Forskjell mellom versjoner av «Castagnary, J.A. "The Three Contemporary Schools" 2»

Revisjonen fra 9. mar. 2022 kl. 16:57

Castagnary sin tekst er et utdrag fra Les Tros écoles contemporaines (1893) som ble publisert til åpningen av Salongen i 1863. Castagny sin tekst er en forlengelse av hans oppfatning av det romantiske maleriet som dominerende i fransk kunstkanon. hans kunstkritikk søkte etter et alternativ som kunne utfordre dette og passet bedre til den nye tidens sosiale bevissthet. Hans tekst tar for seg de tre retningene han mener eksisterer side om side på Salongen i 1863, og hvordan disse tjener ulike formål i malerkunsten.catsagny stiller det viktige, og fremdeles aktuelle spørsmålet: Hva er kunstens formål?

Kunstens formål i 1863

Teksten kan sees som en kritikk av den akademiske kontrollen av kunsten som foreligger på denne tiden i de store europeiske byene. catagnfarymener kunsten skal vise samtidens strømninger innen vitenskap, litteratur og politikk, uten sensuren som foreligger i det skolerte maleriet. Denne sosiale bevissthetenvil være unik for hver epoke, men ikke nødvendigvis la seg identifisere i annet enn i et historiografisk perspektiv. Castagnary påpeker at kunsten ikke er et abstrakt fenomen, men har en sosial bevissthet som farges av tiden den har sitt opphav fra. Denne idéen kan vi også finne hos Alois Riegl som Kunstwollen på 1900 tallet. Castagnary mener det franske akademiske maleriet, og i særdeleshet det romantiske maleriet, er preget av dekadanse, og ikke utvikling. han mener i sin kritikk av Salongen, at det franske maleriet kan deles inn i tre kategorier:

Det klassiske maleriet

Dette maleriet omtales av Castagnary som en type maleri hvor motivet fremstår i en korrigert frem, i samme tradisjon som det klassiske maleriet, hvor målet var idealisering. En slik idealisering begrunnelsen for dette maleriets popularitet, mener Castagnary er og deformerer motivet i sin frykt for å fremstille virkeligheten slik den er. I en ekstrem form, kan det til og med fremstå som konvensjonelt i sitt uttrykk. Protagonistene for dette maleriet i Frankrike er Ingres og Louis David, og ikke minst støtten fra L´École des Beaux-Artes og École de Rome. Castagnary mener det klassiske maleriet har klart å opprettholde sin popularitet, fordi det er den foretrukne stilen for bestillingsverk som historiemaleri og portrett. Denne stilretningen kan derfor heller ikke speile sin egen tid, da motivene heller speiler fortid enn nåtid.

Det romantiske maleriet

Det naturalistiske maleriet

Tolkning av begrepene realisme og naturalisme

Realistisk skildring av sin egen tid: Christian Krohgs tendensmalerier

Av alle Krohgs sine motiver, er Kampen for tilværelsen (1888-89) det eneste motivet som han malte basert på egen erfaring. Krohg hadde selv sett utdelingen av brød til Christianias fattige i krysset av Skippergata og Karl Johansgate en morgen. Motivet består av en klynge av kvinner og barn som har samlet seg nede i bildets venstre nedre hjørne. Gruppen skråner opp og leder betrakterens blikk mot motivets venstre side, hvor hånden med bakernes brød stikker ut av bygningens fasade. Det grå og tåkete bylandskapet, de lettkledde barna med frosne fingre og røde knoker, står i sterk kontrast til den fornemme arkitekturen og den kontrollerte bystrukturen med brede gater og gasslykter. Motivet måler 300x225 cm, noe som gir komposisjonen en livaktig gjengivelse, som vi som trekker betrakteren inn i situasjosne som om vi står der selv: men er vi en av de sultne som venter på et brød, eller er vi en del av Christianias befolkning som ikke mangler mat på bordet?

Krohg skildrer gjennom motivet og formatet den sosiale historien fra Christiania på 1880 talle. Byen var sterkt preget av en voksende arbeiderklasse som levde under tøffe vilkår. i dette maleriet pyntes ikke sannheten på med romantiske idéer om arbeiderklassens skjebne, men fremstilles ærlig og rått, som et tidsvitne over livet og kunstnerens samtids utfordringer.

Et oppgjør med realismen i norsk kunst: Edvard Munchs St. Cloud manifest (1889)

Dødsfallet til Edvard Munchs far, utløste det man mener er en personlig krise i 1889. Dett skulle komme til å endre Munchs idé om kunstens formål. I forkant av krisen hadde Munch oppholdt seg i Paris med andre norske malere på grunn av et stipend som ga ham mulighet til å studere under Léon Bonnat. Dødsfallet og frykt for et kolera utbrudd i Paris, gjorde at Munch flyttet ut til forstaden St. Cloud. Munch hadde nylig blitt kjent med den danske poeten Emanuel Goldstein, som også bodde i denne bydelen. Dette vennskapet, i tillegg til Munchs litterære interesse og praksis, såvel til opplevelsen av ytterligere et dødsfall i familien, kan ha påvirket ham til å skrive det som regnes som hans eneste kunsteriske manifest:

(...) det skulde ikke længer males interieurer, og folk som læser og kvinner som strikker. Det skulde være levende mennesker som puster og føler, lider og elsker.^[1]

St. Cloud manifestet er interessant å lese i lys av Castagnarys kritikk fra 1863, fordi Munch eksplisitt gjennom litteraturen melder et behov for å bryte med den realistiske fremstillingen i kunsten, da den begrenser seg til å gjengi det menneskenes ytre virkelighet. Gjennom St. Cloud manifestet gir han oss en forklaring et behov for en endring av kunstens formål, stilretning og motiv. Munchs manifest blir en forlengelse av castagnarys idé om at kunsten skal speile tiden den har sitt opphav i, men at dette gjøre best gjennom det baturalistiske maleriet. Munch påstår videre at den ytre verden ikke lenger er viktig å gjengi i kunsten, men det indre sjelelivet og menneskene opplevelse av sine omgivelser. Dette forutsetter ikke lenger en naturalsitisk stil, men åpner opp for nye maleriske stilretninger, fordi det først å fremst skal gjengi en stemning.

Kritikk av Castagnary sin påstand sett i lys av norsk kunsthistorie 1870-1900

1. ↑ Edvard Munch, Saint Cloud, 1889 Originaltekst foreligger hos Munchmuseet og er publisert i det digitale arkivet emunch