Forskjell mellom versjoner av «Léger, F. "Contemporary Achievements in Painting" 2»
(→Litteratur) |
(→Litteratur) |
||
| (13 mellomliggende revisjoner av 2 brukere er ikke vist) | |||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
== Fernand Léger == | == Fernand Léger == | ||
| − | Léger (1881-1955) var en fransk maler, som også arbeidet med skulptur og film. Fra ca 1909 var han en del av avantgarde-miljøet omkring Montparnasse i Paris. Fernand Léger hadde en tidlig kontakt med kretsen omkring kubist-pionerene Braque og Picasso, men ble påvirket av Le Courbusiers puristiske kritikk av den syntetiske kubismen, som Le Courbusier mente var blitt esoterisk og dekorativ - uten kontakt med "maskinens tidsalder". Léger utviklet sin egen form for kubisme, kalt sen-kubisme, rør-kubisme eller maskin-kubisme. Légers kunstneriske uttrykk er preget av den moderne tids fargesprakende fargeplakater, | + | Léger (1881-1955) var en fransk maler, som også arbeidet med skulptur og film. Fra ca 1909 var han en del av avantgarde-miljøet omkring Montparnasse i Paris. Fernand Léger hadde en tidlig kontakt med kretsen omkring kubist-pionerene Braque og Picasso, men ble påvirket av Le Courbusiers puristiske kritikk av den syntetiske kubismen, som Le Courbusier mente var blitt esoterisk og dekorativ - uten kontakt med "maskinens tidsalder". Léger utviklet sin egen form for kubisme, kalt sen-kubisme, rør-kubisme eller maskin-kubisme. Légers kunstneriske uttrykk er preget av den moderne tids fargesprakende fargeplakater, storbyens harde lys-kaos, trafikkstøy og robot-liknende menneskeliv. Léger drev sin egen malerskole, hvor han hadde flere norske og nordiske elever i perioden 1912-1952. |
== Hovedpunkter i artikkelen == | == Hovedpunkter i artikkelen == | ||
| Linje 7: | Linje 7: | ||
Léger gir i artikkelen eksempler på hvordan den nye tid arter seg: Når man krysser et landskap med bil eller med et ekspress-tog, blir det fragmentert, noe går tapt i gjengivelsen, men til gjengjeld blir den syntetiske verdien større. Utsikten fra en togkupe eller et bilvindu, i kombinasjon med farten, endrer hvordan ting vanligvis ser ut - man oppfatter kun en sammenfatning eller syntese av virkeligheten. Det moderne mennesket sanser hundre ganger mer enn en kunstner fra 1800-tallet, så mye at språket er fullt av knappe og forkortede ord. Komprimeringen og oppbrytingen av formene i det moderne kunstverket er et resultat av dette, hevder Fernand Léger. | Léger gir i artikkelen eksempler på hvordan den nye tid arter seg: Når man krysser et landskap med bil eller med et ekspress-tog, blir det fragmentert, noe går tapt i gjengivelsen, men til gjengjeld blir den syntetiske verdien større. Utsikten fra en togkupe eller et bilvindu, i kombinasjon med farten, endrer hvordan ting vanligvis ser ut - man oppfatter kun en sammenfatning eller syntese av virkeligheten. Det moderne mennesket sanser hundre ganger mer enn en kunstner fra 1800-tallet, så mye at språket er fullt av knappe og forkortede ord. Komprimeringen og oppbrytingen av formene i det moderne kunstverket er et resultat av dette, hevder Fernand Léger. | ||
| − | Vår visuelle bevissthet blir stadig utsatt for brudd og endringer som dukker overraskende opp. Léger nevner som eksempel store reklametavler, som brutalt kutter inn i landskap, til ville protester fra folk som mener å ha god smak. Også moter og interiør blir påvirket, ikke uten protester fra tradisjonsbundne mennesker. | + | Vår visuelle bevissthet blir stadig utsatt for brudd og endringer som dukker overraskende opp. Léger nevner som eksempel store reklametavler, som brutalt kutter inn i landskap, til ville protester fra folk som mener å ha god smak. Også moter og interiør blir påvirket, ikke uten protester fra tradisjonsbundne mennesker. Det moderne livets visuelle utfordringer gjør at kunstnerne må legge bak seg litterære fremstillinger og visuell realisme, og erstatte dette med nye linjer, former, kontraster og farger. Selve komposisjonen er viktigere enn alt annet. Léger skriver at selv om objektene man ser rundt seg i omgivelsene ikke har konturlinjer som avgrenser fargeflatene, er dette blant flere nødvendige virkemidler for å nå kunstens nye mål. Kontraster gir ifølge Léger dissonans, og dermed maksimal ekspressiv effekt. |
