Forskjell mellom versjoner av «Matisse, H. "Notes of a Painter" 7»

Nåværende revisjon fra 8. nov. 2022 kl. 11:52

Henri Matisse

Henri Matisse var en kjent fransk maler som utviklet sitt eget billedspråk, der hovedvekten lå på farger og det komposisjonelle. Han var også en av hovepersonene i gruppen "Les Fauves", som med en orginal og ekstrem fargebruk sjokkerte kunstverden i begynnelsen av 1900tallet. Det var et billeduttrykk som baserte seg hovedsakelig på å utrykke følelser og komposisjon gjennom sterker farger, og var nært beslektet med, og en videreføring av ekspressjonismen.

Han skrev teksten "Notes of a painter" som et svar på ktitikken han mottok fra symbolistmaleren Sâr Péladan.Teksten ble publisert i La Grand Revue, i Paris 25. desember 1908, og gir en viktig innsikt i det moderne maleriets kunstneriske uttrykkmuligheter.^[1] Matisse utdannet flere norske elever ved sin maleskole i Paris i årene etter 1908, Henrik Sørensen var en av disse. Her skal jeg forsøke å belyse et av verkene til Henrik Sørensen i lys av Matisse' teorier om det moderne maleriet. Maleriet er Gudrun i døren, som er malt i 1917 av Henrik Sørensen, men først en oppsummering av artikkelen til Matisse.

Ekspressjon

I "Notes of a painter" skriver Matisse om sine tanker og refleksjoner rundt sin malerstil og teknikk, og om hvordan han selv jobber med bildene sine. Dette på tross av at han mener at kunstarbeidene i seg selv er kunstnerens beste talsperson. Han ønsker å uttrykke sine følelser og ambisjoner i teksten, og han skriver at hans tanker har utviklet seg, men at basen i hans ideer ikke har forandret seg. Utrykket følger hans måte å tenke. Målet er alltid er det samme, men han tenker ut forskjellige veier for å nå frem dit. Det han ønsker mest av alt er å utrykke. Videre skriver han at malerens tanker ikke må separeres fra hans maleriske virkemidler, for hans tanker er ikke mer verdt en hans utrykk, og det må være mer fullstendig for desto dypere er tanken. Det er umulig for han å separere måten han føler om livet, og hvordan dette oversettes på lerretet. Hele arrangementet er et utrykk; figuren, det tomme rommet rundt og proposjonene, alt har sin del.^[1]

Komposisjon

Komposisjon skriver han, er kunsten å arrangere de forskjellige ellementene på en dekorativ måte slik kunstneren vil, for å kunne utrykke sine følelser. I et bilde vil alt være synlig og alt vil spille en bestemt rolle, enten i hovedrollen, eller i en sekundår rolle. Alt skal være nyttig, for det som blir utenfor vil skade utrykket. Et kunstverk skal være harmonisk og fullendt. En overflødig detalj vil erstatte en essensiell i betrakterens hode. Komposisjonen er en ekspressjon, og den må organiseres i henhold til flaten, og den har en relasjon til formatet. Skal en kunstner overføre en komposisjon til et større format må den skapes på nytt for å beholde sitt uttrykk, den må snu sin karakter, og ikke bare forstørres opp på et lerret.^[1]

Det essensielle

Han skrive at både harmoniske og mindre harmoniske farger kan gi fine effekter. I starten fremstår arbeidet friskt og overfladisk mener han, og tidligere kunne han bli fornøyd med dette, men nå synes han dette blir for vagt og flyktig. I dag søker jeg heller å utdype utrykket skriver han, og å feste følelsene til maleriet. Jeg søker ro i mine bilder, og vil arbeide meg frem til en sinnstilstand, og dette kommer ikke med den første entusiasmen. Han ønsker ikke et overfladisk ytre og skjønnhet, men søker å gå dypere. Jeg vil finne de essensielle linjene som gir en dypere og større mening, og vil gjøre kvinnen mer menneskelig og ikke bare til en vakker overflate. Utrykket skal inneholde "den generelle" oppfatningen av figuren. Fargene jobbes med slik at disse også blir dypere og har mer tetthet en ved første forsøk. Matisse mener at førsteinntrykket er uærlig og at den representerer bare et øyeblikk. Han skriver at han insisterer på den essesnsielle karakter, men at man risikerer å miste sjarm for å oppnå en større stabilitet. Han søker det stabile under det flytende.

Om bevegelse sier han at denne må settes i en sammenheng. Ved å unngå øyeblikket og den bokstavelige beskrivelsen av bevegelse oppnår man en større helhet og skjønnhet. Man må søke det underliggende i alt det foranderlige for en sannere og mer essensiell karakter. Øyeblikket i bevegelsen må forstås som helheten, slik kan man oppnå likevekt.^[1]

Farger

Relasjonene mellom farger og former forandrer seg ettersom flere momenter plasseres på lerretet, og dette forholdet må må organisere ved hjelp av fargetoner. Forholdet mellom tonene må opprettholdes og ikke ødelegges. Man kan ikke kopiere naturen på en underkastende måte, man er tvunget til å tolke den, og å tilpasse seg bildets ånd. Det må være harmoni, som i et musikkstykke. Alt ligger i unnfangelsen av verket, der man må ha en klar visjon fra for helheten fra starten.

Fargenes funksjon er å underbygge utrykket så godt som mulig. Matisse bruker dem intuitivt og på insinkt, hans fargebruk hviler ikke på vitenskapelig teorier. Farger bygges på observasjon, sensibilitet og følte opplevelser, ikke ved å bruke en bestemt farge på en bestemt plass mener han. Han prøver heller å legge på farger som gjengir hans følelser, og skaper riktige proposjoner. -Teorien om komplementærfarger ikke er absolutt. Ved å studere kunstnere som bygger fargevalg på instinkter og følelser, og er i en konstant analogi med sine sanser, så kunne man definere visse fargelover og også utvide grensene for fargeteori, slik den er i dag.^[1]

Balanse

Menneskefiguren interesserer Matisse mer en landskap. Den tillater han å uttrykke sin nesten religiøse ærefrykt til livet. Det å oppdage den essensielle karakteren av personen og tyngden som tilhører ethvert mennesket, det er dette som møter betrakteren først. Drømmen er å finne balanse i kunsten, renhet og sinnsro, fri fra trøblete og deprimerende temaer. En kunst som virker lindrende er målet, som får arbeidere til å hvile. Det skal føles som det å sette seg i en lenestol og være noe som skaper avspenning fra fysisk fatigue. Både det å observere natur og bruke fantasien er viktig for en kunstner, og på denne måten komme frem til et ferdig produkt. Vitalitet og styrke ligger i å kunne organisere sitt følelsesutrykke. Utrykket må komme fra kunstnerens temperement, og av nødvendighet. Han må tro på at han bare malte det han så. Det er naturen han etterstreber, og når han fraviker fra den må han gjøre det med en overbevisning om at det er for å kunne tolke den mer fullendt.^[1]

Sannhet

Kunstnerens rolle er å finne de gjeldende sannheter, og de vil få en ny mening for han når han har funnet deres duptliggende særheter En kunstner profiterer på informasjon om seg selv og regler har ingen ekistense utenfor individet. Han understreker at maleren tilhører sin egen tid og at gamle metoder er ikke av verdi lenger for denne, for vi lever i denne tidens følelser, meninger og desillusjoner. Alle kunstnere bærer med seg trykket av sin egen tid, og de beste er dem som er sterkest merket av den. Mellom oss og tiden finnes det et uløselig bånd, det kan vi ikke flykte fra.^[1]

