den nye bevisstheten om tiden, bevisstheten om å åpne en ny æra. De moderne avviser historie. De gjør opprør mot tradisjonen som vil normalisere alt innenfor sine kategorier. De kjenner seg igjen helst i det ville, barbariske og primitive. Det er egentlig ikke et generelt opprør mot historien, men mot dens normerende kraft og mot historiens visjon forstått som et lager av modeller som skal passivt etterlignes. Metaforen av ekspedisjon er veldig passende i denne sammenhengen. Den viser oss de moderne som oppdagelsesreisende som prøver nye veier uten tradisjoner, uten historie, uten en metafysikk eller en gud som gir et verdensbilde. Hvis de moderne fremstår for ham som opprørere, er post-modernimens talsmennene av en konservativ idé. Habermas ser at det moderne prosjektet ser ut til å ha mistet sin styrke siden 60- og 70-tallet. Den samme oppfatningen finnes i kritiske verker av Octavio Paz og Peter Bürger. Habermas omtaler spesielt Daniel Bell som en av de mest opphetede neokonservative. Bell (The Cultural Contradictions of Capitalism, 1976)^[1] identifiserer krisen i det moderne prosjektet i bruddet mellom kultur og samfunn, det vil si bruddet mellom kultur og behov i dagliglivet, mellom kultur og konvensjoner fastsatt av de økonomiske og administrative systemene. Den moderne kulturen har trekk av hedonisme og et uregjerlig behov for selvrealisering som er uforenlige med et rasjonelt liv.  For Bell ville det derfor være nødvendig å lage regler som demper moderne libertinisme. Bells løsning ville være en ny religion eller nye tradisjoner som kunne gjenopprette individets sikkerhet .^[2]

Cultural modernity and societal Modernization

Det å skape en religion eller en tro er selvagt ikke oppnåelig, og dette argumentet er bare en kontrovers. Bells analyse er ikke overbevisende. Han tilskriver modernismen alle de negative sidene av en endring i samfunnet og i kultur som kapitalismen har forårsaket. Her må man skille mellom to begreper som kan forveksles: det moderne med sin estetikk på den ene siden, moderniseringen på den andre. Modernisering er transformasjonen av samfunnet forårsaket av kapitalisme. Det er denne moderniseringen somer årsaken til hedonisme, mangel på sosial identifikasjon, narsissisme, tilbaketrekning fra konkurranse om status og prestasjon. Sosiale og økonomiske årsaker for eksempel har forårsaket motivasjons krise på jobb, forbrukerisme, krav til levestandard og fritid. I denne kritikken mot Bell leser jeg det grunnleggende temaet i Habermas tale: post-modernisme markerer ikke slutten på modernismen, og den erklærer heller ikke at den har mislykkes eller er overvunnet. Det er modernismen selv som ikke har blitt realisert, har stått uferdig, som et ufullendt prosjekt. Nykonservatives teorier om post-modernisme skyldes derfor en uro som ikke var forårsaket av modernistiske intellektuelle, men av et opprør mot presset og dynamikken i økonomisk vekst og organiseringen av staten.^[3]

The project of Enlightenment

Modernitetsprosjektet i Europas historie er knyttet på en spesiell måte til kunstens utvikling, men det gjelder generelt alle intellektuelle sfærer. Habermas snakker om en iboende vanskelighet i opplysningsprosjektet som modernister må stå overfor. Analysen starter fra en idé av Max Weber. Weber bemerker at moderne verdenssyn er preget av mangel i de store helhetlige religiøse og metafysiske visjonene. Dette tillot fornuft til å dele seg i tre store autonome sfærer: vitenskap, moral og kunst. Separasjonen av disse sfærer har ført til utviklingen av en intern logikk og en sterk spesialisering og kompleksitet. Denne spesialiseringen har utløst en avskilling mellom ekspertkunnskap og allmennheten. Denne adskillelsen er en uungåelig pris for autonomi og autonom utvikling. Kunnskap blir esoterisk, forbeholdt eksperter og kompetente mennesker. Nå, i tanken på opplysningstiden, ble denne veksten og spesialiseringen tenkt som en funksjon av samfunnets fremgang. Kunnskap skulle være nyttig i hverdagen, for å få kontakt med mennesker igjen, skape utvikling for alle. Opplysningstenkerne, for eksempel Condorcet, mente at den autonome utviklingen av vitenskap og kunst kunne bidra til menneskers lykke. Men filosofene fra det tjuende århundre har ikke den samme optimismen. Det moderne prosjektet må derfor starte fra denne intensjonen fra opplysningstiden, forene de kunnskaper i sin helhet med praksis og hverdagslivet.^[4]

