Forskjell mellom versjoner av «Delaunay, R. "On the Construction of Reality in Pure Paining"»

Nåværende revisjon fra 3. nov. 2022 kl. 12:57

Robert Delaunay, Windows Open Simultaneously, 1912. Olje på lerret, 457 x 375 cm. Foto: TATE

Robert Delaunay (1885-1941) var en fransk maler og skulptør som gjennom karrieren var aktiv innenfor flere stilretninger. Til å begynne med malte han impresjonistbilder, men gikk senere over til kubisme og var også kort innom futurisme og surrealisme. Gjennom sin nære tilknytning til kunstnere som Vasilij Kandinskji og Paul Klee, regnes Delaunay som et viktig bindeledd mellom tysk og fransk kunst på denne tiden. Han er også kjent for å ha utviklet en fargelære som ble viktig for den abstrakte kunsten, og den som kunstretningene abstrakt ekspresjonisme og color field painting bygger direkte på.

Sammendrag av artikkelen

Artikkelen til Delaunay er en del av et større manuskript av den franske forfatteren Guillaume Apollinaire (1880-1918), publisert i det tyske magasinet Der Sturm i desember 1912. Delaunay sitt tekstbidrag bygger opp under hans eget estetiske program. Robert Delaunay så realismen som den virkelige og evige skjønnhet i maleriet. Men hvordan oppnås realisme i kunsten? Delaunay mener at svaret ligger i kunstnerens valg av metoder i fremstillingen av maleriet.

Delaunay starter med en hyllest til impresjonistbevegelsen fordi den frigjorde kunsten fra akademismen og dens former for «korrekthet» til fordel for mer realisme i maleriet. Impresjonistene kom nærmere naturen ved ta i bruk moderne teknikker og vitenskapsbasert kunnskap i søken etter den eneste kilden til realisme; lyset. Men selv om impresjonismens anmarsj var en seier for malerkunsten, så kom ikke impresjonistene helt i mål, i følge Delaunay. Et av hovedproblemene lå i hvordan malerne behandlet lyset. Impresjonistene utnyttet lysets kvaliteter kun for å gjengi den synlige verden slik de selv opplevde den. Post-impresjonisten Georges Seurat (1859-1891) som den første lysteoretikeren, kom et steg nærmere en innovativ anvendelse av lysets muligheter ved å ta i bruk kontrasterende og komplementære farger [pointilisme]. Men Delaunay insisterte på at Seurats optiske fargeblanding hvor rene farger påført punktvis og adskilt fra hverandre, egentlig ikke var noe mer enn en ny teknikk. Det han mente impresjonistene manglet for å oppnå det rene uttrykket, var bruken av simultankontrast i oppbyggingen av maleriet, det vil si å strategisk utnytte hvordan en bestemt farge blir påvirket av de tilstøtende fargene. Simultankontrast sikrer dynamikk i fargene og komposisjonen. Teknikken som også gir en opplevelse av bevegelse, er for Delaunay den eneste formen for virkelighet som kan konstrueres gjennom et maleri.

Realisme handler altså ikke om etterlikning, men å lage ren ekspressiv kunst! Hensikten med den ekspressive kunsten er utelukkende å inspirere menneskets natur i retning av det skjønne. For Delaunay er det nemlig fargen som utgjør realismens mest basale og skjønne element. Lyset er ikke i seg selv en metode, men naturen formidler skjønnheten i verden via lyset gjennom fargene til øynene og videre inn i sjelen; «it is our eyes that transmit the sensations perceived in nature to our soul». Den mest perfekte opplevelsen skjer under harmoniske forhold, og harmoni betinger riktig timing av lysforholdene, i forhold til når lyset (via øynene) treffer sjelen. Delaunay forklarer at kunstneren kan skape harmoni gjennom å beherske lyset og alle de mengder av farger som utløper fra intellektet. Et realistisk uttrykk er for Delaunay det samme som et subjekt bestående av flere elementer i harmoniske proporsjoner som virker samtidig. Fordi subjektet i maleriet kun er et resultat av synet, vil det være plastisk. Det evige subjekt finnes kun i naturen selv.

Orfisme

"Simultaneity in light is harmony, the rhythm of colors which creates the Vision of Man." - Robert Delaunay

Innholdet i artikkelen utgjør grunnlaget for orfismen, en retning innenfor kubismen som Robert Delaunay var med å etablere. Felles med kubismen er det geometriske og fragmenterte formspråket. Men i motsetning til kubistene som hovedsakelig malte i jordfarger og grått, så orfistene på fargen som et kraftfullt estetisk element. Ved hjelp av klangfulle koloritter som i et kaleidoskop, bygges maleriene opp som en harmonisk fargemusikal. De store fargeblokkene gir en illusjon av bevegelse, og motivene er gjerne knyttet til det moderne livet drevet frem av teknologi og vitenskap. Grunnet orfismens utstakte bruk av simultankontraster, kalles retningen gjerne også for simultanisme. Maleriet Windows Open Simultaneously, er del av en serie bilder kalt «Simultaneous Windows». Eiffeltårnet kan så vidt skimtes mellom de flate fargede formene, og her viser Delaunay at han tøyer den representative kunsten til det ytterste.

