Forskjell mellom versjoner av «Ole Rønning Johannesen: "Jakob Weidemann"»
| Linje 15: | Linje 15: | ||
Rønning Johansen trekker deretter frem utstillingen Moderne kunst i 1952 som viser at Weidemann er i en brytningsprosess .Han arbeider mot det nonfigurative men med et ekspresionistisk uttrykk. samtidig er det som om abstraksjonsprosessen er stoppetop.Maleriene ''Prestens himmelseng'' og ''Fredsduer'' trekkes fre og beskrives som malerisk flate og med sterke koloristiske virkemidler, men i figurativ retning. Ved utstillinger i 1953 og 1957 anvender kunstneren geometriske former, uten "penselens vibrato". Kunstkritikeren Alf-Jørgen Aas hevder at han er på ville veier og mangler det som hittil har vær typisk for ham ved kraftige koloristiske kontraster og sterk billedkraft.<ref>Rønning Johannesen, Jacob Weidemann, 14.</ref> | Rønning Johansen trekker deretter frem utstillingen Moderne kunst i 1952 som viser at Weidemann er i en brytningsprosess .Han arbeider mot det nonfigurative men med et ekspresionistisk uttrykk. samtidig er det som om abstraksjonsprosessen er stoppetop.Maleriene ''Prestens himmelseng'' og ''Fredsduer'' trekkes fre og beskrives som malerisk flate og med sterke koloristiske virkemidler, men i figurativ retning. Ved utstillinger i 1953 og 1957 anvender kunstneren geometriske former, uten "penselens vibrato". Kunstkritikeren Alf-Jørgen Aas hevder at han er på ville veier og mangler det som hittil har vær typisk for ham ved kraftige koloristiske kontraster og sterk billedkraft.<ref>Rønning Johannesen, Jacob Weidemann, 14.</ref> | ||
| − | I 1957 stiller han ut i Nasjonalgalleriet med tegninger og akvareller. Utstillingen representerer i følge artikkelforfatteren noe nytt og solid som peker fremover. Etter dette vender Weidemann seg til naturen. Fra 1958 maler han mose og stein, skogsbunn, bark, gråstein osv. i grove strøk med ru overflate, lag på lag og i tung dyp koloritt. Han laer en abstrakt opplevelse av natur, ikke hva han har sett, men opplevelesen av det. Den nye arbeidsformen vises først på en utstilling i Kunstnerforbundet i 1961. Artikkelforfatteren hevder at han her slår en bro mellom norsk og europeisk | + | I 1957 stiller han ut i Nasjonalgalleriet med tegninger og akvareller. Utstillingen representerer i følge artikkelforfatteren noe nytt og solid som peker fremover. Etter dette vender Weidemann seg til naturen. Fra 1958 maler han mose og stein, skogsbunn, bark, gråstein osv. i grove strøk med ru overflate, lag på lag og i tung dyp koloritt. Han laer en abstrakt opplevelse av natur, ikke hva han har sett, men opplevelesen av det. Den nye arbeidsformen vises først på en utstilling i Kunstnerforbundet i 1961. Artikkelforfatteren hevder at han her slår en bro mellom norsk og europeisk samtidskunst. |
| + | |||
| + | Weidemanns store oppdrag med utsmykking av Norsk Hydros administrasjonsbygg i Oslo stod samtidig ferdig i 1962. På en enorm veggfalte på over 160 kvadratmeter, kombinerer han naturbetong og maleri med naturvisjoner i stort format og med referanser til skogsbunnbildene. Her av artikkelforfatterne omtalt som at Weidemann skaffer det abstrakte maleriet en plass innen monumentalkunsten. | ||
[[Kategori:Sammendrag]] | [[Kategori:Sammendrag]] | ||
<references /> | <references /> | ||
Revisjonen fra 18. sep. 2017 kl. 20:07
Sammendrag 1
Innledning
Artikkelen omhandler maleren Jacob Weidemanns liv og virke gjennom 25 år, fra debuten til 1971, som er artikkelens utgivelsesår. Han beskrives som en av eterkrigstidens unge debutanter som arbeidet på fritt, skapende, fabulerende og konstruktivt grunnlag med tilknytning til radikale strømninger i moderne kunst. Arbeider som trekkes frem, illustrerer hans utvikling, slik den følger tendenser i tiden fra det sosialrealistiske til det nonfigurative.
Fremstillingen er skrevet av kunsthistoriker Ole Rønning Johannesen(1922-2016), er utgitt som småskrift fra foreningen Kunst i skolen som i hovedsak arbeidet med å skaffe utsmykkinger til skolene, bl.a. reproduksjoner og grafikk, men også veggfaste dekorative arbeider av norske kunstnere. Kunst i skolen har som formål å fremme interessen for billedkunst og kunsthåndverk hos barn og ungdom. Organisasjonene har utgitt kunstmapper og annen veiledende litteratur, deriblant en serie småskrifter om norske kunstnerer ved siden av å arrangere vandreutstillinger og omvisninger.
Om Jacob Weidemann - liv og utvikling
Weidemann ble født i Steinkjer i 1923. Han er utdannet ved Bergen Kunsthåndverkskole i perioden 1938 - 40 og gikk deretter på privat malerskole hos Ole B. Eyde, også i Bergen. Under krigen flyktet han til Sverige i 1943. Her møtte han i 1944 "X"et som den svenske kunstneren Svein Erixon ble kalt, på Konsthøgskolan i Stockholm. Som læremester, inspirerte han til "fri utfoldelse som maler" i følge artikkelforfatteren.[1]
Weidemann hadde suksess fra sin debut i 1946. Han ble betraktet som blandt de av etterkrigsdebutantene som arbeidet fritt skapende of fabulerende med tilknytning til radikale strømninger i moderne kunst og nevnt sammmen med kunstnere som Tore Haaland og Knut Rumohr.[2]Maleriet Tre skulpturer fra 1950 -51 i Nasjonalgalleriets eie fremheves, på den måten fargespillet mellom kontrasterende plan beherskes.
I perioden etter beveger han seg mot det mer figurative og sosialrealistiske maleriet i likhet med bla Arne Ekeland, Else Hagen, Tore Haaland og Henrik Finne. Samtidig maler han også figurative malerier med sommer , sol og natur. Artikkelforfatteren antyder at Weidemann her viser at han er mer av en romantiker og lyriker enn det som kommer direkte til uttrykk. Dettte med referanse til et sommerlig maleri av hans kone og et første utsmykkingsoppdrag i direksjonsværelset til Mesna Kartongfabrikk.[3]
Rønning Johansen trekker deretter frem utstillingen Moderne kunst i 1952 som viser at Weidemann er i en brytningsprosess .Han arbeider mot det nonfigurative men med et ekspresionistisk uttrykk. samtidig er det som om abstraksjonsprosessen er stoppetop.Maleriene Prestens himmelseng og Fredsduer trekkes fre og beskrives som malerisk flate og med sterke koloristiske virkemidler, men i figurativ retning. Ved utstillinger i 1953 og 1957 anvender kunstneren geometriske former, uten "penselens vibrato". Kunstkritikeren Alf-Jørgen Aas hevder at han er på ville veier og mangler det som hittil har vær typisk for ham ved kraftige koloristiske kontraster og sterk billedkraft.[4]
I 1957 stiller han ut i Nasjonalgalleriet med tegninger og akvareller. Utstillingen representerer i følge artikkelforfatteren noe nytt og solid som peker fremover. Etter dette vender Weidemann seg til naturen. Fra 1958 maler han mose og stein, skogsbunn, bark, gråstein osv. i grove strøk med ru overflate, lag på lag og i tung dyp koloritt. Han laer en abstrakt opplevelse av natur, ikke hva han har sett, men opplevelesen av det. Den nye arbeidsformen vises først på en utstilling i Kunstnerforbundet i 1961. Artikkelforfatteren hevder at han her slår en bro mellom norsk og europeisk samtidskunst.
Weidemanns store oppdrag med utsmykking av Norsk Hydros administrasjonsbygg i Oslo stod samtidig ferdig i 1962. På en enorm veggfalte på over 160 kvadratmeter, kombinerer han naturbetong og maleri med naturvisjoner i stort format og med referanser til skogsbunnbildene. Her av artikkelforfatterne omtalt som at Weidemann skaffer det abstrakte maleriet en plass innen monumentalkunsten.
