Forskjell mellom versjoner av «Rivera, D. "The Revolutiuonary Spirit in Modern Art" 3»

Nåværende revisjon fra 7. nov. 2022 kl. 11:38

Diego Rivera (1886-1957) regnes for å være en av de mest toneangivende monumentalkunstnerne fra 1900-tallet. I artikkelen “The Revolutionary Spirit in Modern Art” presenterer Rivera egne synspunkter om utsmykningsarbeider i det offentlige rom. Artikkelen ble først publisert i Modern Quartely og skrevet fra Detroit i USA, da Rivera utarbeidet fresker i en av byens fabrikker. Gjennom en sammenfatning av artikkelen fra 1932, vil jeg trekke frem noen av Riveras hovedsynspunkter i relevans til norsk monumentalkunst. I lys av Norges egne “fresko-periode”, vil jeg vise til Alf Rolfsens Okkupasjonsfrise i Oslo Rådhus som eksempel. ^[1]

Diego Rivera og "The Revolutionary Spirit in The Modern World".

Diego Rivera reiser fra Mexico til Madrid i 1906, og senere videre ut i Europa. For blir årene i Paris mellom 1911 til 1921 viktige. Under oppholdet etablerer Rivera en avgjørende kontakt med Pablo Picasso, en av de mest ledende skikkelsene fra 1900-tallets modernistiske kunst. For Rivera blir den franske kubismen sentral i utviklingen av et eget kunstnerisk utrykk, men som han utover kunstnerskapet bryter stadig mer inn i et monumentalt og dekorativt formspråk. Under oppholdet i Europa finner kunstneren også en sterk tilhørighet blant marxistiske miljøer. Lesningen av Karl Marxs teorier får stor betydning for Riveras egen praksis som kunstner.^[2] For Rivera ansees kunsten som et sosialt prosjekt, der kunstnerens viktigste oppgave er å skildre klassekamp. Når kunst og ideologi smelter sammen hos Rivera, er monumentalverket mest egnet som kunstform. Kunstneren begrunner sitt videre arbeid med freskoteknikk i artikkelen “The Revolutionary Spirit in The Modern World”.^[1]

Artikkelen innleder med en diskusjon om hvordan kunsten er i utvikling. Diego Rivera setter kunst i sammenheng med samfunnsendringer, og forklarer at nye former oppstår der det er gnisninger og skillelinjer. Han mener at det enda ikke finnes en kunst som representerer arbeiderklassen, men at den vil kunne oppstå gjennom revolusjonen. Hovedgrunnen for at de enda ikke har utrykt seg i kunsten, er fordi de ikke har hatt egnede midler til å skape den. Når Rivera skriver at arbeiderne må ta i bruk den ledende klassens våpen og bruke det i egen revolusjon, skapes det paralleller til utviklingen av en kommunistisk kunst. Den nye formen for kunst vil først oppstå etter at arbeiderne har tatt i bruk kunstneriske teknikker og verktøy fra eliten. Kunstnerens rolle blir sentral i denne utviklingen, og ansees av Rivera som  en forvalter av revolusjonære ideer. Han omtaler kunstneren som: “the condenser, the transmitter and the reflector of the aspiration, desires and hopes”.^[3] Han mener derfor at kunstnerens oppgave ikke bare er å behage og bevege et individ, men å kunne reflektere og overføre et budskap til massene. På denne måten blir kunsten også et viktig våpen i klassekampen. Deretter måler Rivera en kunstners verdi ut i fra hvor mange mennesker som nåes ut til. Han trekker i denne anledning frem den modernistiske kunsten, eller “pure-art”, som elitistisk. Han begrunner den som begrenset og kun forstått av en utvalgt krets av samfunnet. Det påpekes at moderne kunst ettertraktes ved en markedsverdi, der kapitaliseringen har skapt en mystifisering. Dette gjør at kunsten som produseres ikke blir kontrollert av massene, men heller av samfunnets pengesterke elite. For Rivera er det en nødvendighet av at proletariatet tar tilbake kunstarenaen. Dette kan både gjøres ved å bekjempe at kunst produseres, men også ved å bruke den eksisterende kunsten som eksempel på skjønnhet og ut av dette gjenskape noe nytt. ^[4]