The false programs of the negation of culture

En progressiv autonomiprosess finnes også i kunsthistorien, litteraturen og musikken. Denne prosessen begynte i renessansen, da kunsten ble uavhengig av både liturgi og hoffmiljøer, og ble fullført i det 1800-tallet med konseptet kunst for kunst. Surrealisme, avantgardebevegelsen som ble født i Frankrike i perioden mellom de to krigene, forsøkte å bygge en bro mellom kunst og liv, og stoppet dermed kunstløpet mot stadig økende autonomi og selvforsyning. Surrealistiske kunstnere utforsket måten å eksplodere kunstens autarki, overvinne den og bringe den tilbake til livet. Målet var fra en utjevning mellom kunstneriske objekter og bruksområder, og frigjorde språk og rasjonalitet. Rasjonalitet blir liksom satt ut av spillet ved å ta tilflukt i det bevisstløse. Derfra kommer oppmerksomheten til studiene til Freud og Jung om psykoanalyse, drømmer, underbevissthet og fortrengning. Målet for kunstnerne er å motvirke rasjonalisme og naturalisme i borgerlig kunst. På denne måten skaper de surrealistiske kunstnerne et nytt språk som er i stand til å trenge inn i det ubevisste, og dermed omgå bevisst fornuft, fornekte kultur og tilby en mer autentisk og dyp visjon av seg selv. Hva består da det surrealistiske nederlaget av?Kunst kan ikke bringes nærmere samfunnet ved å forringe kunsten. Det kan ikke nivåeres. Kunst, som har blitt autonom og spesialisert, kan ikke blåses opp ved å bryte dens strukturerte former. Uten formen forsvinner innholdet. Og de kategoriene vi ønsket å eliminere dukker opp enda tydeligere, om enn på et annet nivå. Vi kan heller ikke forvente å redde et kulturelt fattig samfunn ved å begrense oss til å fornye en enkelt sektor, i dette tilfellet kunst. En fornyelse krever en ny kommunikasjon som involverer kunst, moral og vitenskap.^[5] Av relevans i denne sammenheng vil jeg sitere Thomas Kuhn.^[6] Den vitenskapelige revolusjonen representerer en total endring, stammer fra et "paradigm shift", og ikke en endring i et enkelt systemets element, "anomaly". Revolusjonen er konsekvensen av en ny visjon om verden.^[7] Tilbake til Surrealismens nederlaget, kunst er bare ett aspekt av samfunnet.

Alternativer

Det moderne prosjektet kan ikke defineres som beseiret, men illusjonene om dets overvinning kan forklares. Post-modernisme er nettopp illusjonen om en overvinnelse av moderniteten. Med tanke på prosessen i mottakelse av kunst og fra et sitat fra Albrecht Wellmer, kan Habermas si at kunst er utarmet hvis den ikke blir behandlet på en spesialisert måte, men den kommer nærmere livet og får nye betydninger når den mottas av den som ikke er ekspert. Hvis kunsten ikke formidler individets eller fellesskapets budskap, eller hvis det ikke er forståelig for individet eller samfunnet, forblir det et sektorprodukt. Habermas refleksjon ender med en gjentagelse av behovet for en ny forbindelse til hverdagen, til "life-world". Det er ikke nok. Det er nødvendig å utvikle nye institusjoner som endrer dynamikken i økonomiske og byråkratiske systemer, med andre ord som finner andre retninger enn kapitalismen.^[8]

Litteratur

Harrison, Charles & Paul Wood. Art in Theory 1900-2000. Oxford, Blackwell, 2003.

Referanser

1. ↑ https://en.wikipedia.org/wiki/Daniel_Bell
2. ↑ Art in Theory 1900-2000, 1124-1125.
3. ↑ Art in Theory 1900-2000, 1126-1127.
4. ↑ Art in Theory 1900-2000, 1127.
5. ↑ Art and Theory 1900-2000, 1128-1129.
6. ↑ https://en.wikipedia.org/wiki/Thomas_Kuhn
7. ↑ https://en.wikipedia.org/wiki/Paradigm_shift
8. ↑ Art and Theory 1900-2000, 1129-1131.