Forskjell mellom versjoner av «Gruppering N-S»

Nåværende revisjon fra 10. feb. 2017 kl. 14:18

Her kommer det sammendrag og tekstanalyse. Klikk "Rediger" over dette skrivefeltet, og begynn å skrive. Lag en overskrift slik: Sammendrag 1. Den neste bruker Sammendrag 2, osv

Sammendrag 1

M.R.

Gi et sammendrag og analyse av ”The Impressionists and Edourad Manet”

Mallarmé jobbet som lærer og underviste i engelsk. Han var en sentral skikkelse i Symbolist-bevegelsen i 1880 årene, og i 1876 ga han ut L Ápres-midi d´un faune og oversatte en tekst av Edgar Allen Poe. Begge disse utgivelsen ble illustrert av Manet. Mallarmé utpeker Manet som leder av Impresjonistbevegelsen, selv om Manet hadde nektet å stille ut verkene sine på noen uavhengige utstillinger. Han dro sammenhenger mellom impresjonistene og til Courbet´s realisme, og videre sammenligning mellom den nye måten å male på og litteraturen til Baudelaire og Zola. Han var særlig opptatt av den den nye måten å se ting på og male ute i friluft.

            Courbet var inspirert av Realismen og mente at man skulle male steder og personer i sine omgivelser, og at de skulle males slik det virkelig var uten ” å pynte på sannheten”. Dette var vanskelig for folk å forstå og akseptere, så han ble avvist ved flere utstillinger. Ut i fra denne nye måten å jobbe på, kom det ett nytt syn og nye malere blant annet Edourad Manet. Poeten og kunstkritikeren Charles Baudelaire var veldig fasinert av Manet sine bilder og oppmuntret han på veien til å bli en moderne maler i sin tid. I 1874 og 1876 strømmet publikum til Boulevard des Italines og galleriene til Durand Ruel, de var både ivrig og nysgjerrig på å se arbeidet til de nye Impresjonistene. Der fikk de se bilder som tilsynelatende var ganske ordinære, og ikke fulgte den akademiske salongkunsten. Disse var mer åpne komposisjoner, med tydelige penselstrøk sett fra uvanlige vinkler. Manet var opptatt av at man ikke skulle male et landskap eller en figur på samme måte, men se på det for første gang, hver gang. Man skal male det man ser, og kunstneren skal sette til side personlige smak og erfaring.

Manet skapte kunst som i sin samtid vekte oppsikt og harme. Verket Olympia var en av hans første verk og det viste en naken kvinne. Det var ikke det at hun var naken som var oppsiktsvekkende, men det faktum at han hadde malt en kvinne som hadde flere kjennetegn på at hun var en prostituert. Både orkideen i håret, smykket og perleøredobbene gjorde at folk identifiserte henne som en prostituert. Sjelden har et verk blitt applaudert av så få, og fordømt av så mange. Verket var både fengslende og frastøtende på samme tid, noe nytt som publikum oppdaget for første gang. Hvis Manet fortsetter i dette sporet vil han kunne utdanne sitt publikum til å se det sanne vakre i mennesket. Den overfladiske holdningen enkelte mennesker har til Manet sitt arbeid der de mener at han før malte stygghet, og at han nå har gått over til vulgære motiv. De vil måtte se at han maler sannheten, og huske hvordan han kjempet for sitt arbeid og taklet utfordringene med at folk ikke så meningen.

Hvorfor er det viktig med ”the theory of open air”? Hvorfor skal man vise frilufts bilder av hager, vann eller gater, når det viktigste i det moderne bildet eksisterer innendørs. Det er flere grunner til dette, men atmosfæren og det reflekterte lyset i ett interiør kan påvirke hudtoner og misfarge det. Når man får inn dagslyset i bildet så gir det et eget preg. Et eksempel er et bilde fra Salongen i 1873, hvor det ligger en ung kvinne på en divan og sjalusiene på vinduene er nesten lukket, men med en stripe dagslys som skinner i gjennom sprekken og gir et vagt lys på hennes figur og kjole. Dette verket er alt i ett både eksepsjonelt og medfølende. Det er lyset som kommer inn som gir denne spesielle stemningen i disse verkene. Estetisk er det så enkelt som at denne ”open air” teknikken gir den rette kvaliteten og fargen når man maler modellens hudnyanser fra alle sider. Hvis man bare bruker lyset som er brukt innendørs i skolene, så får man en annen effekt. Dette gjør det bare enklere for en maler å disponere et ansikt å tilpasse det slik han ønsker å male det, og gå tilbake til en eldre teknikk. For en moderne maler er det viktig å lete etter sannheten og male ting de virkelig framstår for øyet. De vil vise verden hvordan man egentlig ser verden, og bruker dette lyset som et virkemiddel. Slik at de kan jobbe fritt og uten restriksjoner, og skape en ny måte å male på. Manet og hans tilhengere bruker friske og rene farger som er lagt med lette pensels strøk, slik at det ser ut som resultatet er kommet til med de første lagene og at effekten av lyset blender inn. Resultatet av skygger og lys og av den vage utførelsen gjør at man får et helhetsinntrykk av motivet uten markerte detaljer. Mange vil nok mene at denne nye måten å male på egentlig bare gir inntrykk av en illusjon der man bruker lyset som en effekt.

Denne måten å male på og disse prinsippene er opprinnelsen til Impresjonistene, og det er en viktig periode i Frankrikes kunsthistorie.

Sammendrag 2

“The impressionists and Edvard Manet”, orginalteksten ble skrevet på engelsk, komisjonsarbeide, opprinnelig publisert i The Art Monthly Review and Photographic Portfolio, London 30 september 1876, sidene 117-122

En annen tidlig og viktig støttespiller var forfatteren, kunstkritikeren og den samfunnsengasjerte journalisten Zola. Han var selv banebrytende innenfor den naturalistiske sjangeren av litteratur og regnes kan hende som en av dens hovedmenn. Respekten og innflydelsen var gjensidig. Impresjonistene var meget inspirert av den litterære naturalismen som nesten kan sees på som deres litterære motstykke. 

Mallarmé forsøker i artikkelen å gi en enkel innføring  i impresjonistenes metode ,deres motivvalg  og teknikk. På Manets atelier ble det ofte snakket om “Teorien om friluftsmaleriet” (the teory of plain-air art). Impresjonistene  forsøkte å fange det flyktige lysspillet  og det moderne livet.  Men hvis hovedhensikten er å representere det moderne liv, spør Mallarmé, hva er så vitsen med å male bilder utendørs? Når vi vet at mesteparten av dette moderne livet tilbringes innendørs, i spisestuer, på røykfyllte kafeer  eller i menneskemylderet på en togstasjon. Han nevner Manets bilde “Reverie” som et eksempel på hvordan lyset innendørs blir brutt av reflekser og fargene mister sin glød i gasslykten og stearinlyset.  Men han er også velvillig innstillt til dette portrettet av en tilbakelent Berthe Morisot som er fanget av sine dagdrømmerier. 

Impresjonistene søkte sannheten i det naturlige lyset. Deres hensikt var å “male luften”. 

Mallarmé  mener at kvinnen, som så ofte er symbolisert og assosiert med natten, ikke burde males i kunstig belysning som gasslykter eller stearinlyset. Naturligheten og styrken til dette "livets utspring" kommer først fullt til sin rett når hun avbildes i sollys. 

Luften er en egen ting som tindrer  med sitt eget lys. usjenert av farge. Og friluft fremtryller syner. Som hverken er personlige eller menneskelignende , men  som hele tiden omdanner samtlige synsinntrykk i en ustanselig bevegelse. 

Og akkurat det er formålet med spørsmålet som opptok dem. Kun i friluft, med en fri , skiftende belysning i fra alle sider kan modellens hudfarge gjengis korrekt. 

På den andre side så er det lettere for kunststudentene å avbilde modeller plassert i kunstskolenes grelle halvlys som fremtvinge et overtydeligt relieff. Med den innstillingen så kan man heller vende tilbake til fortidige stiler mener Mallarmé.

Det som kjennetegner en moderne kunst er at den søker etter sannheten som presser den til å anvende selve luften som et medium. Men siden luft ikke er  en farge i seg selv så må virkningen frembringes  ved å variere tonaliteten og tykkelsen til den malte fargen.       

Manet og hans etterfølgere benytter enkle farger,  friske og klare, tilsynelatende malt  rett på lerretet med bare  ett strøk.Det er viktig at detaljene ikke er for definerte slik at man mister følelsen av at både lyset og skyggen endrer seg i bildet mens man selv ser på det.  