Fernand Léger mener at den nye malemåten gir en ny for for realisme, som tolker den moderne tid. Léger tar avslutningsvis til orde for å bytte ut kunstens mest banale og utbrukte motiv, den nakne modellen i atelieret, med lokomotiver og andre moderne maskiner. | Fernand Léger mener at den nye malemåten gir en ny for for realisme, som tolker den moderne tid. Léger tar avslutningsvis til orde for å bytte ut kunstens mest banale og utbrukte motiv, den nakne modellen i atelieret, med lokomotiver og andre moderne maskiner. | ||
| − | [[Fil:Borghild Røed Lærum- Lulu, Paris 1914.jpg|miniatyr|479x479px|Borghild Røed Lærum, '' | + | [[Fil:Borghild Røed Lærum- Lulu, Paris 1914.jpg|miniatyr|479x479px|Borghild Røed Lærum, ''Lulu'', 1914.]] |
| + | [[Fil:Barbro Tiller - ukjent Léger-elev.jpg|miniatyr|Gudrun R. Tiller. Lite kjent norsk Léger-elev.]] | ||
== Norske Léger-elever == | == Norske Léger-elever == | ||
| − | I verket ''Norges malerkunst'' bind 2 fra 2000 blir disse ''kvinnelige'' norske elevene i Légers Academie Moderne nevnt: Solveig Kaurin (1896-1977), Ragnhild Keyser (1899-1943), Ragnhild Kaarbø (1889-1949), Elsa Lystad (1899-1970) og Charlotte Wankel (1888-1969). Som vanlig, blir den ''mannlige'' norske eleven, Thorvald Hellesen (1888-1937) | + | I verket ''Norges malerkunst'' bind 2 fra 2000 blir disse ''kvinnelige'' norske elevene i Légers Academie Moderne nevnt: Solveig Kaurin (1896-1977), Ragnhild Keyser (1899-1943), Ragnhild Kaarbø (1889-1949), Elsa Lystad (1899-1970) og Charlotte Wankel (1888-1969). Som vanlig i tradisjonell kunsthistorie-fremstilling, blir den ''mannlige'' norske eleven, Thorvald Hellesen (1888-1937) viet størst plass i omtalen av gruppen. De siste årene har imidlertid Charlotte Wankel fremstått som en vel så viktig norsk kubist som Hellesen. Det kan argumenteres for dette ved å vise til innkjøp i Nasjonalmuseet, der Wankel for tiden er representert med ti verk, mot seks av Hellesen. Også ved nylige kunstauksjoner har tilslagene for arbeider av Wankel vært svært høye, noe som for øvrig også gjelder for Hellesen og enkelte av de andre Léger-elevene. |
| − | En kvinnelig elev som i''kke'' er nevnt i ''Norges malerkunst'' er den noe eldre Borghild Røed Lærum (1877-1959), som var hos Léger i 1912-1914. Hennes medlemskap i Nasjonal samling under krigen har neppe virket i positiv retning med tanke på hennes plass i norsk kunsthistorie. En annen senere Léger-elev som ofte blir oversett, er en av Norges fremste modernister, trønderen Lars Tiller (1924-1994). Tiller var hos Léger på slutten av den franske kunstnerens liv, i 1951-1952. Også hans kone, Gudrun Roos Tiller (1930-2021) og Roar Wold (1926-2001) fikk undervisning av Léger i samme periode. | + | En kvinnelig elev som i''kke'' er nevnt i ''Norges malerkunst'' er den noe eldre Borghild Røed Lærum (1877-1959), som var hos Léger i 1912-1914. Hennes medlemskap i Nasjonal samling under krigen har neppe virket i positiv retning med tanke på hennes plass i norsk kunsthistorie. Røed Lærums kubistiske kvinneakt Lulu fra 1914 (bildet) må sies å ha lite til felles med den senere "viking-kunsten" i NS. En annen senere Léger-elev som ofte blir oversett, er en av Norges fremste modernister, trønderen Lars Tiller (1924-1994). Tiller var hos Léger på slutten av den franske kunstnerens liv, i 1951-1952. Også hans kone, Gudrun Roos Tiller (1930-2021) og Roar Wold (1926-2001) fikk undervisning av Léger i samme periode. |
