Forskjell mellom versjoner av «Foucault, M. "What is an Author?"»
m (mindre red.) |
m (mindre red.) |
||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
| − | I "What Is an Author?" beskriver Michel Foucault forfatteren som fenomen, og forklarer hvordan det har endret seg i løpet av historien. Teksten ble først presentert som et foredrag på Société Francaise de Philosophie i 1969, og ble så utgitt av Bulletin de la Société Francaise de Philosophie samme år. Foucault regnes blant strukturalistene - som utfordret det vestlige individets originalitet og autentisitet, og anså det som en ideologisk konstruksjon. "What Is an Author?" regnes som del av en tendens som gjerne omtales som 'forfatterens død,' og det er forfatteren som i denne omgang blir mål for kritikken av individualismen. Foucault ønsket ikke å fullstendig avfeie forfatteren, men ville finne frem til det egentlige individet skjult av konvensjoner og språk. | + | I "What Is an Author?" beskriver Michel Foucault forfatteren som fenomen, og forklarer hvordan det har endret seg i løpet av historien. Teksten ble først presentert som et foredrag på Société Francaise de Philosophie i 1969, og ble så utgitt av ''Bulletin de la Société Francaise de Philosophie'' samme år. Foucault regnes blant strukturalistene - som utfordret det vestlige individets originalitet og autentisitet, og anså det som en ideologisk konstruksjon. "What Is an Author?" regnes som del av en tendens som gjerne omtales som 'forfatterens død,' og det er forfatteren som i denne omgang blir mål for kritikken av individualismen. Foucault ønsket ikke å fullstendig avfeie forfatteren, men ville finne frem til det egentlige individet skjult av konvensjoner og språk. |
== Sammendrag == | == Sammendrag == | ||
| Linje 5: | Linje 5: | ||
Når et forfatternavn er tilknyttet en diskurs (som Foucault definerer som gjenstander for appropriasjon, dvs. at en diskurs er et emne som kan tas tak i av individer for å gjøre det til deres eget), vil navnet definere diskursen på en vedvarende og uatskillelig måte. Forfatterens utsagn, som på et vis er frakoblet individet som hører til, overgår og transcenderer individets utsagn ved at det legger selve premissene for en diskurs.<ref>Ibid., 950.</ref> Foucault forklarer at tekster og diskurser først fikk forfattere da disse ble utsatt for kritikk. Når et individ uttrykker noe som avviker fra det som regnes for allmenn oppfatning får de som følge en unik stemme. Det at diskurser kunne være av overskridende natur førte til at de ble ansett som intellektuell eiendom. Diskurser fikk en overgang fra å være en handling alle kan delta i, til å bli eiendommen til forfattere som har appropriert dem.<ref>Ibid.</ref> | Når et forfatternavn er tilknyttet en diskurs (som Foucault definerer som gjenstander for appropriasjon, dvs. at en diskurs er et emne som kan tas tak i av individer for å gjøre det til deres eget), vil navnet definere diskursen på en vedvarende og uatskillelig måte. Forfatterens utsagn, som på et vis er frakoblet individet som hører til, overgår og transcenderer individets utsagn ved at det legger selve premissene for en diskurs.<ref>Ibid., 950.</ref> Foucault forklarer at tekster og diskurser først fikk forfattere da disse ble utsatt for kritikk. Når et individ uttrykker noe som avviker fra det som regnes for allmenn oppfatning får de som følge en unik stemme. Det at diskurser kunne være av overskridende natur førte til at de ble ansett som intellektuell eiendom. Diskurser fikk en overgang fra å være en handling alle kan delta i, til å bli eiendommen til forfattere som har appropriert dem.<ref>Ibid.</ref> | ||
| + | |||
| + | === Forfatterens historie === | ||
| + | Det har variert i ulike kulturer til ulike tider hvilke tekster som har behøvd attribusjon. Foucault beskriver hvordan forestillingen om forfatteren har endret seg i løpet av vestlige kulturens historie, og fremhever et historisk vannskille rundt 1600- og 1700-tallet, ved starten av opplysningstiden. Før denne tid ble det som vi i dag kaller for skjønnlitteratur delt og gjenfortalt uten at opphavsmannen til historien var så veldig viktig. Fortellingene ble akseptert for hva de var, og fikk tyngde og legitimitet av at de ble oppfattet som eldgamle, enten dette stemte eller ikke.<ref>Ibid.</ref> Historiene ble altså videreført på grunn av deres kvalitet. De tekstene som vi idag ville kalt vitenskapelige ble derimot kun akseptert hvis de var assosiert med visse skikkelser, slik som Hippokrates og Plinius, og ble da mottatt som ubestridelige sannheter.<ref>Ibid., 950-951.</ref> Dette endret seg derimot under opplysningstiden. Ved etableringen av vitenskapelig metode stilte man mindre spørsmål til tekster fordi de eksisterte inne i et system. Forfatteren var ikke lenger viktig, og ble redusert til navn å fenomener og substanser i universet.<ref>Ibid., 951.</ref> I motsetning ble forfattere av skjønnlitteraturen mer vektlagt. Konteksten til et verk - hvem som har skrevet det, hvor, når og hvorfor - ble viktigere i dets tolkning og betydning. | ||
| + | |||
| + | For å vise hvordan moderne litteraturkritikk vurderer forfattere trekker Foucault frem fire kriterier fremlagt av Hieronymus i hans verk ''De viris illustribus''. Der blir det fremlagt en framgangsmåte for eksegese - en praksis der man vurderer pieteten til forfattere av religiøse tekster. De fire punktene formulerer Foucault slik: | ||
[[Kategori:1945-til samtid]] | [[Kategori:1945-til samtid]] | ||
[[Kategori:Høst 2021 kun2063 4063]] | [[Kategori:Høst 2021 kun2063 4063]] | ||
| + | <references /> | ||
Revisjonen fra 4. okt. 2021 kl. 18:14
I "What Is an Author?" beskriver Michel Foucault forfatteren som fenomen, og forklarer hvordan det har endret seg i løpet av historien. Teksten ble først presentert som et foredrag på Société Francaise de Philosophie i 1969, og ble så utgitt av Bulletin de la Société Francaise de Philosophie samme år. Foucault regnes blant strukturalistene - som utfordret det vestlige individets originalitet og autentisitet, og anså det som en ideologisk konstruksjon. "What Is an Author?" regnes som del av en tendens som gjerne omtales som 'forfatterens død,' og det er forfatteren som i denne omgang blir mål for kritikken av individualismen. Foucault ønsket ikke å fullstendig avfeie forfatteren, men ville finne frem til det egentlige individet skjult av konvensjoner og språk.