For Diego Rivera representerer samtidskunsten en ensidighet, noe som gjør at den begrenser seg til overklassen. I “The Revolutionary Spirit in the Modern World” påpekes det at siden denne gruppen av befolkningen er marginalisert, vil en stor del av den kunsten som produseres ikke bli forstått av samfunnsmassene. Diego Rivera peker spesielt på den moderne kunst som ekskluderende, der kunst laget av avant-garden og akademikere innenfor retninger som kubismen eller surrealismen er for avansert. I en revolusjon ledet an av arbeiderklassen kreves det derfor en mer egnet kunst. Rivera at utdyper at man heller trenger en kunst som kan svare til et klart og sterkt budskap, som også gjør seg med behovet for varme. Når alle unødvendige lag skal fjernes, blir realismen foreslått som mest formålstjenlig for arbeidernes behov. Dette eksemplifiserer han i teksten ved å vise til en tidligere kunstutstilling i Russland, hvor en rekke av kunst i eldre stilformer ble stilt ut sammen med den modernistiske. Arbeiderne var i følge Rivera mer tilbøyelig ovenfor den “dårlige” og utdaterte russiske bondekunsten, fordi den estetisk sett kan oppleves lett forståelig. Fra 1930-årene blir den sosialistiske realismen et programfestet estetisk program i Sovjetunionen, noe som innebærer en bestemt fremstillingsform all kunst og litteratur. Den sovjetiske ensrettingen av de kunstneriske direktivene, la til rette for heroisering av arbeideren i industri og landbruk. Idealiseringen og opphøyelsen av den sovjetiske stats fremtid, ble et viktig våpen for kommuniststatens propaganda. Samtidig var den ment for å skape glede og positiv moral blandt befolkningen. ^[5]

Revolusjon og splittelse er nærgående også i Mexico, når Rivera vender tilbake til sitt hjemland. Med et ideologisk standpunkt i bakhånd, ønsker han å bruke kunsten til å samle landets befolkning i en nasjonal linje. Han jobber for å innføre en rekke kunstneriske retningslinjer i Mexicos offentlige kunst, som står i tråd med det kommunistiske program. ^[6] I “The revolutionary Spirit in Modern Art” vektlegger Rivera muralmaleriet som det fremste kunstneriske medium i revolusjonen. Han viser til hvordan muralmaleriene har en viktig funksjon ved å tilgjengeliggjøre kunst til massene og være samlende. På samme tid vil synligheten i det offentlige rom virke inn som noe styrkende for kommunismens propaganda. I Sovjetunionen kunne man finne slike offentlige utsmykningsprosjekter på fabrikker og togstasjoner, en tilstedeværelse ment for å skulle skape en arbeidsånd blant arbeiderne. Veggmaleriene har ifølge Rivera vært vellykkede for revolusjonens sak, og er forbilledlig for andre land. Rivera trekker i denne forbindelse inn staffelimaleriet som begrenset og uegnet i revolusjonens sak. Først og fremst vil det i produksjonen av et maleri, med verktøy og materialer, innebæres en økonomisk kostbarhet ekskluderende for arbeiderklassen. Dette har sammenheng med at et marked for malerkunst i stor grad har blitt privatisert og domestisert av en elite i samfunnet. Derfor peker heller Rivera på muralmaleriet som vårt fremste kunstneriske medium, ved at den offentlige kunsten er egnet til å nå ut til massene. ^[7]

Utsmykkelsen av Oslo Rådhus

Konkurransen for utsmykningen Oslo Rådhus blir annonsert i 1937, etter den omfattende byggeprossessen hadde blitt påbegynt i 1931. Magnus Poulsson og Arnstein Arneberg var ansatt som sjefsarkitekter, med visjoner om nybygget. Det ble planlagt for at rådhusets strenge og funksjonalistiske arkitektur skulle stå i kontrast med et særpreget dekorativt formspråk, både i innvendig og utvendig fasade. Arkitektene ønsket at den nyklassisistiske og funksjonalistiske bygningsmassen, skulle vise til et norsk nasjonalt preg. Dette førte til utvelgelsen av en rekke av store monumentalverk. Det sentrale punktet for den estetiske utformelsen, var at kunsten formidlet både imiterende og dekorative aspekter. Realismens imitasjon var en forutsetning for befolkningens forståelse av kunsten. Samtidig bygget det “arkitektoniske maleri" videre på tendenser fra den norske fresko-perioden om å skulle prege arkitekturen i byrommet.^[8]. I konkuranseutlysningen for utformelse av dekorasjoner i Oslo Rådhus, blir kunst med en historisk og opplysende karakter betonet. Det vektlegges også et symbolsk innhold i kunsten, og noe som kunne gi uttrykk for Norges nasjonale og lokale identitet. Når innstillingen av kunstverk offentliggjøres i 1938, bli monumentalverk med dekorativ utforming er blitt foretrukket. Norsk folkekunst blir begrunnet som en viktig referanse til rådhusbyggets dekorasjoner. Det endelige bygget omfattes av et stort antall kunstnere og verk, og bygningen er derfor ansett som en sentral del av norsk kunsthistorie.^[9]

Integreringen av utsmykninger og monumentalverk i Oslo Rådhus kan bli sett i sammenheng med en større kunsthistorisk tendens. Muralmalerier hadde frem til begynnelsen av 1900-tallet vært en mindre tilstedeværende kunstform i en lengre periode. Hovedtyngden av kunstverk utført i freskoteknikk er befestet til renessansen, som en malerkunst betegnende for denne tidsperioden. For ettertiden har staffelimaleriet vært dominerende i kunsten. I den første halvddelen av 1900-tallet, ser vi at veggmaleriene parallelt utvikler seg til å bli et tilbakevendende kunstnerisk medium. Dette ledet ann til oppblomstringen av en ny epoke for utsmykning av offentlige og private rom. I Norge omtales årene mellom 1918-1959 seg som “fresko-perioden” i norsk kunsthistorie, der en rekke hovedverk tilknyttes. Som en del av en internasjonal tendens, har de norske monumentalverkene fått en særstilling. Sammen med blant annet Diego Riveras sosialrealistiske muraler, er den norske kunsten representert blant sentrale fresker fra nyere tid.^[10] I denne rekken av utsmykningsarbeider finner vi i Oslo Rådhus, Bergen Børs, Sjømansskolen i Bergen(NHH) og Universitetet i Oslo. Definerende norske kunstnere fra “fresko-perioden” er blant annet Axel Revold, Henrik Sørensen og Per Krogh. Sammen med Alf Rolfsen omtales disse som “freskobrødrene”, en krets av kunstnere som alle er representert i Oslo Rådhus. Etter ferdigstillingen av rådhuset i 1950, omtales “fresko-perioden” i Norge ved sitt endelige og siste høydepunkt.^[11]

Alf Rolfsen og "Okkupasjonsfrisen"

Okkupasjonsfrisen ble malt av Alf Rolfsen mellom 1947-49, og tilhører Sentralhallens østvegg i Oslo Rådhus. Veggmaleriets format måler 367 x 3049 cm, og streker seg på nedre del av sentralhallens balkong. Rolfsen freske er disponert til bygningens hovedrom, og følger en helhetlig dekorativ utforming. Her finner vi også verker av Henrik Sørensen, Axel Revold og Per Krogh. ^[12]

Alf Rolfsen, Okkupasjonsfrisen (Oslo Rådhus)

Alf Rolfsens freske i Oslo Rådhus dedikeres til den norske krigshistorien, hvor okkupasjonstiden under andre verdenskrig er det sentrale motivet. Freskens tematiske innhold er basert på et narrativ i fem sekvenser, og kan leses som en motivrekke fra venstre til høyre. Gjennom historiefortellingene hentet fra krigsårene mellom 1940-1945, blir vi gitt det norske folks blikk på et okkupert land. I den første sekvensen ser vi menn til skogs med ski på beina, en gjenkjennelig referanse til “gutta på skauen”. Motstandskampen de utførte i det skjulte gir oss følelsen av hemmeligholdet, men også et heltemotet blant nordmenns moral. Vi ser også kvinner som er samlet under krigens trange vilkår, trolig bekymret for sine menn og barn. Motivet vi ser viser også bombefly, som bilde på den konstante og overhengende trusselen i tilværerelsen. Neste sekvens viser stuen til en familie i fortvilelse, omringet av ruiner. Dette gir glimtene fra krigens ødeleggelser. I tredje sekvens ser vi antikke skulpturer og bygg i forfall og ødeleggelse, noe som indikerer barbariet som etterlot verdenshistorien. Sekvensen viser menn i tungt arbeid, trolig tatt til krigsfanger av myndighetene. I neste sekvens ser vi kvinner og menn i fangeuniformer, stigende opp fra mørket i ruinene. Motivet viser oss også sengeliggende mennesker, som skadde av krig og lidende av sykdom. Men i siste sekvens åpner dørene seg mot lyset, og krigsfangene går ut i frihet. Vi ser glede utstråle fra både kvinner, menn og barn. Vi ser et tog med korps og norske flagg, og skjønner at vi ser nordmenns frigjøring fra tyskerne 8. Mai 1945. Okkupasjonsfrisen, som er malt al fresco, kan beskrives som et detaljert verk. Frisen på balkongen består av mange oppstykkede bestanddeler, og som leses inn i et sammenhengende motiv. Fresken har en ekspressiv og antinaturalistisk koloritt, dette i form at fargene blir brukt for å understreke motivets følelsesmessig karakter. Mørkere og lysere farger blir brukt for å indikere følelser som desperasjon, sorg, håp og glede. Med den dyp rød himmelen, forstår vi alvoret av krigen. Fargebruken kan derfor også leses i sammenheng med et symbolspråk. Alf Rolfsens bruk av størrelsesforhold skaper også virkning. Elementene i fresken er mer stilisert og geometrisert, enn realistisk. Vi ser også at plassering og størrelser i motivet ikke gjengis som naturalistisk. Det samme gjelder oppløsningen av sentralperspektivet, der heller virkningen av dekorative elementer blir et fundamentet for komposisjonen. Denne bearbeidelsen av motivet skaper bevegelse og kompleksitet

Innordningen mellom de realistisk-orienterte bildeflatene og mer geometrisk-forenklede strukturene i Okkupasjonsfrisen, skaper en form for geometrisk realisme. Alf Rolfsen oppbygning av billedflatene skaper paralleller til konstruktivismen. En sentral kunstner i denne kunstretningen var Diego Riviera. Riviera var en del av en skandinavisk-meksikansk gruppering av konstruktivismen, i posisjon med den danske teoretikeren og maleren Georg Jacobsen. Kunsten ble hos disse teoretisert inn i et konstruktivt system, og gjennom matematiske analyser forsøkte man å finne frem til kunstens grunnleggende system. På 1920-tallet var Rolfsen i læretid hos Riviera i Paris, og dette fikk trolig innvirkning i den tekniske og komposisjonelle utforming i eget monumentalverk. Vi ser lignende hos Alf Rolfsen hvordan geometriske strukturene blir styrende for et figurativt formspråk. I gjennom konstruktivistisk kunsttenkningen, ble Alf Rolfsen også innordnet i klassiske kunst. I grupperingen av kunstnere rundt Diego Rivera og Georg Jacobesen, ble antikken vist til som et referansepunktet for å skape et eviggyldig grunnlag for den moderne kunsten. ^[13] Som kunstskribent ble Rolfsen en pådriver for å gjøre de konstruktive prinsippene til et fundament i den norske monumentalkunsten. Dette ble tatt opp blant andre av “fresko-brødrene”. Første halvdel av 1900-tallet blir derfor kjennetegnet som en periode hvor motstridene kunstsyn står sammen, noe som blir gjenkjennelig for 1900-tallets monumentalkunst. I Oslo Rådhus står et kubistisk og geometrisk utrykk i forening med nyklassisistiske strømninger.

Oppsummering

I “Revolutionary Spirit in the Modern World” presenterer Diego Rivera kunstsynet sitt gjennom tolkningen av en marxistisk ideologi. Kunsten og kunstneren rolle teoretiseres etter revolusjonistiske ideer, der hensikten for kunsten er å posisjonere seg for den kommunistiske samfunnsordenen. Det finnes derfor lite tematisk sammenheng mellom Alf Rolfsen Okkupasjonsfrise og Diego Riveras artikkel. Alf Rolfsen freske er hevet over rammene for den kommunistiske propaganda, og peker heller mot andre samfunnsidealer. Når vi i siste sekvens av Okkupasjonsfrisen ser et rødfarget flagg, blir det et tydelig symbol mot en dus bakgrunn. Flagget viser til Norges selvstendighet fra fremmede makter, og på samme tid også til våre sosialdemokratiske verdier. I Rolfsens motiv er folket terrorisert av en brutal ideologi, men hos Rivera blir ofte proletariatet skildret gjennom egne opprørske handlinger. Hensikten til Riveras sosialrealistiske motiver var å oppfordre til klassekamp, og på denne måten være et middel for kommunismen. I virkeligheten blir de revolusjonære ideer idealisert, og gir oss et forgylt bilde av arbeideren. Med Okkupasjonsfrisen, og den øvrige kunsten i Oslo Rådhus kan man på lignende måte diskutere aspekter ved idealisering, en kunst som i dag virker mer fremmed for oss. Rådhuset i Oslo ble ferdigstilt i lyset av en norsk politisk samfunnskontekst der krig og okkupasjon hadde vært nærliggende. Den nasjonale identiteten og sosialdemokratisk prinsippene skulle skulle løftes opp i monumentalkunsten. Dette representerte en kunstideologisk tendens på første halvdel av 1900-tallet. Freskomaleriene ble ansett som egnet i oppbygningen av Norges offentlige rom. Den norske kampånden under andre verdenskrig var blitt symbolet på frihet, og Okkupasjonfrisen skaper derfor en refleksjon Norges samhold. Fresken kulminerer i frigjøringsdagen, og vi ser feiringen av den norsk selvstendighet. Dette er en del av norsk historie, og en fellesskapstanke som bevares for ettertiden av Oslo Rådhus gjennom Okkupasjonsfrisen.

Referanseliste

Litteraturliste:

1. Askeland, Jan, Freskoepoken: studier i profant norsk monumentalmaleri 1918-1950, Gyldendal, Oslo, 1965
2. Borgen, Johan. Kunsten i Oslo Rådhus. Galleri Per, 1950
3. Berg, Knut. Norges Malerkunst: Bd. 2: Vårt eget århundre: Med presentasjon av norsk grafikk. 2. Gyldendal, Oslo, 1993 
4. Dvorak, Therese Catherine. Diego Riveras arbeider og bondefigurer: Politisk menneskeskildring i det meksikanske utdanningsdepartementet. Masteroppgave i Estetiske studier, fordypning kunsthistorie. Oslo: Universitetet i Oslo, 2010. 
5. Harrison, Charles, and Paul Wood. Art in Theory : 1900-2000 : An Anthology of Changing Ideas. New ed. Malden, Mass: Blackwell, 2008 Art in Therory 
6. Store Norske Leksikon, snl.no "Diego Rivera"
7. Store Norske Leksikon: snl.no "Freske"
8. Store Norske Leksikon: snl.no "Sovjetunionens kunst"

Fotnoter:

1. ↑ ^{1,0 1,1} Harrison and Wood. Art in Theory , s. 422
2. ↑ Store Norske Leksikon, "Diego Rivera", 04.11.2022. https://snl.no/Diego_Rivera
3. ↑ Harrison and Wood, Art i Theory, s. 422
4. ↑ Harrison and Wood, Art i Theory, s. 423
5. ↑ Store Norske Leksikon, "Sovjetunionens kultur", 04.11.2022. https://snl.no/Sovjetunionens_kultur
6. ↑ Dvorak, Diego Riveras arbeider og bondefigurer, s. 14
7. ↑ Harrison and Wood. Art in Theory, s. 424
8. ↑ Berg. Norsk Malerkunst bd. 2, s. 91
9. ↑ Askeland. Freskoepoken, s. 142
10. ↑ Store Norske Leksikon, "Freske", 04.11.2022. https://snl.no/freske
11. ↑ Askeland. Freskoperioden, s.12
12. ↑ Askeland. Freskoperiode, 146
13. ↑ Berg. Norsk malerkunst bd.2, s 83.