Forskjell mellom versjoner av «Simmel, G. "The Metropolis and Mental Life" 4»
| Linje 5: | Linje 5: | ||
== Kontrasten mellom metropol og landsbygd i Jean Heibergs "Badende gutter" og "Kaféscene" == | == Kontrasten mellom metropol og landsbygd i Jean Heibergs "Badende gutter" og "Kaféscene" == | ||
| − | Jean Heiberg var en norsk maler og en av de viktigste skikkelsene i Norge som var inspirert av den franske fauvismen | + | Jean Heiberg var en norsk maler og en av de viktigste skikkelsene i Norge som var inspirert av den franske fauvismen, og gan var elev av Henri Matisse på Académie Matisse.<ref name=":0">Alfsen, Glenny. Jean Heiberg. [https://nkl.snl.no/Jean_Heiberg Norsk Kunsterleksikon].</ref> Heiberg er anerkjent for en "''klar og konsekvent gjennomført helhet av form og farge, flate og volum, med utpreget konstruktiv holdning og i en samtidig fyldig og blond koloritt.''"<ref name=":0" /> Selv om Heiberg hadde en tydelig form, så kan motivene hans sies å spenne vidt, noe som kommer tydelig frem fra maleriene "Badende gutter" og "Kaféscene". |
[[Fil:Jean_Heiberg._Badende_gutter_(1914)..png|miniatyr|671x671px|Jean Heiberg. Badende gutter (1914). Fra Nasjonalmuseet.]] | [[Fil:Jean_Heiberg._Badende_gutter_(1914)..png|miniatyr|671x671px|Jean Heiberg. Badende gutter (1914). Fra Nasjonalmuseet.]] | ||
=== Badende gutter === | === Badende gutter === | ||
Revisjonen fra 31. okt. 2022 kl. 22:10
George Simmel (1958-1918) er ansett som en av grunnleggerne av moderne sosiologi. I teksten "The Metropolis and Mental Life" diskuterer Simmel innvirkningen av livet i en metropolis, som på godt norsk kan bli oversatt til storbylivet, på individets mentale liv. Livet i en metropolis blir vurdert opp mot livet på landsbygden, som i motsetnings til storbylivets overflod av kontinuerlige og kontrastfylte, men ofte kortvarige sanseinntrykk, anses å bestå av saktegående og vanemessige inntrykk.[1] Simmel tar utgangspunkt i denne forskjellen på frekvens, innhold og omfang av sanseinntrykkene i metropolen i forhold til landsbygden for å utforske hvordan mentaliteten og psyken til en individ i metropolen utvikler seg annerledes enn for individer på landsbygden.[1]
Innhold
Innledning
Utdraget av "The Metropolis and Mental Life" fremhever en rekke aspekter ved livet i metropolen, fra bydvelerens kalkulerende predisposjon til individets opplevelse av frihet i storbyen. Teksten klarer å oppnå en velbalansert dualitet, om ikke tvetydighet, der Simmel peker på en rekke aspekter ved bylivet som kan tolkes i negativ retning, samtidig som han ofte setter det i kontrast med negative aspekter på landsbygden, eller fremhever en positiv side ved metropolens innvirkning.[1] Utdraget av teksten som presenteres i "Art in Theory 1900-2000: An Anthology of Changing Ideas" ender med å konkludere at, selv om mangfoldet av sanseinntrykk kan tilby storbyens individ perspektiver som ikke finnes på landsbygden, så fungerer storbyen, med sin spesialisering, arbeidsinndeling, konkurranse og antipati, som et maskineri som ekstrakterer et individs subjektive karakter, og påtvinger det en objektiv form som passer inn i storbyens upersonlige, kvantifiserte og strukturerte rammeverk.[1] Dette skyldes i stor grad at pengeøkonomien, som er metropolens metaforiske og bankende hjerte, har innført en punktlighet, kalkulerbarhet og nøyaktighet som gjør at storbylivet har blitt gjort enkelt: individet vil finne standardiserte tilbud som vil bistå den med å føle seg underholdt, stimulert, og potensielt, tilfreds. Individet i metropolen risikerer derfor å miste sine særegenheter når de underkaster seg storbyens systematiserte fornøyelser.[1]
Kontrasten mellom metropol og landsbygd i Jean Heibergs "Badende gutter" og "Kaféscene"
Jean Heiberg var en norsk maler og en av de viktigste skikkelsene i Norge som var inspirert av den franske fauvismen, og gan var elev av Henri Matisse på Académie Matisse.[2] Heiberg er anerkjent for en "klar og konsekvent gjennomført helhet av form og farge, flate og volum, med utpreget konstruktiv holdning og i en samtidig fyldig og blond koloritt."[2] Selv om Heiberg hadde en tydelig form, så kan motivene hans sies å spenne vidt, noe som kommer tydelig frem fra maleriene "Badende gutter" og "Kaféscene".