De først nevnte kvinnelige Léger-elevene deltok på en skandinavisk kubist-utstilling i Kunstnerforbundet i 1927, ''Otte skandinaviske kubister''. Charlotte Wankel var initiativtaker. Utstillingen ble gjennomgående slaktet av kritikerne i norsk presse. Dette skal ha bidratt til at de fleste av kunstnerne etter kort tid modererte stilen, til mer "akseptable" og salgbare uttrykk for publikum. | De først nevnte kvinnelige Léger-elevene deltok på en skandinavisk kubist-utstilling i Kunstnerforbundet i 1927, ''Otte skandinaviske kubister''. Charlotte Wankel var initiativtaker. Utstillingen ble gjennomgående slaktet av kritikerne i norsk presse. Dette skal ha bidratt til at de fleste av kunstnerne etter kort tid modererte stilen, til mer "akseptable" og salgbare uttrykk for publikum. | ||
| − | Thorvald Hellesen var den av de norske elevene som trolig sto Léger nærmest. Men heller ikke han fikk noen god mottakelse av norske kritikere, blant annet ved utstillingen i | + | Thorvald Hellesen var den av de norske elevene som trolig sto Léger nærmest. Men heller ikke han fikk noen god mottakelse av norske kritikere, blant annet ved utstillingen i Tivolis utstillingshall i 1919. Fernand Léger forsøkte ved denne anledning selv å forklare deres felles kunstneriske mål i et intervju med Tidens Tegn 28. oktober: "Den (kubismen) har spaltet seg. Picasso og Braque har gått den ene vei. Hellesen og jeg den andre. De holder på det rolige både i farger og komposisjon, vi på det dynamiske...Det voldsomme, eksplosive harmonerer jo også bedre med den tid vi lever i." |
== Litteratur == | == Litteratur == | ||
Nåværende revisjon fra 19. okt. 2022 kl. 21:49
Fernand Léger
Léger (1881-1955) var en fransk maler, som også arbeidet med skulptur og film. Fra ca 1909 var han en del av avantgarde-miljøet omkring Montparnasse i Paris. Fernand Léger hadde en tidlig kontakt med kretsen omkring kubist-pionerene Braque og Picasso, men ble påvirket av Le Courbusiers puristiske kritikk av den syntetiske kubismen, som Le Courbusier mente var blitt esoterisk og dekorativ - uten kontakt med "maskinens tidsalder". Léger utviklet sin egen form for kubisme, kalt sen-kubisme, rør-kubisme eller maskin-kubisme. Légers kunstneriske uttrykk er preget av den moderne tids fargesprakende fargeplakater, storbyens harde lys-kaos, trafikkstøy og robot-liknende menneskeliv. Léger drev sin egen malerskole, hvor han hadde flere norske og nordiske elever i perioden 1912-1952.
Hovedpunkter i artikkelen
Fernand Léger var orientert mot det urbane, moderne livet, og han førsøkte å skape et kunstnerisk uttrykk som var adekvat for dette livet og den moderne mentaliteten. I denne artikkelen, som først ble publisert i Soirées de Paris i 1914, fastslår Léger at et kunstverk må være av betydning i sin egen tid, som enhver annen intellektuell manifestasjon. Hvis billed-uttrykket endrer seg, er det fordi det moderne livet har gjort det nødvendig.
Léger gir i artikkelen eksempler på hvordan den nye tid arter seg: Når man krysser et landskap med bil eller med et ekspress-tog, blir det fragmentert, noe går tapt i gjengivelsen, men til gjengjeld blir den syntetiske verdien større. Utsikten fra en togkupe eller et bilvindu, i kombinasjon med farten, endrer hvordan ting vanligvis ser ut - man oppfatter kun en sammenfatning eller syntese av virkeligheten. Det moderne mennesket sanser hundre ganger mer enn en kunstner fra 1800-tallet, så mye at språket er fullt av knappe og forkortede ord. Komprimeringen og oppbrytingen av formene i det moderne kunstverket er et resultat av dette, hevder Fernand Léger.
Vår visuelle bevissthet blir stadig utsatt for brudd og endringer som dukker overraskende opp. Léger nevner som eksempel store reklametavler, som brutalt kutter inn i landskap, til ville protester fra folk som mener å ha god smak. Også moter og interiør blir påvirket, ikke uten protester fra tradisjonsbundne mennesker. Det moderne livets visuelle utfordringer gjør at kunstnerne må legge bak seg litterære fremstillinger og visuell realisme, og erstatte dette med nye linjer, former, kontraster og farger. Selve komposisjonen er viktigere enn alt annet. Léger skriver at selv om objektene man ser rundt seg i omgivelsene ikke har konturlinjer som avgrenser fargeflatene, er dette blant flere nødvendige virkemidler for å nå kunstens nye mål. Kontraster gir ifølge Léger dissonans, og dermed maksimal ekspressiv effekt.
Fernand Léger mener at den nye malemåten gir en ny for for realisme, som tolker den moderne tid. Léger tar avslutningsvis til orde for å bytte ut kunstens mest banale og utbrukte motiv, den nakne modellen i atelieret, med lokomotiver og andre moderne maskiner.
Norske Léger-elever
I verket Norges malerkunst bind 2 fra 2000 blir disse kvinnelige norske elevene i Légers Academie Moderne nevnt: Solveig Kaurin (1896-1977), Ragnhild Keyser (1899-1943), Ragnhild Kaarbø (1889-1949), Elsa Lystad (1899-1970) og Charlotte Wankel (1888-1969). Som vanlig i tradisjonell kunsthistorie-fremstilling, blir den mannlige norske eleven, Thorvald Hellesen (1888-1937) viet størst plass i omtalen av gruppen. De siste årene har imidlertid Charlotte Wankel fremstått som en vel så viktig norsk kubist som Hellesen. Det kan argumenteres for dette ved å vise til innkjøp i Nasjonalmuseet, der Wankel for tiden er representert med ti verk, mot seks av Hellesen. Også ved nylige kunstauksjoner har tilslagene for arbeider av Wankel vært svært høye, noe som for øvrig også gjelder for Hellesen og enkelte av de andre Léger-elevene.
En kvinnelig elev som ikke er nevnt i Norges malerkunst er den noe eldre Borghild Røed Lærum (1877-1959), som var hos Léger i 1912-1914. Hennes medlemskap i Nasjonal samling under krigen har neppe virket i positiv retning med tanke på hennes plass i norsk kunsthistorie. Røed Lærums kubistiske kvinneakt Lulu fra 1914 (bildet) må sies å ha lite til felles med den senere "viking-kunsten" i NS. En annen senere Léger-elev som ofte blir oversett, er en av Norges fremste modernister, trønderen Lars Tiller (1924-1994). Tiller var hos Léger på slutten av den franske kunstnerens liv, i 1951-1952. Også hans kone, Gudrun Roos Tiller (1930-2021) og Roar Wold (1926-2001) fikk undervisning av Léger i samme periode.
De først nevnte kvinnelige Léger-elevene deltok på en skandinavisk kubist-utstilling i Kunstnerforbundet i 1927, Otte skandinaviske kubister. Charlotte Wankel var initiativtaker. Utstillingen ble gjennomgående slaktet av kritikerne i norsk presse. Dette skal ha bidratt til at de fleste av kunstnerne etter kort tid modererte stilen, til mer "akseptable" og salgbare uttrykk for publikum.
Thorvald Hellesen var den av de norske elevene som trolig sto Léger nærmest. Men heller ikke han fikk noen god mottakelse av norske kritikere, blant annet ved utstillingen i Tivolis utstillingshall i 1919. Fernand Léger forsøkte ved denne anledning selv å forklare deres felles kunstneriske mål i et intervju med Tidens Tegn 28. oktober: "Den (kubismen) har spaltet seg. Picasso og Braque har gått den ene vei. Hellesen og jeg den andre. De holder på det rolige både i farger og komposisjon, vi på det dynamiske...Det voldsomme, eksplosive harmonerer jo også bedre med den tid vi lever i."
Litteratur
Berg, Knut. Norges malerkunst. Bind 2. Oslo: Gyldendal, 2000.
Grev Wedels plass auksjoner. Høyeste tilslag på Wankel, Charlotte. Høyeste tilslag på Hellesen, Thorvald. http://www.gwpa.no/nb/artist/457 (oppsøkt 29.09.2022)
Harrison, Charles og Wood, Paul. Art in Theory 1900-2000. Oxford: Blackwell Publishing, 2005.
Kleiner, Fred S. Art Through the Ages. Boston: Thomson Wadsworth, 2005.
Nasjonalmuseet. Samlingen. "Wankel". http://www.nasjonalmuseet.no/samlingen/sok/?query=Wankel (oppsøkt 29.09.2022).
Store norske leksikon/Norsk kunstnerleksikon (nett-utgave).
Gruppe 5 Bleken Isern Ljøsne Tiller Wold. Trondheim: Trondheim kunstmuseum (katalog), 2017.