Henrik Sørensen

Den norske maleren Henrik Sørensen var elev ved Matisseskolen i Paris. Før han begynte å studere der hadde han en solid kunstnerisk utdannelse, dette sammen med hans dynamiske personlighet gjorde det utfordrende for han å tilegne seg Matisse' ekspressive fargebruk. Han slet med å frigjøre seg fra naturalismen, og synes det var vanskelig å male med lysere og sterkere palett.^[2]

Gudrun i døren, 1917

Gudrun var Sørensens kone, og her har han malt henne i en døråpning. Bak henne kan man skimte et møblert rom. Hun står med løftede armer, som midt i en bevegelse, hendene delvis åpne mot betrakteren, som om hun nettopp har har åpnet døren. Hun er omsluttet av nyanser i blått, fiolett og lilla. Døråpningen er malt som en ramme rundt figuren. Hun står både utenfor og innenfor døren. Forskyvningen av perspektiv gjør bakgrunnen abstrakt, og fargene er brukt formalt. Gudrun fremstår innadvendt og tankefull. Blåfargen utrykker ro, og en slags åndelig stillhet. Blåtonene skaper en melankolsk stemning.

Måten Gudrun holder hånden får meg til å tenke på en dirigent, eller en håndgestus. Hun er i bevegelse og det er som hun lytter til noe, sitt indre eller musikk.

Komposisjonen i motivet viser at han arrangerer de forskjellige ellementene på en dekorativ måte, slik at komposisjonen utrykker stillhet og ro. I et motiv skal alt være synlig og alt skal spille en bestemt rolle i henhold til Matisse. Alt skal være nyttig. Komposisjonen er en ekspressjon, den må organiseres i henhold til flaten, en relasjon til formatet, og forholdet må organiseres ved hjelp av fargetoner. Dette kan vi se at Sørensen forholder seg til. Alt er i sammenheng, men allikevel i selvstendige former og farger. Bildet er harmonisk, som et musikkstykke, der han ser ut til å ha en klar visjon og helhet slik Matisse fremlegger som viktig.

Man kan ikke kopiere naturen på en underkastende måte, man er tvunget til å tolke den og å tilpasse seg bildets ånd skriver Matisse. Gunvor i døren er både naturalistisk og abstrakt i sitt uttrykk. Den utrykker en helhet. Fargene underbygger denne helheten, det blålige og fiolette løfter motivet, og gir et meditativt utrykk, der som om man kan høre klassisk musikk i rommet. Det er klare avgrensede linjer rundt Gudrun. Stripene i kjolen er dekorative linjer som understreker hennes figur blandt elementen i rommet. Hånden hennes er løftet som om hun dirigerer musikk. Om bevegelse sier Matisse at denne må settes i en sammenheng. Ved å unngå øyeblikket og den bokstavelige beskrivelsen av bevegelse oppnår man en større helhet og skjønnhet. Man må søke det underliggende i alt det foranderlige, for en sannere og mer essensiell karakter. Øyeblikket i bevegelsen må forstås som helheten, slik kan man oppnå likevekt. Bildet av Gudrun har en likevekt, skjønnhet og ro, som også kan gi inntrykk av en evighet og helhet, i et øyeblikks bevegelse

1. ↑ ^{1,0 1,1 1,2 1,3 1,4 1,5 1,6} Harrison, Charles, and Paul Wood. Art in Theory : 1900-2000 : An Anthology of Changing Ideas. New ed. Malden, Mass: Blackwell, 2003.
2. ↑ Werenskiold, Marit. 1972. De norske Matisse-elevene : læretid og gjennombrudd 1908-1914 : Jean Heiberg ... [et al.]. Oslo: Gyldendal. http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012050208155.

Litteratur

Harrison, Charles, and Paul Wood. Art in Theory : 1900-2000 : An Anthology of Changing Ideas. New ed. Malden, Mass: Blackwell, 2003.

Werenskiold, Marit. De Norske Matisse-elevene : Læretid Og Gjennombrudd 1908-1914 : Jean Heiberg ... [et Al.]. Oslo: Gyldendal, 1972.