Thorvald Hellesen, Eivind Eckbo, 1914

Thorvald Hellesen, Portrett av Eivind Eckbo, 1914. Olje på lerret, 90 x 180 cm. Foto: Eckbos Legater.

Thorvald Hellesen, Komposisjon (Danserinne), 1914/15. Olje på lerret, 260 x 340 cm. Foto: O.Væring.

Helfigursportrettet Eivind Eckbo er malt av den norske kunstneren Thorvald Hellesen (1888-1937) i 1914, og eies i dag av Eckbos Legater. Motivet forestiller industrigründeren og høyesterettsadvokaten Eivind Eckbo fra Oslo, som i dette bildet er iført hærens kapteinuniform. Portrettet er spesielt, og var det også i sin samtid. Kunstneren har nærmest dekomponert motivet i en rekke større og mindre flater. Disse flatene er forskjøvet i forhold til hverandre på en nøye planlagt måte slikt at det ser ut som man betrakter modellen gjennom et prisme. Men til tross for kraftig abstrahering, er modellens personkarakteristikker som hårfrisyre, bart og positur likevel gjenkjennelig. Fremstillingsmåten i Eivind Eckbo har mye til felles med farge- og komposisjonsprinsippene til Robert Delaunay og orfismen. Fargene i bildet er nesten frigjort fra formene, og fargeflatene er langt større enn hva er tilfelle i et punktmaleri. Flateforskyvingen skaper et interessant spill i bildet, og en optisk illusjon av bevegelse. Fargene grønn, fiolett og oker utgjør en harmonisk treklang. Det vi står foran er åpenbart et kubistisk portrett, men kunstnerens fargevalg (fiolett og grønt), gjør at bildet heller mer mot orfisme i forhold til de konvensjonelle kubistiske maleriene som ble fremstilt av kunstnere som Pablo Picasso, Georges Braque og Juan Gris omtrent på denne tiden.

Thorvald Hellesen malte flere av denne typen abstraherte bilder i perioden rundt 1914-15. Et annet og mer utrert eksempel er fantasikomposisjonen Danserinne. Her har kunstneren strukket orfismen så langt at det grenser til det non-figurative. Men man aner likevel at motivet fremstiller noen figurer (3 eller 4) som er plassert rundt i bildeflaten. Figurene ser nesten ut til å gå i oppløsning, som om de har blitt avmaterialisert av de lysende fargefeltene. Også i dette verket skaper den inngående bruken av simultantkontrast en opplevelse av bevegelse. Det virker nærmest som om hele billedrommet vibrerer.

Kjente Hellesen til Delaunay og hans ideer?

Svaret på dette spørsmålet er utvilsomt «ja», og det er flere mulige koblinger mellom de to. Hellesen var elev av Christian Krohg i perioden 1910-11, men reiste til Paris i 1912, samme år som artikkelen til Delaunay ble publisert. Krohg hadde et sterkt nettverk i Paris fra egne opphold, og via sønnen Per som fortsatt var bosatt i den franske byen. Et annet viktig bindeledd var maleren Fernand Lèger, som Hellesen studerte under i Paris, og som etterhvert ble en viktig samarbeidspartner for ham. Léger var blant avantgarde kunstnerne som gjestet herr og fru Delaunays faste søndagssammenkomster i Paris. Hellesen ble forøvrig også selv raskt en del av det ledende og radikale kunstnermiljøet La Section d’Or hvor Robert Delaunay var en fremtredende karakter.

Thorvald Hellesen blir regnet som Norges første kubist, og man antar at han skapte mellom 120 og 130 bilder i løpet av sin relativt korte levetid. Men til tross for en nokså omfattende produksjon, forble arbeidet hans i stor grad ukjent for ettertiden, særlig i hjemlandet. Hellesen forsøkte å stille ut bilder i Norge, blant annet i Kunstnerforbundet i 1927 sammen med andre norske kubister. Kritikken var nådeløst, og en av årsakene det pekes på, var at det norske kunstmarkedet ennå ikke var klar for de abstrakte og nonfigurative tendensene som Hellesen var en representant for. Han oppnådde derimot større anerkjennelse i Frankrike, og ble derfor boende i Paris til helsen sviktet i 1937. Det er først i de senere 10-årene at samlere og museer har fått øynene opp for Thorvald Hellesen, og maleriene hans er i dag ettertraktede objekter i kunstmarkedet.

Referanser

Blakkisrud, Dag, Matthew Drutt og Hilde Mørch, Thorvald Hellesen 1888-1937. Stuttgart; Arnoldsche Art Publishers, 2022.

Danbolt, Gunnar, Norsk kunsthistorie, 3.utgave. Oslo: Det norske Samlaget, 2009.

Delaunay, Robert, "On the Construction of reality in pure paining.” I Art in Theory 1900-2000: An Anthology of Changing Ideas, redigert av Charles Harrison & Paul Wood. 152-154. Oxford: Blackwell Publishing, 2003.

Gjessing, Steinar. «Den norske kubist Thorvald Hellesen. Kunst og Kultur, 1981, 233–48.