..png)
Badende gutter
Sett opp mot Simmels tekst får Heiberg frem flere tydelige punkter om livet utenfor metropolen: ved bruk av en fargepalett som baserer seg på nyanser som skaper en rolig transisjon gjennom maleriet får Heiberg frem ideen om at sanseinntrykkene på landet, eller i dette tilfellet på kysten, er langsomme og forutsigbare. Det er et fåtall fargetoner som skiller guttene på svaberget fra sine omstendigheter, noen som skaper et fredelig inntrykk av kontinuitet mellom individene og deres omstendigheter. Samtidig gir kystlandskapet, hvor sjøen opptar nærmest halvparten av maleriet, en følelse av dominerende vidstrakthet, noe som fremheves enda tydeligere av den ensomme båtføreren i en liten seilbåt. I et ellers forutsigbar landskap, hvor horisonten ender der den alltid ender og objektene mellom guttene på svaberget og horisonten representerer naturens varighet, så opptar ikke overraskende den lille seilbåten blikket og interessen til alle de tre guttene på svaberget. Den lille seilbåten er muligens den eneste endringen i sine omgivelser som de vil oppleve den dagen, og avhengig av båtførerens vilkårlighet, er det mulig at guttene vil tilbringe store deler av sin tid på svaberget med å se på at seilbåten forsvinner over horisonten. Seilbåten, og dens samspill med kystlandsskapet, er guttenes eneste sanseinntrykk. Derav representerer seilbåten både landsbygden begrensende ensformighet, men også landsbygdens frigjørende mangel på standardisering og systematikk i sanseinntrykk. I en omstendighet uten føringer er det individet selv som har tolkningsmyndighet og handlingsmulighet over eksterne inntrykk.
Kaféscene
Med scenens røde tak, med lyskasterne vendt mot scenen, og med alles hoder snudd mot kvinnen på scenen er det tydelig hva som burde være i maleriets fokus. Tross det så falmer kvinnen som blikkfang sett opp mot havet av svartkledde, nesten identiske, og mest sannsynlig, borgerlige tilskuere, som uttrykksløst ser mot kvinnen på scenen. Over tre fjerdedeler av maleriet har blitt fremhevet av en mesterlig bruk av fauvistiske, overlappende fargenyanser, slik som i "Badende gutter". Men der hvor "Badende gutter" presenterer en organisk forbindelse mellom individene og kilden til potensielle sanseinntrykk, så er "Kaféscenes" kilde til sanseinntrykk, kvinnen på scenen, fremhevet som en kontrast mot sitt publikum. Kvinnen på scenen har, som en profesjonell aktør i den spesialiserte pengeøkonomien, en forhåndsbestemt oppgave som skal utføres for en fremmed og upersonlig gruppe med betalende kunder. Kundene på sin side har betalt for å motta et standardisert stykke underholdning som er skreddersydd for en bestemt kotteri i metropolen. Tolkningsmyndigheten som kommer fra å observere noe som ikke er designet med et spesifikt formål, slik som i "Badende gutter", er ikke tilstede. Det forutsettes derfor at tilskueren har absorbert metropolens føringer og preferanser.
Relevans for norsk kunst i perioden
Som tidligere nevnt så innehar Simmels tekst en usedvanlig dyktig tosidighet. Det er tydelig at han identifiserer og reflekterer rundt metropolens negative innvirkninger på individets mentalitet, samtidig som han unngår absolutte konklusjoner om godhet og ondskap, og åpner opp for at positive drøftinger kan bli gjort vedrørende metropolen. Heibergs to malerier kan også sies å dyrke frem den samme nyansen: "Badende gutter" formidler ikke en urealistisk romantikk slik som flere av periodens malerier av landsbygden gjør. Herunder kan det nevnes Edvard Munchs "Eventyrskogen" (1902), Ludvig Ravensbergs "Vårstemning over Etterstadsletten" (1940), for ikke å nevne de mer romantiske verkene, slik som Hans Gudes "Sommeraften" (1902) eller Einar Øfstis "Santhansnatt" (1902). Dog Heibergs "Kaféscene" tydelig får frem metropolen, og dens borgerklasse, sin systematisering, standardisering og upersonlighet, så er den ikke entydig dømmende over storbyens effekter, slik som enklere kan blir sagt om Reidar Aulies "Jernbanen" (1933) eller Arne Ekelends "Nybyggerpike" (1939). Både Simmel og Heiberg bidrar derfor til et mer nyansert perspektiv på den uopphørlige, norske striden mellom landsbygd og storby, et tema som strekker seg fra norsk billedkunst til moderne politikk.