Men det er en risiko for at dette flyktige  billedutsnittet vil gjøre  at selve komposisjonen svikter og bildet vil mangle forankringspunkter og slik falle sammen. Mallarmé trekker her frem det naturlige perspektiv som løsning. Med det mener han ikke renessansens rutenett og forsvinningspunktkonstruksjoner men noe han kaller for artistisk perspektiv ("artistic perspective") hentet fra den fjærne østens bildetradisjon. Eksempler på dette finnes i Japansk kunst , grafiske verker av f.eks Hiroshige og Hokusai, og i Manets sjøbilder.  Det som særpreger denne "nye vitenskapen" er en utflating av elementene, en mere drastisk avskjæring av figurene og ofte en høy horisontlinje.  

Avslutningsvis trekker Mallarmé en linje mellom datidens krise i kunsten, frembragt av impresjonismen, og selve det maleriske prinsippet. I siviliserte samfunn vil det jevnlig oppstå kriser hvor kunsten må vende tilbake til sitt utspring. Et eksempel er Pre-Rafelittene som i sitt ønske om å gjenfinne den magiske, opprinnelige naturligheten i sine bilder  forkastet alle metoder fra Rafaels tid og deretter. De søkte middelalderens  primitive enkelhet.  På samme vis vendte impresjonistene tilbake til sitt utgangspunkt. Naturen uforfalsket.  Flekk for flekk gjenskapte de uforglemmelige scener og landskaper som årstidene  ville latt visne hen. Det å lage tredimensjonalitet overlot de til skulptørene.  

Claude Monets maleri ,“Impression, soleil levant”  fra 1872  ga gruppen sitt navn. (Journalisten som først omtalte bildet benyttet tittelen som en nedsettende betegnelse på hele gruppen. “Disse Impresjonister!”). “Impression…” ble malt i London hvor Monet hadde innkvartert seg for å unnslippe den Fransk-Preussiske krig som raste. Han sto tidlig opp, alt i 5- 6 tiden, for å kunne fange dette flyktige øyeblikket av soloppgangen. Alle som har besøkt London vet at slike solfyllte øyeblikk er sjeldne så Monet fanget inntrykket i en rasende fart.

 Men i det kan vi se mange av impresjonismens hovedtrekk. Den løse penselføringen er fri og ledig utført med varierende pastose strøk og tynnere partier. Fargene ,som er pålagt mange steder i flekker ,er friske og strålende på et uforklarlig vis.  Det figurative elementet i bildet, hovedsakelig prammen  i forgrunnen, er skissemessig utført i en silhuettlik, monokrom stil. Det er tydelig bruk av komplementærfarger, lilla og gult, mens det grønne vannet og de blå skipsmastene og kranene i bakgrunnen fremhever de sterkere fargene og gir bildet dybde. 

Sammendrag 3

Sammendrag av Stéphane Mallarmés (1842-1898) tekst The Impressionists and Edouard Manet fra 1876.

I artikkelen forklarer Mallarmé sitt syn på oppkomsten av kunstretningen impresjonismen og han forfekter de enkelte aspekt ved denne nye malemåten ved å kommentere utvalgte kunstverk som representerer impresjonismen. Han fremhever friluftsmaleriet og legger særlig vekt på viktigheten av den sannferdige, objektive visuelle formidlingen av luft, lys og atmosfære. I følge Mallarmé var opptakten til impresjonismen Manets malerier, først utstilt i 1867, og senere i 1874 og 1876, da flere fikk muligheten til å se dem. Dette mente Mallarmé var en slags videreføring av realismen som åpenbarte seg i Courbets malerier rundt 1860.

Den impresjonistiske kunstneren må ikke male slik han vet verden er. All tidligere kunnskap om tingenes tilstand skal glemmes, og alt skal sees på nytt med nye øyne, og egne følelser og personlige preferanser må ignoreres. Man skal male det man ser, umiddelbart, her og nå. Å oppnå en slik ferdighet krever tid og erfaring. Men Manet hadde ervervet seg denne erfaringen og kunnskapen og behersket den til fulle. Mallarmé nevner Manets tidlige verk Olympia som eksempel, ved at en naken kvinne er malt slik hun ble sett av kunstneren der og da, verken forskjønnet eller idealisert. Det er den subjektive sannhet som er manifestert på lerretet.

Videre i artikkelen vektlegges særlig friluftsmaleriet og "The theory of open air", som gjør seg gjeldende i Manets senere malerier, der selve luften, lyset og formidlingen av atmosfæren er fremtredende. For å gjengi med pensel og maling den gjennomsiktige luften (friluften), oppnås dette ved lette og luftige penselstrøk, som justeres med tidvis tyngre penselføring for å etterkomme den rette visuelle effekten, i tillegg til bruken av enkle farger i forskjellige fargevalører. Slik oppnår kunstneren å fange på lerretet opplevelsen av elementet luft, siden en nøytral farge som luft ikke finnes ferdig på tube. Også å fange og fremstille lyset som er stadig skiftende og lysrefleksjoner er viktig i det impresjonistiske maleriet, sammen med bevegelse som skal uttrykke det pulserende livet, ikke stillstand.

Mallarmé påpeker at denne måten å male på fungerer ikke innendørs for der er det så mange flater som bryter opp refleksjonene av lyset, og dette er ikke forenlig med prinsippene til friluftsmaleriet, der lysrefleksjonene spiller en essensiell rolle, også ved fremstillingen av hudtoner. Han dveler ved kjensgjerningen at de aller fleste oppholder seg mesteparten av tiden innendørs, men at de fleste impresjonistiske friluftsmaleriene henter sine motiv fra friluftslivet, sjøen, stranden og parken. Han fremhever et innendørs-maleri av Manet, Rêverie som han mener likevel er et vellykket maleri der den unge portretterte kvinnen ligger henslengt på en sofa omgitt av et svakt dagslys. Ellers, forklarer Mallarmé, hudtoner tar seg best ut malt utendørs hvor lyset treffer huden nesten likt fra alle sider.

Etter at Mallarmé har tatt for seg viktigheten i den impresjonistiske malemåten med vektlegging av lyset, refleksjoner, luft, atmosfære og fargevalører og bevegelse, trekker han frem betydningen av maleriets komposisjon. Dette er også et viktig aspekt hos impresjonistene. De vender seg bort fra den tradisjonelle komposisjonen som ble lært på kunstakademiene, med regisserte scener og komposisjoner. Det som er viktig i det nye og moderne maleriet er det umiddelbare, øyeblikket, som han kaller naturlig perspektiv. Dette er likt det man ser i hverdagsscener som ikke er komponerte, men ekte, representativt for sannhet. Perspektivet i billedkunst fra Japan blir nevnt som eksempel, der beskjæringen av motivet er fremtredende. Maleriene av Manet med sjømotiv, har dette rette perspektivet og komposisjonen, noe som blir forsterket av rammen, som fremhever beskjæringen av motivene.

Også størrelsen på bildene skiller seg fra de tidligere akademi-bildene, da impresjonistene maler i mindre format, i en lettere tilgjengelig størrelse (bortsett fra Monet som maler svært stort). 

Mallarmé nevner flere kunstnere som maler etter de impresjonistiske prinsipper, eller i alle fall som er påvirket av impresjonismen. Claude Monet får frem bevegelsen i vannet og dets lysrefleksjoner. Sisley får frem den bevegelige luften med skyer som svinner hen, og trær med skjelvende blader, helst om våren som egner seg best på grunn av lyset og den delikate fargen på det nyutsprungne bladverket eller om høsten når vinden rusker i bladene og skaper bevegelse. Pissarro foretrekker sommeren, og sollyset. Det er de subtile skiftningene i naturen og lyset som fenger dem. Mallarmé inkluderer også Degas som fanger bevegelsen hos ballettdanserinnene; Berthe Morisot som maler kvinner og barn, omhyllet av lyset og atmosfæren på stranden, typiske samtidssituasjoner; Renoir som ofte malte lysspillet og refleksjonene på huden til kvinner, og også Whistler og Cézanne blir nevnt som impresjonistiske malere. Mallarmé skriver at impresjonismen er samtidens malemåte. Men ikke alle er impresjonister, for eksempel Moreau og Puvis de Chavannes holder på eldre prinsipper.  

Til slutt i artikkelen trekker Mallarmé paralleller mellom det nye som skjer innen kunsten til deltakelsen av en til da oversett folkegruppe som har inntatt politikken i Frankrike, og oppkomsten av demokratiet med radikale endringer, også når det gjelder kunst kommer det til forandringer og endringer av det etablerte. Mallarmé konkluderer med at meningen til den impresjonistiske malemåte er ikke å imitere naturen, men å gjenskape naturen penselstrøk for penselstrøk, med glede.

Analysen

Mallarmé både forstår og beundrer Manets impresjonistiske malerkunst. Han forklarer på en beskrivende og lettfattelig måte hva som ligger til grunn for den impresjonistiske malemåten, den subjektive sannheten som maleren vil formidle.  Disse prinsippene er lett overførbare til maleriene innen den impresjonistiske stilen. For eksempel Manets tidlige maleri Low tide at Berck fra 1873 og det senere maleriet Rochefort`s escape fra ca. 1881. I begge kan betrakteren fornemme atmosfæren, sjøluften, vinden som er i bevegelse, likeså havet, bølgene. Det er ingen nitid malte detaljer, men det er brukt løse, ledige penselstrøk. Den gjennomsiktige luften, den atmosfæriske stemningen og vinden er mest fremtredende i det førstnevnte bildet, lyset er lagt vekt på. I det sistnevnte bildet er særlig refleksene i sjøen vektlagt, med varierte penselstrøk, vekselvis lette og sveipende, stundom malt med mer tyngde. Fargevalørene som Mallarmé beskrev, er tydelige i dette bildet, forskjellige nyanser av blått fra lyst til mørkt, turkis og grønt, rene farger lagt ved siden av hverandre, med noen klatter gult og hvitt innimellom. Refleksjonene fra sollyset er fremtredende, men solen er kun tilstede i form av refleksjonene på vannet.

I disse to maleriene er det observerbare, det som er synlig i øyeblikket, fanget på lerretet og formidlet som en subjektiv sannhet.

Mallarmé legger stor vekt på friluftsteorien, og utendørsmaleriet, men han nevner også at de impresjonistiske prinsippene lar seg overføre til innendørsmaleriet, selv om resultatet ofte blir for dunkelt, på grunn av lysspillets og lysrefleksenes viktighet for impresjonismen, som blir brutt opp i for mange flater innendørs. Men han nevner Rêverie av Manet som et vellykket impresjonistisk maleri, og også innendørsscener malt av Renoir som lykkes i å male lyset som reflekteres på sminket kvinnehud, og også Degas som maler mange motiv innendørs. Mallarmé har skrevet en lettfattelig og nyansert tekst, med tanke på de forskjellige eksemplene og kunstnerne han nevner, som gir en god forståelse av hva som kjennetegner det impresjonistiske maleri.  

Sammendrag 4

Andrea Owe, KUN2061, Vår 2017.

Stéphane Mallarmé (1842-1898) var en fransk lærer, poet og essayist som i 1880-årene oppnådde en sentral posisjon i symbolistbevegelsen. Med sitt essay The Impressionists and Edouard Manet fra 1876 presenterer han sitt syn på impresjonismen som en revolusjonerende og avgjørende retning innen den moderne kunsten, gjennom deres forståelse for og formidling av naturen og det sanne. Han legger særlig vekt på Edouard Manet (1832-1883) som retningens frontfigur så vel som å trekke  fram de sammenfallende skiftningene i det sosiale og politiske bildet i samtiden, og sammenhengen mellom disse og den nye kunstneriske og literære retningen.

Mallarmé setter et startpunkt for bevegelsen med Courbets realisme og den realistiske litteraturen, som en motsetning til den til da dominerende romantikken. Følelser, fantasi og emosjonelle og dramatiske overdrivelser ble nå tilsidesatt for utilsløret og journalistisk framstilt virkelighet. Omgivelsene skulle framstilles som man virkelig så de, som et dokumenterende umiddelbart bilde av en naturlig situasjon.

Når Manets første bilder trådde fram, særlig ved utstillingene for de avviste, var det først få som forsto viktigheten av det de sto ovenfor. Det uferdige skisseaktige uttrykket med sine vulgære strøk vakte sterke reaksjoner hos massene og Manets så vel som de andre impresjonistenes bilder ble i utgangspunktet avskrevet som uverdige malerier.

Selv om få forsto genialiteten i disse nye bildene, var interessen og nysgjerrigheten stor blant folket. De sosiale og politiske bølgene som skylte gjennom samtiden hadde vekket et sosialt behov for en kunst som formidlet virkeligheten i samtidens ånd, nemlig den drastisk skiftende tiden folk opplevde på kropp og sinn, i motsetning til det elitepregede kunstmarkedet som hadde regjert til nå, opphøyet, belærende og nedlatende mot massene. Det banebrytende Manet gjorde gikk dog ikke ubemerket hen. Særlig Baudelaire og etter han Zola kunne se at disse «feilgrepene» var bevisste valg og stilte seg dermed spørsmålet om hva det var Manet ønsket å formidle.

I følge Mallarmé introduserte Manet det som senere har blitt kalt det impresjonistiske øyet. Han forklarer dette som at Manet og hans etterfølgere legger til side all tillært kunnskap og tradisjonell tenkning rundt kunst og at øyet i stedet skal se hver individuelle situasjon som om det var for første gang. Hånden blir på denne måten kun en formidler av det umiddelbare og ufargede inntrykk, og all personlig smak, meninger og følelser hos kunstneren er eliminert. På denne måten blir naturens sannhet formidlet på en direkte måte uten overdreven innblanding av manipulasjon.

Mallarmé trekker frem Manets Olympia (1863) som et eksempel på denne utilslørte sannhet. Dette bildet står i dag som en slags første sanne akt, da vi her møter en ekte kvinne med sine menneskelige skavanker og indre følelsesliv, eksponert og blottet for beskuerenes øye. De tidligere retninger hadde alltid framstilt de kvinnelige akter som et  opphøyd symbol, de var på ingen måte en vanlig kvinne av kjøtt og blod. Olympia ble naturligvis møtt med svært sterke reaksjoner med sin provoserende direkthet. Den usminkede sannhet om en vanlig kvinne var banebrytende på alle måter, men Mallarmé understreker at Manet heller formidler at denne uoppnåelige skjønnhet finnes i det ekte, nemlig naturen. En påpyntet illusjon er ikke nødvendig når naturen vises i sin virkelighet, det vulgære og stygge er egentlig kun naturens sannhet og er dermed skjønnhet i sin esensielle form. Mallarmé mener at Manet dermed har åpnet opp for å vise skjønnheten i det samtidige ekte menneske og dermed gjør vanlige mennesker til verdige modeller i kunsten.

Mallarmé legger vekt på det faktum at de impresjonistiske malerne arbeidet i stor grad utendørs, som et vesentlig element i formidlingen av sannhet. Nettopp ved å bruke naturlig dagslys mener han de framstiller objekter, figurer og atmosfærer på en mye mer ekte måte, da det er luften som er formgivende, i motsetning til den kunstige og ofte naturlig eller unaturlig dramaturgerte lyssettingen i innendørs motiver. Særlig i akten blir kvinnen som et symbolsk objekt for mystikk og fantasi forsterket av denne formgivende og fargende lyssettingen, mens hud, kjøtt og former får sin naturlige og sanne tone og form i det flate dagslys. Mallarmé argumenterer for dette med at utendørs er det ingenting unaturlig som påvirker inntrykket, det er den gjennomsiktige luften, denne altomfattende formen for sannhet som binder alt sammen og fyller alle rom mellom objekter og overflater.

Impresjonistene søkte nemlig å se og representere naturen i sin sannhet, og Mallarmé mener derfor at de bruker luft som sitt dominerende medium for å se denne ultimate sannheten. Samtidig finnes det ingen maling som tilsvarer luftens gjennomsiktighet, og den må dermed framstilles gjennom strøk, trykk og toner. Mallarmé mener Manet og impresjonistene klarer dette ved å påføre strøk i en umiddelbar og lett maner, og denne teknikken representerer også et annet viktig aspekt ved retningen, nemlig at de ønsker å fange flyktigheten og den konstante skiftningen i virkeligheten.  De impresjonistiske bildene forlater det solide og permanente aspektet vi finner i tidligere retninger, og det løse, flyktige inntrykket søker heller å formidle det midlertidige øyeblikk formet og farget av lyset i det gitte tidsrom, og hinter om at den samme scenen vil se annerledes ut ved neste øyekast. Han trekker fram både Monets behandling av vann, Sisleys flyktige forbidrivende skyer og Renoirs demokratiske strøk som samler alt i motivet under den samme konstant skiftende virkelighet, kun formet av lys, bevegelse, refleksjoner og skygger, som utmerkede eksempler på retningens hensikt og som forsvar for teknikken som av andre ble oppfattet som slurvete og uverdig.

Her nevner også Mallarmé impresjonistenes holdning til komposisjon og perspektiv. Hvert motiv framstår som et tilfeldig utsnitt av en virkelighet slik den framsto i det gitte øyeblikk, ingen kunstneriske tekniske grep er tatt i bruk for å forme bildet etter ønske om å formidle et spesielt element og ignorere andre. Her fungerer rammen kun som en avkutting av den større virkelighet som fortsetter utenfor rammen.