Sammendrag
I "What Is an Author" redegjør Foucault først for sitt begrep om forfatteren. Utbredelsen av forestillingen om forfatteren i vestlig kultur er i samsvar med idé-strømninger som kom i begynnelsen av den moderne epoke som vektlegger det individuelle, en prosess som Foucault kaller for individualisering.[1] Han påpeker at det er forskjell på en forfatter og en vanlig skribent - alle som skriver er altså ikke forfattere. Det er et spesielt fenomen som har blitt til, og som har en viss funksjon. For det første er denne funksjonen klassifiserende: Forfatteren har som rolle å skape sammenheng og felleskap mellom flere ulike tekster ved at de har opprinnelse hos samme forfatter - slik at man kan sammenligne dem som en helhet med andre tekster.[2] En annen funksjon er at forfatternavnet også har den egenskap at det kan gi status til en tekst i en viss kulturell kontekst ved at den er tilknyttet et navn, og påvirke hvordan denne teksten blir mottatt.
Når et forfatternavn er tilknyttet en diskurs (som Foucault definerer som gjenstander for appropriasjon, dvs. at en diskurs er et emne som kan tas tak i av individer for å gjøre det til deres eget), vil navnet definere diskursen på en vedvarende og uatskillelig måte. Forfatterens utsagn, som på et vis er frakoblet individet som hører til, overgår og transcenderer individets utsagn ved at det legger selve premissene for en diskurs.[3] Foucault forklarer at tekster og diskurser først fikk forfattere da disse ble utsatt for kritikk. Når et individ uttrykker noe som avviker fra det som regnes for allmenn oppfatning får de som følge en unik stemme. Det at diskurser kunne være av overskridende natur førte til at de ble ansett som intellektuell eiendom. Diskurser fikk en overgang fra å være en handling alle kan delta i, til å bli eiendommen til forfattere som har appropriert dem.[4]
Forfatterens historie
Det har variert i ulike kulturer til ulike tider hvilke tekster som har behøvd attribusjon. Foucault beskriver hvordan forestillingen om forfatteren har endret seg i løpet av vestlige kulturens historie, og fremhever et historisk vannskille rundt 1600- og 1700-tallet, ved starten av opplysningstiden. Før denne tid ble det som vi i dag kaller for skjønnlitteratur delt og gjenfortalt uten at opphavsmannen til historien var så veldig viktig. Fortellingene ble akseptert for hva de var, og fikk tyngde og legitimitet av at de ble oppfattet som eldgamle, enten dette stemte eller ikke.[5] Historiene ble altså videreført på grunn av deres kvalitet. De tekstene som vi idag ville kalt vitenskapelige ble derimot kun akseptert hvis de var assosiert med visse skikkelser, slik som Hippokrates og Plinius, og ble da mottatt som ubestridelige sannheter.[6] Dette endret seg derimot under opplysningstiden. Ved etableringen av vitenskapelig metode stilte man mindre spørsmål til tekster fordi de eksisterte inne i et system. Forfatteren var ikke lenger viktig, og ble redusert til navn å fenomener og substanser i universet.[7] I motsetning ble forfattere av skjønnlitteraturen mer vektlagt. Konteksten til et verk - hvem som har skrevet det, hvor, når og hvorfor - ble viktigere i dets tolkning og betydning.
For å vise hvordan moderne litteraturkritikk vurderer forfattere trekker Foucault frem fire kriterier fremlagt av Hieronymus i hans verk De viris illustribus. Der blir det fremlagt en framgangsmåte for eksegese - en praksis der man vurderer pieteten til forfattere av religiøse tekster. De fire punktene formulerer Foucault slik:
