Forskjell mellom versjoner av «Ortega y Gasset, J. "The Dehumanization of Art" 1»

Revisjonen fra 11. apr. 2021 kl. 19:35

Om forfatteren

José Ortega y Gasset (1883-1955) regnes som en av de mest innflytelsesrike spanske filosofene på 1900-tallet. Han vokste opp i Madrid, i en familie som eide en større avis og var del av det liberale borgerskapet. Ortega y Gasset studerte ved universiteter i Madrid og i Tyskland, og ble i 1910 professor i metafysikk ved universitetet i Madrid. Da den spanske borgerkrigen brøt ut, reiste han i eksil til Argentina, og returnerte til Spania etter andre verdenskrig. Hans mest kjente publikasjon er The Revolt of the Masses (1929). Essayet The Dehumanization of Art ble utgitt i 1925. Her tok Ortega y Gasset for seg den moderne, eller modernistiske, kunsten ut fra et sosiologisk perspektiv. Essayet inngikk etter hvert i en samling hvor Ortega y Gasset skriver om kunst, kultur og litteratur.

Sammenfatning av artikkelen The Dehumanization of Art

Ortega y Gasset åpner med å slå fast at all moderne kunst er upopulær. Det er den ikke på grunn av tilfeldigheter, det er strukturelle forhold som fører til dette, hevder han. Moderne kunst er ikke bare upopulær, den er "anti-populær". Massene vil alltid være mot den moderne, non-figurative kunsten. Det er fordi de ikke forstår den, mener Ortega. Ut fra hans sosiologiske synspunkt, kjennetegnes den moderne kunsten av at den deler publikum inn i to klasser – de som forstår den moderne kunsten, og de som ikke gjør det. I motsetning til kunst fra romantikken, som har appell til alle, så henvender moderne, eller modernistisk kunst seg til "a specially gifted minority" (note Art in Theory, s. 325).

Ortega y Gasset legger til grunn at når majoriteten, eller massene, liker et maleri eller en skulptur, eller føler "aesthetic pleasure" (s. 325) over et verk, så er det fordi betrakteren blir presentert for en menneskeskjebne eller en situasjon fra menneskers liv, som han eller hun kan identifisere seg med eller bli interessert i. Uansett om det kalles romantikk eller naturalisme, så dreier dette seg om realistisk kunst, skriver han. I den nye, modernistiske kunsten ser man derimot en tendens bort fra det realistiske, mot en "rensing" av kunsten. Figurene og det menneskelige blir borte, og man står igjen med en non-figurativ, abstraherende kunst. "The new art is an artistic art" (s. 327), slår Ortega fast – en kunst for kunstnere og kjennere.

Kjennetegn ved den nye, moderne kunsten

I sin analyse peker Ortega y Gasset på at den nye, moderne kunsten har flere kjennetegn:

• Kunsten er "avhumanisert" ("dehumanized")
• Den unngår menneskelige former eller motiver fra naturen
• Kunstverket er kun det – et kunstverk
• Kunst er lek, og ikke noe mer
• Den er ironisk
• Den forestiller seg ikke, og forsøker ikke å være realistisk

• Kunsten har gitt slipp på sitt patos, og har ingen høyere konsekvenser

Ortega y Gasset forklarer ønsket om å "avhumanisere" kunsten med en kunstnerisk utvikling basert på en negasjon av tidligere stiler. Det er som om de modernistiske kunstnerne får en "kjemisk reaksjon" (s.329), en avsmak mot det etablerte. Den nye, abstraherende kunsten er også tvetydig. Den er en lek, full av ironi. Dette gir kunsten autonomi: "Thanks to this suicidal gesture art continues to be art, its self-negation miraculously bringing about its preservation and triumph" (s. 331).

Abstrakt maleri i norsk kunst på 1920- og 30-tallet – noen få pionérer

Man begynte å se abstraksjon i europeisk malekunst rundt 1911-12, med kunstnere som Vasilij Kandinskij og Robert Delaunay. I Norge ble ikke abstrakt kunst noen større retning før etter andre verdenskrig. Da Ortega y Gassets artikkel ble skrevet, i 1925, var det bare noen få kunstnere som jobbet innen abstraherende kunst i Norge, og de ble møtt med svært negativ omtale i pressen og skepsis fra det dominerende kunstmiljøet. Matisse-elevene og freskobrødrene dominerte nærmest fullstendig kunstlivet i Norge i denne perioden. Det var likevel noen tilløp til non-figurativ eller abstrakt kunst i disse årene. Blant dem er Thorvald Hellesen, Charlotte Wankel, Ragnhild Keyser og Ragnhild Kaarbø. Felles for flere av dem er at de hadde vært elever hos den moderate kubisten André Lhote, og både Keyser, Kaarbø og Wankel studerte under Fernand Léger i Paris. Hellesen samarbeidet tett med Léger, og bosatte seg i Paris, der han fikk en posisjon blant de fremste modernistiske kunstnerne. Charlotte Wankel jobbet med abstrakte og non-figurative komposisjoner inspirert av avantgarde-arkitektur, kubismen og purismen. Hun opplevde flere ganger tøff medfart i pressen i forbindelse med utstillingene sine, og trakk seg etter hvert tilbake. Wankel tok i 1927 initiativ til utstillingen "Åtte kubistiske kunstnere" i Kunstnerforbundet, som viste arbeider i et abstrahert formspråk, og kritikken i pressen var svært hard. Men de siste 20 årene er Wankel trukket fram som en pioner i norsk modernistisk kunst. Også Hellesens produksjon har blitt nærmere studert og satt fokus på de siste 30-40 år, først av kunsthistoriker Steinar Gjessing, som i en artikkel skrev at Hellesen ble "æresskjelt av sin norske samtid", og at han ikke hadde fått noen plass i norsk kunsthistorie (Note Kunst og kultur 1981, s. 233).

Litteratur

Her skrives fullstendig oppføring - bruk chicago-malen.

Referanser