Mallarmé fremstiller et bredt syn på impresjonismen som et fellesbegrep på alle de moderne kunstnernes nye syn, et nytt prinsipp i kunsten, heller en kun de malerisk tekniske metoder.  Sammen med den sosiale oppvåkningen kaller han impresjonismen for en radikal og demokratisk bevegelse, hvor kunsten som tidligere var forbeholdt de øvre klasser, nå nådde ut til et folk som krevde å se sannheten med sine egne øyne, nemlig naturen i sin virkelighet. Impresjonistene fungerer dermed i følge Mallarmé som upersonlige håndlangere for naturen, menn som er i direkte dialog med tidens stemning, og som ser vekk fra all formell, tradisjonell utdannelse og syn på kunst, men lar naturen jobbe på egenhånd gjennom hånd og øye. Slik viser naturen seg i sin sannhet gjennom impresjonistene, med den hensikt at de kommende observatører skal kunne se og forstå naturen på en ren måte.

Mallarmé konkluderer med at den impresjonistiske kunsten ikke handler om å avbilde naturen, da naturen alltid vil overgå enhver etterligning, men å fange aspektet og essenses ved naturen på en så virkelighetsnær måte som mulig, og da ikke fotografisk virkelighet, men essensiell virkelighet.  

Sammendrag 5

The Impressionists and Edouard Manet, en artikkel av Stéphane Mallarmé. 

I denne artikkelen gir Stéphane Mallarmé, 1842-1898, æren til Edouard Manet for å være den første og ledende impresjonisten, og han drar forbindelseslinjer fra Manet til Gustave Courbet og hans realistiske retning innenfor malerkunsten. I tillegg fremhever han Charles Baudelaire og Emil Zola for deres måte å fornye litteraturen på. Mallarmé anser denne nye måten å male og skrive på som mer sann enn de gamle klassiske metodene. Han ser likheter mellom en ny demokratisk og sosialistisk verden og hvordan dette nye fremstilles teknisk og sanselig i kunsten.

Artikkelen åpner med Mallarmés beskrivelse av Gustave Courbets nyskapende måte å male på og hvordan denne bringer et lys inn i en formørket og gammeldags kunstverden. Metoden Courbet benyttet i sine malerier ble kalt for en naturalistisk eller realistisk stil. Det var ut fra denne realistiske og virkelighetssøkende måten å fremstille verden på som Manet utviklet Impresjonismen, en teknikk som fremhevet øyeblikket, lyset og det moderne bylivet. Denne bestemte impresjonistiske metoden sammenfalt også med en ny måte å skrive på som også avspeilet en raskere og mer moderne verden, slik den avdøde forfatteren og dikteren Baudelaire gjorde det. Dette var noe helt nytt og publikum var ivrige etter å få se dette nye som Manet og hans tilhengere stilte ut i 1874 og 1876. Manet mente at landskap ikke lenger skulle males etter hukommelsen, men heller etter det sanselige inntrykket man satt igjen med etter å ha oppfattet naturen slik den var, uforskjønnet og virkelig. Alle gamle forestillinger skulle glemmes, det var øyeblikket som skulle fanges ved hjelp av lys/skyggeeffekter og raske penselstrøk. Mallarmé bruker Edouardo Manets bilde Olympia for å illustrere sitt poeng. Bildet fremstiller på en utradisjonell måte et motiv som mer realistisk, trass ulikheter og forenklinger i detaljene, enn om det var malt etter konvensjonelle metoder. Manet fremstiller realiteten ved å beskjære motivet, slik at ingenting overflødig forstyrrer øyet, og gir samtidig hudtonen en belysning som indikerer en naturlig atmosfære innenfor et isolert rom. Å male det atmosfæriske lyset har sitt utspring i at impresjonistene søkte å male det man også ikke kunne se, men som var der likevel, luften og lyset som et hvert motiv ligger i.

«The theory of open air» kalles teknikken som Edouardo Manet benyttet i sine bilder for å fremme denne naturligheten som lå i et åpent landskap, i en hage eller eksempelvis gjennom fremstilling av en havn. Det paradoksale ved dette utendørslyset, slik Mallarmé påpeker i artikkelen, er at i dette nye moderne livet oppholder de fleste seg innendørs, i et mer dempet lysskinn fra enten stearinlys eller gasslamper. Disse avgir ikke en naturlighet til hudtoner og interiører slik den utvendige solen gjorde. Manet endrer dette ved å lysne innendørs scener slik at motivet fremstår som tydelig og realistisk. Mallarmé skriver her om et bildeeksempel fra Manet, Rêverie, hvor kvinnen i bildet fremstilles med et mer dempet lys. Denne dempede belysningen viser et mer drømmende uttrykk, mer fjernt enn nært og realistisk. Artikkelforfatteren mener at dette kunstige lyset ikke er en heldig framstilling av kvinnen da dette virker unaturlig og påtatt for en naturlig skjønnhet. Han mener også at luftens renhet og virkelige tilstedeværelse kommer tydeligere og sannere fram ved hjelp av et naturlig dagslys. I sin søken etter sannhet bør den moderne kunstner se naturen slik den er. Siden luften ikke har en egen farge på paletten må kunstneren veksle mellom lette og tyngre penselstrøk med friske og klare farger for å frembringe den rette atmosfæriske tonen i bildet. I rommet mellom strøkene finner man luftens, atmosfærens, tilstedeværelse, mer flyktig og sann enn de klassiske fremstillingene av naturen.

Mallarmé beskriver hvordan Claude Monet og Alfred Sisley maler motiver så lette og naturlige at man nærmest kan høre løvet suse i trærne. De oppnår ikke dette ved å imitere naturen, men ved å benytte teknikker som får fram det sanselige aspektet. De maler også hurtig, med raske håndbevegelser, for å få frem selve øyeblikket på en mest mulig sann måte. I tillegg maler de etter hukommelsen og den fornemmelsen omgivelsene byr på, dermed får motivet også et mer energisk og bevegelig preg.

Mallarmé konkluderer til slutt med at impresjonismen var viktig for både fremstillingen og frembringelsen av det moderne, og at idyllisering og imitasjon av ikke vil være hensiktsmessig for kunstneren, da naturen oppfattes realistisk gjennom vår persepsjon av den. Naturen er skjønn som den er og trenger ikke forskjønnes ytterligere.

Den impresjonistiske metoden ble en måte å framstille en moderne verden på, og den moderne verden fikk en raskere puls av sin egen måte å framstille seg selv på. 

Sammendrag 6

Sigrid Jensløkken Olausen, KUN2061, vår 2017.

Stéphane Mallarmé(1842-1898) sitt essay The Impressionists and Edouard Manet er en oversettelse han selv har gjort fra fransk til engelsk. Ingen kopi av den franske originalen eksisterer. Essayet hans starter med en kort introduksjon til Realismen og når Courbet begynte å utstille sine verk, ca. 1860. Mallarmé kobler sammen, og sammenligner, impresjonismen med realismens billedkunst og litteratur.

Realismen var en bevegelse som vokste i samme intensitet slik den romantiske skolen hadde gjort før den. I realismen fokuserer de på å lage en livlig skildring av ting slik de ser ut. Rundt samme tid blir Manet sitt første maleri vist frem i salongen i Paris. Dette maleriet var Olympia og skapte sterke reaksjoner. Likevel dukker noen av impresjonistenes malerier opp på veggen i salongen. Salongen var en årlig offisiell utstilling av samtidskunst i Paris. Mallarmé bemerker seg at de var merkelige og enestående malerier. De ble vist frem på salongen, men stort sett var det på galleriene til de avviste kunstnere de ble hengt opp. Maleriene virket latterlig for mange på grunn av at de vil påstå at de var feil eller hadde mangler. Men for de virkelige kritikerne så ville de ha innsikt i hva slags mann kunstneren var og komme nærmere på å forstå kunsten som hadde dukket opp i salongen. Mannen signerte maleriene sine med navnet Edouard Manet.

I 1867 holdes en spesiell utstilling som inneholder verk av Manet og noen av hans tilhengere. De etablerer impresjonismen, men blir ikke tatt godt imot av kunstverden i begynnelsen. Likevel, skriver Mallarmé, stormet offentligheten med livlig nysgjerrighet og ivrighet til Boulevard des Italiens og galleriene i Durand Ruel i 1874 og 1876 for å se verkene til impresjonistene.

For impresjonistene skal hvert verk være nyskapende. Impresjonistene skal ikke basere maleriene sine på noe som noen har gjort før, for idéen skulle være ny. For selv om idéen skal være ny, skal man ikke glemme teknikker man har lært. Man skal male det man opplever i øyeblikket. Med andre ord det Mallarmé vil frem til er at innholdet i maleriet har liten eller ingen interesse, det som impresjonistene legger vekt på er hva øyet oppfatter og registrerer i øyeblikket.

”The theory of open air” er en teori som går ut på at det naturlige ikke blir gjengitt ordentlig innendørs under kunstig lys. I et landskap vil lyset alltid falle naturlig og fremme det naturlige. Innendørs blir objektet for maleriet påvirket av kunstig lys innenfra fra for eksempel stearinlys. Det kunstige lyset som er innendørs påvirker dermed objektet for malerier som igjen påvirker maleriet og fremhever en viss kunstlighet som gjør at objektet virker unaturlig, noe Mallarmé mener at ikke er optimalt og at han foretrekker det naturlige som dagslys fører med seg. Med dette henviser Mallarmé til maleriet Repose av Edouard Manet, som ble vist frem på salongen i 1873.

I følge Mallarmé ser moderne kunstnere naturen og reproduserer slik de opplever den isteden­for å for eksempel male trærnes blader nøye, så maler de i stedet treet slik de opplever det i øyeblikket. Impresjonistene legger vekt på atmosfæriske stemninger som tåke eller sollys.

Manet og hans skole, impresjonismen, bruker enkle farger, enten ferske eller lett påført på lerret og resultatet på maleriene deres ser ut til å ha blitt oppnådd ved første penselstrøk. Detaljer i maleriene til impresjonistene skal ikke være helt fastsatt, ifølge Mallarmé skal vi føle at det er et lysglimt som lyser i maleriet eller en gjennomskinnelig skygge som tilslører det.

Den franske impresjonisten Alfred Sisley (1839-1899) fanger øyeblikkene, han får skyene til å bevege seg og foretrekker våren mens den franske impresjonisten Camille Pizzaro/Pissarro (1830-1903) elsker sommerskoger, maleriene hans er mer grundig komponert og legger vekt på lysbruken og man kan se i maleriene hans at han er inspirert av Manet. Manet utførte ideene til impresjonistene i mektige kraftfulle verk, mens de andre fokuserte på de små delikate endringene i naturen, som for eksempel Claude Monet sin kjærlighet til vann.

Mallarmé nevner Monet sin spesielle gave for å fremstille bevegelsen og det gjennomsiktige i vann, som han mener er en form for et underverk. Blant annet også det at han har aldri sett en båt plassert så lett på vannet enn i maleriene til Monet. I for eksempel Claudet Monet sitt maleri, La Grenouillère (1869).

For impresjonistene spilte ikke komposisjon noen betydelig rolle når det kommer til det estetiske inntrykket i følge Mallarmè. For kunstneren er villig til å kvitte seg med den i maleriene sine, og i stedet ta et tilfeldig utsnitt av en virkelighet slik den fremstår i et gitt øyeblikk.

Mallarmé skriver at hvis vi ser på det naturlige perspektivet som er i Manet sine malerier av hav, ikke den han referer til som kunstig klassisk vitenskap, men det han kaller kunstnerisk perspektiv fra Østen for eksempel Japan. Med inspirasjon fra japansk kunst så legges det mest vekt på asymmetrisk oppbygging av maleri og to dimensjonal motiv som stikker seg veldig ut fra vestens kunst på denne tiden, hvor dybde og illusjonen av tre dimensjoner var lagt vekt på.

Mallarmé sitt essay setter den moderne bevegelsen i en historisk sammenheng. Han mener at impresjonismen ikke er den eneste ekte og viktige bevegelsen når det gjelder moderne maleri. For i samme tid som impresjonistene finner vi andre store kunstnere som Moreau og Puvis de Chavannes som illustrerer fortidens kunst. Han nevner at det som ses er at i impresjonismen finner vi en overgang fra gamle fantasifulle kunstnere til energiske moderne arbeideren.

I konklusjonen til Mallarmé kommer han frem til at målet for Manet og hans følgere er det å gå tilbake til det mer enkle og frie. De går bort fra slike malerier som henger på salongen i Paris, som en slags motreaksjon. Malerier som oftest ble stilt ut på salongene ville ikke passet impresjonistenes stil og deres måte å få frem øyeblikket som er viktig for dem. Mallarmé sitt essay The Impressionists and Edouard Manet er en slags forståelse, forklaring og et forsvar av hans venners kunstneriske verk.

Sammendrag 7

Åshild Reither

Mallarmés tekst er et analytisk overblikk over impresjonismen sentrale temaer og problemstillinger, med særlig fokus på Edouard Manets arbeid. Det første Mallarmé tar for seg er impresjonismens begynnelse, og dens røtter i realismen. Gustave Courbet utstilling i 1860 kan sees på som et utgangspunkt for den nye bevegelsen, men det var Manet som tredde frem med en klarere idé om hva denne nye bevegelsen skulle være.

Med utstillingen i 1867 skapte Manet og hans tilhengere et klarere idé om hvordan denne nye kunstformen skulle uttrykkes. Denne gruppen som da kalte seg ‘Intransigentene’ skapte stor interesse i offentligheten, for sin kunst som på mange måter lignet realismen, men allikevel skilte seg fra den i kvaliteten av maleriene, og valgene av motiver.

Etter dette går Mallarmé over på det han ser på som sentrale problemstillinger innen denne nye kunstbevegelsen, nå kalt impresjonisme. Det første Mallarmé tar opp er Manets forestilling om det unike i et hvert motiv – at en ikke skal male en person og et landskap på samme måte, med samme forutinntatthet. Heller ikke to forskjellige landskap, eller to mennesker eller to objekter.

Mallarmé mener svært få kunstnere har oppnådd dette å male uavhengig av forkunnskap og subjektive følelser, i hovedsak selvsagt Manet. Han bruker Manets kjente verk Olympia (1865) som et eksempel på hvordan Manet var i stand til å ta et velkjent motiv (den liggende aktmodellen) og male det på en helt ny måte, upåvirket av konvensjoner. Olympias direkte blikk og tydelige seksualitet gjorde det til et av Manets aller mest provoserende bilder, og med andre ord virket etter Manets ønske om å åpne folkets øyne for det ukonvensjonelle, og det vakre i det ekte og sanne rund dem.

Det neste Mallarmé tar opp er problemet omkring sannhet, især i relasjon til naturen, og det å gjengi dens luft og lys på en ‘sann’ måte. Han påpeker det paradoksale i det å forsøke å gjengi noe som hverken har form eller farge på enn sann måte. For å illustrere viktigheten av å beherske lyset i sitt maleri, bruker Mallarmé kvinnemotivet som eksempel – hvordan det blir påvirket av lyset omkring. Avbildet i kunstig lys mister hun sitt kunstneriske uttrykk, og det viktige i bildet vil bli gjengivelsen av lyskilden, og ikke kvinnen som motiv.

Mallarmé mener allikevel det å finne den sanne måten å gjengi dette dagslyset på, i samspill med luft er det mest sentrale for sann gjengivelse i kunst. Han mener også at, siden om luften eller lyset spiller en like stor del i maleriets uttrykk som de separate motivene, så er ikke komposisjon et viktig element for det impresjonistiske maleriet. Heller ønsker Mallarmé at en skulle bevege seg bort fra det vitenskapelige og naturalistiske perspektivet og heller fokusere på å skape et mer kunstnerisk og ekstremt perspektiv. Som eksempel på forbilder nevner han japanske tresnitt, som benytter seg av virkemidler som avkuttede motiver, som igjen ‘sprenger’ rammen og skaper et nytt perspektiv og et mer sant uttrykk.

Etter dette trekker Mallarmé frem en rekke kunstnere han mener har behersket det å fange lyset og atmosfæren i naturen, det impresjonistiske. Monet nevnes for hans evne til å male vannspeil, Degas for hans stemningsfulle bilder av ballettdansere og skildringer av stofflighet. Morisot trekkes frem for sine bilder med et spesielt feminint perspektiv, da hun malte særlig kvinner og barn i interiører eller hager, i tillegg til en rekke kystlandskaper. Mallarmé beskriver hennes bilder som elegante, med sin mangel på sentimental historiefortelling gjennom sine motiver. I tillegg nevnes Pissarro, Renoir og Whistler. Et viktig poeng er også at det, med unntak av hos Monet, ble vanlig å male i mye mindre formater, noe som både var mer overkommelig og praktisk å arbeide med, og mindre utfordrende for tilskueren. Alle disse malerne Mallarmé nevner, knyttes sammen av en felles impresjonistisk idé om det objektive og sanne i kunsten, og han etablerer impresjonismen som den mest sentrale og viktigste moderne kunstbevegelsen, som er blitt mer demokratisk i at det sanne i virkeligheten er tilgjengelig for alle. Til slutt tar Mallarmé igjen opp estetikken ved kunsten, som tradisjonelt alltid har referert til noe eldre, men konkluderer med at dette er overflødig i impresjonismen, da det som er blitt malt er presentert i sin sanne form og derfor er uavhengig og komplett i seg selv. 

Analyse

Hovedfokuset for Mallarmé synes å være det paradoksale og potensielt problematiske i impresjonismens grunnleggende ideologi. Mest sentralt her er den impresjonistiske søken etter sannhet i kunsten, en ny motivasjon som går imot de konvensjonelle tankene om kunstens verdi og budskap. Mallarmé avfeier kritikken mot Manet som sier han maler det stygge og det vulgære med å konstatere at Manet simpelthen maler det som er sant.

