Forskjell mellom versjoner av «Léger, F. «Contemporary Achievements in Painting» 3»

Revisjonen fra 30. okt. 2022 kl. 19:12

Fernand Léger (1881-1955)

Maleren Fernand Léger begynte sin karriere blant impresjonistene, men regnes idag som en sentral kunster innen kubismen. Denne kunstretningen fikk sitt navn i 1908 da den toneangivende franske kunstkritikeren Louis Vauxcelles beskrev George Braques eksperimentelle malerier som "des bizarreries cubiques" ^[1]. Légers versjon av genren skulle få en særegen légersk gramatikk, basert i stor grad på mekanikk og sylindriske former, en kubistisk sidegren som fikk tilnavnet "tubism".

Bakgrunn

Fernand Léger, Soldiers playing cards, 1917 (olje på lerret, Kroller-Mueller Museum, Otterlo

Frigjøringen fra det litterære maleri

Ifølge Léger var endringene i kunstens visuelle uttrykk en konsekvens av tidens tempo og mentalitet. Et samfunn i rask utvikling og ikke minst moderne kjøretøy, bidro til at mengden inntrykk som måtte bearbeides ble mangedoblet. Dette ga en fragmentert persepsjon av omgivelsene - som når man titter ut av vinduet i et tog i stor fart - med oppstykkede flater, avkortede former, og bruddstykker. Resultatet ble et språk med forkortelser og trunkeringer, et vokabular vi også ser i tidens malerier^[5].

"Contemporary Achievements in Painting" fungerer som en kunstnerisk bruksanvisning med mange konkrete oppfordringer, også hva valg av motiv angår. Léger anbefaler den moderne maler å vende seg mot objektene han/hun omgir seg med i jakten på motiver. Denne oppfordringen er heller ikke løsrevet fra den historiske konteksten som er i emning. i boken "Modern Art 1851-1929" peker Richard R. Brettell fremover mot dette: "Tre franske kunstnere, Léger, Ozenfant og Le Courbusier slo seg sammen i midten av 1920-årene og proklamerte en kunst- og arkitekturteori hvor basiske industrielle produkter skulle utgjøre standarden for den nye orden. Masseprodusert glass og porselen var like høyverdig i form som en gresk kouros eller en bronsefigur fra renessansen og en analyse av disse objektene skulle gi en mal som enhver form skulle kunne bedømmes mot^[6]".

I tiden lå også en interesse for den tyske opplysningsfilosofen Immanuel Kants (1724-1804) krav om at et kunstverk i seg selv ikke skulle tjene noe formål og at kunstens integritet kompromitteres ved betrakterens interesse for motivet (narrativen) ^[7] - en påstand som ressonerer med Légers ideal om den abstraherte fremstillingen som realisme i ordets høyeste, reneste og mest moderne forstand^[5].

Légers ambisjon var at kunsten ved hjelp av moderne virkemidler som fravær av narrativ, bruk av geometriske former og kontrasterende farger, skulle gi en sann representasjon av sin tid. Ved å distansere seg fra den litterære malerstil, videreførte han impresjonistenes frigjøring fra historiefortellingen. Det moderne maleriet som visuelt medium skulle være en gjengivelse av de ytre omstendigheter i en kontekst av mekanikk, rør, maskindeler - ikke et bilde på subjektets psykiske tilstand, som var banaliserende og derfor motarbeidet et varig kunstuttrykk. Léger påpeker at alle kunstnere som har gjort seg bemerket de senere årene, har gitt slipp på subjektet/fortellingen til fordel for det piktorale, med andre ord, maleriets flate og oppbygging. Dette, og opphøyningen av masseproduserte objekter er moderne tanker som vasler om fremtidige retninger i kunsten, som for eksempel pop-art. Det er imidlertid verdt å merke seg at Léger også sier at du kan male hva du måtte ønske. Selv den forslitte aktmodellen er et akseptabelt motiv, fordi det i bunn og grunn kun er malermetoden som er utslagsgivende^[5].

Léger malte etter egen instruks, flateorienterte malerier. De forholder seg til lerretets todimensjonalitet, og er moderne både i kraft av sammensetning og trunkering av form, abstraksjon og kontrasterende fargevalg. Kontrastene gir ifølge Léger den ønskede dissonans, som sørger for maksimal uttrykksfullhet^[5]. Fremstillingsmåten er videreutviklet fra kubismen, abstraksjonsnivået var høyt, dog av og til med en sammenstilling av figurative og nonfigurative bildekomponenter. Léger føler opp rådene med å understreke at for å være original holder det ikke å plassere noen kubifiserte objekter sentralt på et lerret; maleren må også fange den ytre manifestasjon av flatens essens. Komposisjon trumfer derfor alt annet, og for å oppnå et optimalt malerisk uttrykk, må linjer, form og farge komponeres med størst mulig logikk. Dette muliggjør bruk av nye verktøy og medier - et viktig element i kampen mot å bli en etterslepende imitator^[5].

Frigjøringen fra det borgerlige

Den nye, fragmenterte fremstillingen av virkeligheten vil ikke falle i smak hos den overfladiske, konservative betrakter, spår Léger. Middelklassemennesket føler ubehag ved store fargekontraster, og prøver for enhver pris å unngå dissonans. Kommunisten Léger advarer dessuten kunstnere mot velfødde, borgerlige miljøer. Der er det intet å lære, bortsett fra gode manerer.

For den som leter etter kulturell kontinuitet, gjenkjennbare komposisjoner og historier, vil den moderne representasjonen være et ubehagelig brudd med forventninger. At fremstillingen av virkeligheten i realiteten aldri har vært sannere enn den moderne, abstrakte representasjon, at kunsten aldri vært mer realistiske rotfestet i sin tid enn i dag - en erkjennelse det borgelige publikum ikke er moden for, i følge Léger. Det abstrakte flatemaleriet peker fremover, og vil derfor ha gyldighet utover sin tid som realisme i sin høyets og reneste form.

Samarbeidet med den norske maleren Thorvald Hellesen (1888-1937)

Fernand Léger var en sentral figur i det parisiske kunstmiljøet og skulle etterhvert skape skole gjennom sitt virke ved Académie Moderne. Det var påfallende mange skandinaviske kubister som graviterte mot Léger, og denne hadde stor innvirkning på disses kunstneriske uttrykk^[4]. En av de norske som søkte seg til Léger i perioden, var trondhjemsmaleren Thorvald Hellesen. Hellesen hadde bakgrunn fra Statens Kunstakademi (1910-11) og en kortere periode hos Christian Krohg før han reiste til Paris. Der ble han raskt integrert i det parisiske sosietets- og kunstliv, giftet seg med en fransk malerinne og skulle forbli i Frankrike mer eller mindre frem til sin død i 1937.^[4]

Fernand Léger, Discs,1918 (Musée de l'Art Moderne de la ville de Paris)

Foretar man en rask sammenligning av verk fra perioden rundt 1915-1920, er det tydelig at Hellesen er påvirket av Légers kunst. Verkene ligner hverandre i flatebehandling og motivvalg, farge og utførelse. Deres felles virkemidler er en palett bestående av kontrasterende farger og geometriske former. En uttalelse fra Hellesen understreker deres sammenfallende ideer: "Tredimensjonale former fremstilles ikke gjennom fargemessig avtoning, men indikeres ved sammenstøtet mellom monokrome, ulikeformede fargeplan"^[4].

Thorvald Hellesen, ukjent tittel, 1920

Hellesen og Léger ble etterhvert nære venner og samarbeidspartnere. i 1919 foretar de to malerne, sammen med Hellesens kone, malerinnen Hélèn Perdriat, en skandinavisk reise med felles utstillinger. Léger var en maler med et visst internasjonalt renommé, og både han og Perdriat oppnår positiv omtale i forbindelse med utstillingen i Kristiania. Hellesen derimot, får en kjølig mottagelse. Dette til tross for at læremester Léger var begeistret for nordmannens arbeider som han betegner som "meget sterke og helt og holdent moderne."

Hvor viktig Léger synes samarbeidet med Hellesen var, blir tydelig i denne uttalelsen i et intervju i Tidens Tegn fra 1919: "For øvrig er den (kubismen) ikke længer én retning, det er to. Den har spaltet sig. Picasso og Braque går den ene vei. Hellesen og jeg, den anden. De holder paa det rolige baade i farver og komposition, vi paa det dynamiske. Dynamit, dynamit. Det er det vi vil. Det voldsomme eksplosive harmonerer jo ogsaa bedre med den tiden vi lever i."^[4]

Kanskje nettopp det at Hellesens fargerike arbeider appellerer så sterkt til den franske mesteren, er en indikator på "franskifiseringen" av den norske kunstneren hadde gått for langt. Gjennom sin fremgang og integrering i utlandet kan Hellesen ha blitt en fremmed og lite velkommen fugl i norsk kulturliv anno tidlig 1900-tall. Hellesen stilte aldri mer ut i Norge, og allerede i 1937 dør han og blir raskt glemt i sitt hjemland - noe som forøvrig også gjelder de andre norske Léger-elevene. Det skulle gå 50 år før Hellesen ble hentet frem fra glemselen og fikk en, om enn beskjeden, plass i norsk kunsthistorie. Kanskje var hans stil for eksotisk for den unge nasjonen Norge som jaktet på en egen kunstnerisk identitet. Til historien hører også at heller ikke Fernand Légers kunst var representert på norske museer før etter kunstnerens død.

1. ↑ Modern Art 1851-1929, Richard R Brettell, Oxford University Press, 1999, s. 32.
2. ↑ http://snl.no/futurisme
3. ↑ Modern Art 1851-1929, Richard R. Brettell, Oxford University Press, 1999, s. 35
4. ↑ ^{4,0 4,1 4,2 4,3 4,4} Léger og norden, "Hellesen, Léger og Norge, Steinar Gjessing, Henie Onstad Kunstsenter, 1992, s 110, 111, 114, 132, 134.
5. ↑ ^{5,0 5,1 5,2 5,3 5,4} Art in Theory, 1900-1990, An Anthology of Changing Ideas, Edited by Charles Harrington & Paul Wood, F. Léger "Contemporary Achievements in Painting", Blackwell Publishers, 1996, s. 157-159
6. ↑ Modern Art 1851-1929, Richard R Brettell, Oxford University Press, 1999, s 44.
7. ↑ http://filosofi.no/immanuel-kant/#estetikk