Forskjell mellom versjoner av «Dæhlin, E. "Norsk samtidskunst"»
Fra hf.ifikk.norskbilledkunst
| Linje 4: | Linje 4: | ||
=== Jakob Weidemann - Gunnar S. Gundersen === | === Jakob Weidemann - Gunnar S. Gundersen === | ||
| + | I kapitelet Nonfigurasjon – det konkrete og det visuelle trekker Erik Dæhlin først og fremst frem to sentrale kunstnere; Jakob Weidemann (1923-2001) og Gunnar S. Gundersen (1921-1983), og setter disse opp mot hverandre som motpoler innen nonfigurativ kunst.<ref>Dæhlin, ''Norsk samtidskunst,'' 87.</ref> Han beskriver først Weidemanns kunstnerskap fra da han som flyktning i Sverige under krigen ble inspirert av den svenske kunstneren Sven Erixon. Allerede her i ung alder var Weidemann opptatt av å finne frem til en spesiell uttrykksform som kunne speile både den indre og den ytre verden uten å bli en direkte gjengivelse av den ytre. (87) Videre beskriver han hvordan Weidemanns kunst i slutten av 1950- årene ble mer preget av geometriske former før han fant frem til det formspråket som han i dag er mest kjent for, som ligner den abstrakte ekspresjonismen. (89) Dæhlin bruker ord som henførelse, lidenskap, engasjement, grenseløshet og frigjøring for å beskrive uttrykksformen som Weidemann etter 1960-tallet, med variasjoner, har holdt seg tro til. (87) | ||
[[Kategori:Sammendrag]] | [[Kategori:Sammendrag]] | ||
Revisjonen fra 28. sep. 2017 kl. 18:41
Innledning
I boken Norsk samtidskunst fra 1990 tar Erik Dæhlin for seg nettopp den norske samtidskunsten delt inn ti ulike kapitler. Denne teksten er et sammendrag av et av kapitelene i boken, kapittelet om den nonfigurative kunsten, Nonfigurasjon – det konkrete og det universelle. Kapittelet dekker elementer innenfor nonfigurativ kunst i Norge fra etterkrigstiden og frem mot 1980-tallet. Erik Dæhlin presenterer en rekke nonfigurative kunstnere og gjør rede for deres kunsteriske virke. Han presenterer også generelle tendenser og variasjoner blant dem og gjør rede for ulike bruk av materialer og miljø.
Jakob Weidemann - Gunnar S. Gundersen
I kapitelet Nonfigurasjon – det konkrete og det visuelle trekker Erik Dæhlin først og fremst frem to sentrale kunstnere; Jakob Weidemann (1923-2001) og Gunnar S. Gundersen (1921-1983), og setter disse opp mot hverandre som motpoler innen nonfigurativ kunst.[1] Han beskriver først Weidemanns kunstnerskap fra da han som flyktning i Sverige under krigen ble inspirert av den svenske kunstneren Sven Erixon. Allerede her i ung alder var Weidemann opptatt av å finne frem til en spesiell uttrykksform som kunne speile både den indre og den ytre verden uten å bli en direkte gjengivelse av den ytre. (87) Videre beskriver han hvordan Weidemanns kunst i slutten av 1950- årene ble mer preget av geometriske former før han fant frem til det formspråket som han i dag er mest kjent for, som ligner den abstrakte ekspresjonismen. (89) Dæhlin bruker ord som henførelse, lidenskap, engasjement, grenseløshet og frigjøring for å beskrive uttrykksformen som Weidemann etter 1960-tallet, med variasjoner, har holdt seg tro til. (87)- ↑ Dæhlin, Norsk samtidskunst, 87.