Problemet her, for Mallarmé, og impresjonismen som sådan, er å etablere hva som kan sies å være sann kunst, og hvordan den oppnås. Ettersom det mest sentrale for impresjonistisk maleri er det å gjengi med nøyaktighet i atmosfære og lys, tydeliggjør det behovet for en bevissthet rund det å male luft og lys. I all hovedsak er det det naturlige lyset utendørs som blir sett på som det ideelle, men Mallarmé stiller det åpenbare spørsmålet – hvorfor representere det naturlige lyset, når mesteparten av det moderne liv tilbringes innendørs? Mallarmé mener at en grunn er det at lyset blir for reflektert i et interiør og misfarger de naturlige hudtonene i et motiv, og derfor ikke vil gi noen sann eller skjønn gjengivelse. Allikevel nevner han Revêrie (1873) av Manet som et eksempel på et ‘eksepsjonelt og sympatisk’ bilde av en kvinne i et interiør. Senere nevner han også Berthe Morisot, som i stor grad malte interiører, uten å drøfte hennes verker i henhold til dette problemet om lys. Heller ikke Degas, som også trekkes frem senere i teksten, som er aller mest kjent for sine bilder inne fra teateret og dansestudioet, stilles opp mot denne argumentasjonen om at et interiør vil ha et misfarget lys.

Snarere går Mallarmé over til å diskutere hvordan de impresjonistiske malerne forsøker å avbilde luftrommet i naturen, og videre, hvordan å mestre dette er muliggjør det å formidle skjønnheten ved naturen gjennom maleriet. Hovedproblemet er helt tydelig det å forsøke å konkretisere noe som hverken har farge eller en form, og som er like flyktig som de andre elementene i maleriet. Ikke bare må maleren avbilde luften uten å kunne representere den med noen transparent farge, men atmosfæren i luften og lyset har nå blitt like viktig som de andre motivene bildet består av. Å fange dette med like stor intensitet og interesse som en ville malt en person eller et landskap, er noe Mallarmé mener svært få har oppnådd.

Men; i sin konklusjon anerkjenner Mallarmé det at å gjengi naturen eksakt, aldri vil kunne gi noe mer enn en blek kopi av det virkelige motivet. Heller enn dette, er det den klare oppfatningen, impresjonen, som fanges, ideen om impresjonisme som skaper et sant og evig maleri.

Sammendrag 8

Teksten The Impressionists and Edouard Manet er utgitt av Stéphane Mallarmé i 1876. Teksten er en forklaring av hvordan Mallarmé forstår impresjonismen i hans samtid. For å gjøre dette, kobler Mallarmé utviklingen av impresjonisme som maleretning bakover mot Edouard Manet og fremover mot samtiden og det moderne.

Mallarmé skriver at de første til å gå vekk fra akademikunsten var Courbet og Manet rundt 1860. Dette ser han i sammenheng med en liknende utvikling blant forfattere i perioden. I litteraturen ble denne utviklingen kalt realisme, og målet var å beskrive virkeligheten slik de oppfattet den, uten ekstra virkemidler.

Spesielt er det Manet sine bilder Mallarmé fokuserer på. Manet sine bilder begynte i denne perioden å dukke opp på utstillinger i Paris, og fikk etter hvert tilhengere, blant annet Charles Baudelaire og Emile Zola, mens de samtidig først og fremst ble sett på som merkelige, dårlige eller latterlige.

Selv om kunsten på denne måten ikke ble godtatt av de mer tradisjonelle kunstkjennerne, og ikke fikk innpass på salongutstillingene, fikk den allikevel utover på 1860-tallet et publikum gjennom private gallerier, og Mallarmé beskriver at yngre kunstnere lot seg inspirere av Manet sine bilder. Denne nye gruppen av kunstnere, med det Mallarmé beskriver som merkelige bilder i slekt med, men annerledes enn realismen, skapte på denne måten ifølge Mallarmé en krise i kunsten, og det er denne krisen han videre i teksten prøver å forklare.

Denne krisen i hva maleriet skal være kommer først til syne i Manet sitt kunstnerskap gjennom hvordan han prøvde å lage bilder ved å kun se, ikke erindre, det han malte. Man skulle male det man så, ikke slik som man hadde blitt opplært til å male, men slik det ga mening å male for å få den effekten man faktisk så der og da. Kunstneren måtte på denne måten forholde seg til den faktiske verden og ikke til tidligere lærdom eller personlige opplevelser. På denne måten ble det mulig for Manet, ikke bare å male på en annen måte enn det man lærte på kunstskolene, men også ta tak i andre motiver, da motivvalget også, som i Olympia, ikke trengte å forholde seg til gitte regler, men til detaljer man normalt ignorerte i samfunnet. Mallarmé kobler på denne måten Manet til det å male «sannheten».

Mallarmé går, etter denne introduksjonen av Manet sitt kunstsyn, videre til å forklare koblingen mellom dette nye kunstsynet og det å male ute i naturen. Den viktigeste grunnen Mallarmé nevner til dette, er det naturlige lyset som kun finnes utendørs. Selv om samfunnet på 1800-tallet i Paris var et urbant samfunn, var det det viktig å forholde seg til ekte lyseffekter, og ikke kun stearinlys, hvis man ville male sannheten. Innendørs er så mye skjult i skygger, at man alltid ville måtte forholde seg til hvordan man trodde noe så ut, mens man ute i naturlig lys ble tvunget til å se selv, og oppleve hvilke farger som faktisk finnes. Det å kunne male natur, lys, og ikke minst, luft, slik det faktisk ser ut ble derfor viktig for de nye malerne.

For å male utendørs, og for å få frem effektene av lys og luft, brukte Manet og hans følgere ujevne, tilpassede penselstrøk og klare farger. Detaljer i maleriet skulle heller ikke, ifølge Mallarmé, bli malt for skarpt, da bildet kun skulle vise et tilfeldig øyeblikket, og ikke en faktisk, evig representasjon av et sted.

Dette kan videre gjøres gjennom å bruke et naturlig perspektiv i bildene, i stedet for å komponere dem etter bestemte regler. Som eksempler på dette bruker Mallarmé perspektivet brukt i japansk kunst, og viser til Manet sine havmotiver der horisonten er plassert øverst i bildet og mesteparten av overflaten er hav. I tillegg betyr denne mangelen på tradisjonell billedkomposisjon at motivet ikke automatisk kun eksisterer innenfor billedflaten, men kan virke kuttet av, som om det viser et tilfeldig utsnitt av virkeligheten. Dette kan sammenliknes med hvordan man i virkeligheten aldri kan kutte ut resten av verden, selv når man fokuserer på en ting i den.

Kunstnere Mallarmé nevner som impresjonister, og inspirert av tankene Manet først viste i sine malerier, er Monet, Sisley, Pissaro, Degas, Morisot, Renoir og Whistler. Som eksempler på hva som skiller disse kunstnernes verk fra andre kunstnere i samtiden, nevnes hvordan bildene virker spontane og ekte, og viser virkeligheten uten sentimentalitet og romantisering. Mallarmé konkluderer at det er blant disse kunstnerne man, i hans samtid, kan finne moderne kunst. Og denne moderne kunsten, med sitt fokus på det utilslørte og sanne, speiler det moderne klimaet i det franske samfunnet generelt. De tidligere undertrykte massene vil se og dømme verden med egne øyne, slik også de impresjonistiske malerne vil gjøre i sin kunst.

På denne måten er det to hovedpoenger i Mallarmés forsvar/forklaring av impresjonismen og de impresjonistiske kunstnerne. På den ene siden er det lagt vekt på kunsten i seg selv, og på den andre siden, på kunsten som et uttrykk og speil av den politiske samtiden. Begge forklaringer går samtidig sammen i Mallarmés fokus på tiden, både samtiden og øyeblikkene som festes til lerretet i impresjonistenes bilder. I en moderne, fremskrittets tid, skal det moderne maleriet forholde seg til tiden og øyeblikket, uten å være fanget av fortidens systemer og læresetninger.

Sammendrag 9

Sammendrag og analyse av The Impressionists and Edouard Manet

En lys tid i kunstens utvikling tar til på 1860-tallet med Courbet i spissen. De verker som han stilte ut stemte overens med de tendenser man kunne plukke opp på i litteraturen, kjent under navnet realisme. Denne retningen hadde som mål å fremstille ting og situasjoner som de faktisk var, uten de idealiserende grepene i den klassiske, dominerende tradisjonen. Realismen lot lite – om noe i det hele tatt – blir overlatt til fantasien. Midt i dette begynte det å dukke opp et og annet merkverdig maleri, både i Salongen, men kanskje spesielt på utstillingene til de avviste kunstnerne. Disse merkverdige maleriene fremstod latterlige for mange, men noen ble også meget interessert i denne nye uttrykksformen: hvem var mannen bak dette? Hva ville han si? For det var tydelig at han ville si noe. Kunstneren bak disse verkene var den enda ukjente Edouard Manet.

Slik starter utdraget fra teksten ”The Impressionists and Edouard Manet” av Stéphane Mallarmé. Utdraget er hentet fra Charles S. Moffats The New Painting: Impressionism 1874-1886, San Fransisco: Fine Art Museums of San Fransisco, 1986, pp. 28-34. Utdraget handler, som tittelen tilsier, om impresjonismen som sjanger, og dens prinsipper og forutsetninger – både med tanke på ideer, formidling og maleteknikk – med Manet som eksempel og foregangsbilde. Denne oppgaven går ut på å skrive et sammendrag av tekstutdraget, samt gi en kort analyse der jeg skal forsøke å forklare hva Mallarmé vil si og hva det han skriver betyr. Dette vil jeg illustrere ved å anvende teorien og begrepene på et av Manets malerier. For enkelhets skyld vil jeg avgrense oppgaven til å først og fremst ta for seg hovedtrekkene, nemlig impresjonismen og Manets mottagelse i kunstverden, ideen og prosessen bak denne kunstneriske retningen samt maleteknikken som ble utviklet og brukt.

Impresjonistene som gruppe, og impresjonismen som stilretning ble ikke godt mottatt med det første. De ble sett på som et opprør mot de konvensjonelle teknikker og utrykk – og det var de for så vidt også – og møtte derfor stor motstand fra de etablerte institusjonene. Til tross for dette strømmet offentligheten til de galleriene som hadde utstillinger med impresjonistiske malerier. Betrakterne fant innså fort at dette dreide seg om noe enda mer revolusjonerende en det realismen hadde innført.

Manet har vist uttalt seg om hans prosess i henhold til å male slik han gjør. Han mente at en figur og et landskap aldri skulle males med samme prosess, ut i fra samme kunnskap eller på samme måte. Heller ikke skulle to figurer males med samme prosess, ut i fra samme kunnskap eller på samme måte. Hvert verk skulle være en ny ide, en ny skapelse og det var viktig å styre unna det å male noe slikt man allerede kjente det – men heller slik man så det og oppfattet det i øyeblikket det ble malt. Som en følge av dette ønsket Manet, og hans følgere, å legge fra seg de tingene de hadde lært i sin malerutdannelse. Til tross for det var det enkelte av fortidens store kunstnere som gjorde inntrykk på Manet, som for eksempel Velasquez og malerne fra den flamske skolen. Olympia (1863) blir trukket frem av Mallarmé som eksempel på flamsk påvirkning, samt Manets tilbøyelighet til å bli kraftig påvirket av det flyktige øyeblikk. Dette var et maleri som, for første gang, viste frem en utradisjonell, ukonvensjonell og provoserende akt. Maleriet hadde sitt overraskelsesmoment i at det var som en lenge skjult hemmelighet plutselig ble avslørt. Det var fangende og frastøtende på en og samme gang, men først og fremst nytt: et friskt pust som Mallarmé beskriver som nødvendig for folk i samtiden. Mallarmé spår at om Manet fortsetter å male slik lenge nok, vil livet og menneskene i middelklassen bli anerkjent som verdige motiver i kunsten, noe som vil lede til en form for fred i den ambivalente kunstverdenen.

Som sakt møtte Manet og impresjonistene en del motstand, spesielt i begynnelsen. Argumentene om at Manet malte stygt og vulgært faller – i følge Mallarmé – derimot harmløst til bakken når man innser at han maler sannhet. Jakten på å fremstille sannheten, vel og merke en subjektiv sannhet – fordi den ikke nødvendigvis fremstiller noe som helst objektivt, men fremstiller ting slik de kan fremstå – er et av de absolutt største målene til impresjonistene. ”Slik tingene kan fremstå”, kommer fra at størsteparten av motivet til impresjonistene er luft og hvordan lys reflekteres av overflater, fremfor å male overflatene og tingene slik man vet fra tidligere erfaring at de ser ut. Luften og lyset er det som frembringer denne sannheten som impresjonistene er så opptatt av. Bare ute i naturlig lys kan, for eksempel, en figur blir avbildet i sannhet – mer eller mindre likt opplyst fra alle sider.

Det vesentlige for disse malerne, når det kommer til teknikk for å overføre lysets flyktige kvaliteter på lerret, er bruken av letthet og tyngde i penselstrøk, samt en enkel, frisk palett slik som Manet og hans skole brukte. Kombinasjonen av dette: variasjon i penselstrøkene, den friske paletten og det at man maler lyset slik det reflekteres av overflater fremfor de konkrete tingene fra minnet, skaper en unik bevegelse i bildene som publikum ikke hadde sett før. Et annet konkret virkemiddel som impresjonistene benyttet seg av var omveltning av perspektivet. De brydde seg ikke om det akademiske perspektivet, men tok avstand fra dette og utviklet en romforståelse som benyttet flatens todimensjonalitet – et virkemiddel man finner i japansk tresnitt. Man kan derfor tydelig se at impresjonismen var under innflytelse av japanismen, da særlig japansk tresnitt.

Dette kan vi eksemplifiseres gjennom en kort analyse av for eksempel Manets Escape of Rochefort fra 1881. Her ser vi et maleri som i all hovedsak er komponert av en blå, frisk palett. Man ser at Manet har brukt litt sort og hvitt i bølgene for å definere dem, men det er for det meste nyanser av blått som lager spill i sjøen. Den er tydelig i bevegelse, og selv om bølgene ikke er naturtro i den klassiske betydning av ordet er det sjelden man ser slikt liv og bevegelse i en vannoverflate som det Manet har klart å skape her. Måten lyset reflekteres av vannoverflaten er også særegen for det impresjonistiske maleri. Dette kommer spesielt godt til utrykk i horisonten der vannlinja mykt møter en mørk himmel. Det er ikke en definert linje eller strek som skiller de to, men en dus overgang i lyst blått – nesten hvitt – lys som reflekteres. Dette maleriet er også et utmerket eksempel på hvordan impresjonistene tok avstand fra det akademiske perspektivet og heller fokuserte på flaten og dens todimensjonalitet. Vannet rekker nesten helt opp til øvre billedkant: man opplever at det er lysets spill i havet og bølgenes bevegelse som er selve motivet – figurene og båten i horisonten er kun sekundære til det. Som sakt er dette maleriet et fint bilde på hva impresjonismen i stor grad handlet om, samt den teknikken som ble brukt til å formidle det.

Sammendrag 10

SAMMENDRAG OG ANALYSE AV «THE IMPRESSIONISTS AND EDOUARD MANET»

Teksten «The Impressionists and Edouard Manet», skrevet av Stéphane Mallarmé og utgittt i 1876, er først og fremst en hyllest til impresjonismens maleteknikker og tar i all hovedsak for seg den impresjonistiske kunstneren Edouard Manet som Mallarmé nærmest forguder og omtaler som en pioner innenfor denne da kontroversielle og nye malekunsten, og bruker Manets verker til å eksemplifisere og konkretisere de impresjonistiske maleteknikkene. Videre tar Mallarmé for seg impresjonismens tunge vektlegging av luftaspektet, altså vektleggingen av atmosfære bildene – luft og bevegelse, og hvordan dette var både synlig og tydelig i impresjonismens maleteknikker, og forklarer videre hvordan denne maleteknikken blir knyttet til en moderne sannhet, som i følge Mallarmé i all hovedsak var impresjonistenes mål – å søke denne sannheten.

Innledningsvis drar Mallarmé paralleller mellom impresjonismen og poeten Chares Baudelaire og novellisten Emile Zola, som begge satte enorm pris på Manets kunst. Videre sammenligner han realismen – hvor alt skulle fremstilles og skildres akkurat slik de er – med impresjonismen, hvor han hevder at impresjonismen har mange likhetstrekk med realismen, men hvor impresjonismen har egenskaper som strekker seg utenfor realismen. På en utstilling i 1867, på «the gallery of the rejected» stilte Manet og noen av hans følgere ut egen utstilling for de som ikke fikk stille ut på Salongen (som bestod av et mer konservativt kunstnermiljø), da denne nye kunsten til Manet og hans følgere var nokså kontroversiell, og sto i strid med den etablerte, klassiske kunsten. Folk strømmet ivrige og nysgjerrige til Boulevard des Italiens og Durand Ruel-galleriene i 1874 og 1876 for å se impresjonistenes verker, og hvor Manet ofte pratet med de besøkende under utstillingene og uttalte stadig sine meninger (og i følge Mallarmé ordla seg utmerket) om hvordan ingen kunstner burde male et kunstverk gjennom den samme prosessen, og at et hvilket som helst landskap eller gjenstand aldri skal males på samme måte, men at et hvert kunstverk derimot skal være en helt ny kreasjon og skal stamme fra ens eget sinn. Her skulle kunstnerens øyne glemme alt det en tidligere hadde sett og dermed fullstendig abstrahere blikk fra minnet, samtidig som at hånden skulle være et upersonlig og objektivt verktøy kun ledet av kunstnerens visjon og vilje.

Mallarmé bruker Manets «Olympia» som eksempel for å illustrere hans fremstilling av en ukonvensjonell, utradisjonell form for nakenhet og skjønnhet. I følge Mallarmé er det sjeldent at et moderne kunstverk blitt både så hyllet og så forhatt, og sjeldent hadde et kunstverk vært så fengslende og frastøtende på en og samme tid. Det var som om noe som lenge hadde vært skjult og gjemt nå plutselig kom til overflaten og ble synlig for alle. «Olympia» skildrer en finere prostituert, og er et godt eksempel på hvordan impresjonismen utfordret de etablerte idéene og konvensjonene, hvor denne prostituerte kvinnen faktisk ser ut som en ekte kvinne, hvor hennes trekk i motsetning til i den klassiske, etablerte kunsten, ikke er perfeksjonerte og idealiserte. Samtidig er blikket hennes vendt mot tilskueren slik at en får fornemmelsen av at en selv er kvinnens kunde, og det er på denne måten både konfronterende og påtrengende. Slik både utfordret og underviste Manet det offentlige øyet – tilslørt av konvensjonalitet – for at en skal kunne se og anerkjenne en ekte og sann skjønnhet, og ikke er perfekt illusjon.

Denne ekte, sanne skjønnheten henger tett sammen med teorien om åpen luft, hvor Mallarmé begrunner hvorfor det er viktig å få fram den åpne luften utendørs, selv om mennesker i moderne tid mesteparten av tiden befinner seg innendørs. Da impresjonistene først og fremst malte livet utendørs, var det svært viktig å få dette dagslyset med innendørs fordi dagslyset er en naturlig lyskilde som reflekteres i interiøret, i motsetning til det ujevne og kunstige lyset innendørs. Her bruker han «Rêverie» som eksempel på viktigheten av å vektlegge lys og atmosfære også når motivet befinner seg innendørs, da dagslyset utenfra åpenbart og jevnt omfavner den portretterte kvinnens figur, selv om hun befinner seg innendørs, drømmende og henslengt på en divan. Videre forklarer han at kunstig belysning som lysekroner og stearinlys ikke er ideelt fordi kvinnen i seg selv skal være det eneste «kunstobjektet» i bildet, og at naturlig lys er ideelt fordi det sprer seg jevnt utover motivet, samt skaper en naturlig atmosfære. Mallarmé forklarer videre at både hudfargen og kvinnens naturlige skjønnhet endres i møte med kunstig belysning, noe som stemmer godt overens med impresjonismens søken etter sannhet, og det er kun den åpne luften og atmosfæren som kan få fram modellens ekte fargetoner.

I følge Mallarmé er det som om luften har sitt eget forheksede liv; den er både enerådende og ekte, selv om den i seg selv er usynlig – men synliggjort i impresjonismen gjennom kunstnernes balansekamp mellom overflate og rom, mellom farge og luft. For å gjenskape naturen slik den fremstår for rene øyne og slik den faktisk kan sanses og oppleves måtte luftaspektet i sterk grad vektlegges og overføres til lerretet. I all hovedsak ville de blåse mer liv til bildeflaten, og la derfor vekt på bevegelse i naturen. Da ingen kunstner har en fargepalett med nøytrale, gjennomsiktige farger måtte de for å få fram de effektene de ønsket legge vekt på penselstrøkenes tyngde og regulering av fargetonen for å skape lysvirkninger. De brukte dunkle og enkle, friske farger som de malte med lette penselstrøk for å skape effekten av vinden som blåser, sola som skinner, lysskimmer og bevegelse i bildet slik at bilderesultatet oppleves som mer levende og ekte. Penselstrøkene skulle også være synlige og tydelige i det ferdige bildet, altså forsøkte ikke kunstnerne å legge skjul på sine maleteknikker og materialer. På denne måten og på grunn av de få detaljene skapte de følelsen av at bildet aldri fremstår som helt likt for tilskueren, men heller flyktig, stadig i bevegelse og i endring, og de fikk med andre ord fanget det øyeblikkelige og momentane og slik blir de impresjonistiske bildene levendegjort. Mallarmé forklarer videre rammens funksjon, som simpelthen er å isolere bildet, da bildeutsnittet er mer tilfeldig og komposisjonen i følge Mallarmé nærmest ikke-eksisterende.

Stephane Mallarmés tekst er i all hovedsak en romantisk og svært poetisk hyllest til impresjonismen, hvor han i stor grad bruker lange, kronglete setninger med utbroderende skildringer og forklaringer, og hvor han også opphøyer og forsvarer Edouard Manet. I teksten konkluderer han med å understreke at impresjonismens største bragd er å ha gjenskapt og fortolket naturen på en subjektiv og original måte, som også kan oppsummere det jeg anser som kjernen i Mallarmés tekst og det viktigste aspektet ved impresjonismen – nemlig å søke en subjekiv og ekte sannhet som impresjonistene mente å finne ute i naturen og som de gjenskapte gjennom deres nye og ukonvensjonelle maleteknikker, og fikk dermed, i følge Mallarmé skildret og etablert en ny, en mer ekte form for skjønnhet.

Sammendrag 11

Stéphane Mallarmé – “The impressionists Edouard Manet”.

Stéphane Mallarmé (1842-1898) var en fransk kunstkritiker, forfatter og dikter. Han spilte en sentral rolle i symbolistbevegelsen. I essayet diskuterer han Manets rolle innenfor impresjonismen. Han kobler også tidlig impresjonisme til Courbets (1819-1877) realisme. Stéphane Mallarmé tar opp en del av Impresjonismen kalt «open air». Stephané Mallarmé hevder at Edouard Manet var lederen av, eller den første innenfor, Impresjonismen. 

Stéphane Mallarmé tar opp Courbe og realismen. Han nevner hvordan retningen ble godtatt av andre gjennom en livlig fremstilling samtidig som det ble avbildet slit det virkelig var, et bilde av et naturlig øyeblikk. Disse typer motiver var svært sentralt for utviklingen av impresjonismen.

Impresjonismen møtte stor motstand hos både skoler og salonger som ikke satte pris på denne nye retningen innenfor kunst, men til tross for dette så ble kunstretningen svært populær hos befolkningen.

Å kapre sannheten i naturen var svært viktig for kunstnerne. Stéphane Mallarmé tar opp et utsagn fra Manet. Han [Manet] hevder at alle verker skal være en original og ny skapelse av sinnet, derfor skal ingen figurer eller landskap males etter samme viten, prosess eller måte. Hånden er objektiv, og derfor sann, og vil holde på, og huske, maleteknikker og metoder, mens øynene må glemme alt det de har sett. Øynene må kun fokusere på hva de ser på og ta avstand fra minner og erfaringer. Kunstnerens personlige følelser må også setter til side og ignoreres, ellers vil de påvirke motivet og kunstneren vil ikke ha mulighet til å fange sannheten.

Utemotiver var ikke uvanlig for impresjonistene og for deres malerier. Dette tar Stéphane Mallarmé opp og setter spørsmål til. Et kjennetegn med moderne kunst, og impresjonismen, var søket etter sannheten. Stéphane Mallarmé spør da hvorfor det var så vanlig å male hager, gater eller havner når et moderne menneske tilbringer mesteparten av tiden innendørs. Han sier det finnes flere årsaker for dette hvor et av de har med atmosfæren av interiøret. Han argumenterer med at refleksjonen av lyset blir mikset eller ødelagt av atmosfæren til interiøret. Det påvirker ofte blant annet fargene i hudtoner som blir misfarget.

Et annet argument han tar opp er hvordan kunstig lys påvirker motivet. Ved å sette inn et stearinlys eller en lampe i bildet vil det gjøre motivet mer kunstig og teatralsk. Det vil også påvirke hudtonene i maleriet. Lyset utendørs er derimot naturlig og skiftende, som gjengir hudtonene på en mer korrekt måte.

For en kunstner til å ha muligheten til å gjengi naturen, i letingen etter sannheten, på en objektiv og sannferdig måte må de bruke luften som medium. Effekten kan kun oppnås med lette og harde malingsstrøk eller regulering av fargetoner siden det ikke eksisterer en transparent farge for luft. Han nevner også hvordan Manet og hans skole fikk denne teknikken til på det som ser ut som første forsøk. Dette gjorde de gjennom enkle farger og lette maling strøk.

 Stéphane Mallarmé tar opp at kunstnerne ikke burde være for opptatt av detaljer siden motivet ikke står stille men er i konstant forandring.  Lysglimtet og skyggene i bildet er forbipasserende. Bildet gir et inntrykk for at motivet er stadig i forandring og vil ha forandret seg i neste øyeblikk.

 Han konkluderer med at bildene som blir malt vil alltid være en enkel kopi av naturen og aldri likestilt.

.