Forskjell mellom versjoner av «Kirkholt, T. "Kritikken av overflaten"»

Revisjonen fra 25. sep. 2017 kl. 17:33

Norske kunstkritikeres møte med det nonfigurative maleriet

Sontag mener at den abstrakte kunsten var en flukt fra å fortolke kunst, var dette tilfelle i Norge også, at ved å slippe fortolke den abstrakte kunsten så var det lettere å godta den?^[1][1]

Stenstadvold henviser til dekorative elementer, til en emosjons-estetikk der kunstneren berører betrakteren i forhold til et bestemt synsinntrykk kunstneren har opplevd. Ikke ved hjelp av dybde gjennom perspektiv, men med en skapt romfølelse. Johan Frederik Michelet er av en annen oppfatning: Mangel på romfølelse er ren dekorasjon.

Georg Jacobsens estetikk handlet om at man måtte gi avkall på realisme og naturalisme; Disse temaene ville kun gi et overfladisk bilde av virkeligheten, det er i dybden av naturen vi finner den allmennmenneskelige. En konstruksjon av et bilde ville gi en bedre mulighet til å komme nærmere en slik virkelighet, figurer er avhengig av rommets, universets eksistens, som gir romlighet, dermed kan det non-figurative innlemmes i Jacobsens estetikk.[2]

Tilknytning til idealismen

Michelet søker mot en mer visuell erkjennelsesbasert kunst, en idealistisk estetikk. Det vil si at han kritiserte kunstnere for en subjektiv overdrivelse, subjektet er for begrenset i sitt eget sinn til å kunne skape en kontakt mot det mer allmenngyldige som kunsten faktisk skulle uttrykke. Dette var ikke noe nytt, 1800-tallets Tyskland hentet også påvirkning fra den idealistiske estetikken. Og den ny-platonistiske filosofien fikk også grep i Norge gjennom Monrad og hans syn på at det var det skjønne som skulle befri mennesket fra jegets sneverhet. Han mente også at skjønnheten i naturen viste en større dybde gjennom at den var et bilde på en større idé, dermed var den også fornuftig og rasjonell. Et naturbilde var forkastelig da det kun viste et ytre kaos og ikke viste fram noe allmenngyldig og helhetlig som pekte mot dens opprinnelige idé. Michelet bygde på dette synet og la til at matematikken, det gylne snitt, proporsjoner og fargelære knyttet naturens idé og kunsten sammen og at kunstneren ser dette og seg selv i disse naturens sannheter.[3]

Sontags påstand om flukten skyldtes en flukt fra fortolkningen blir da en motsetning til det norske synes på non-figurativ kunst: Der Sontag mente den non-figurative kunsten som uten innhold og dermed vanskelig å fortolke så avviste de norske kunstnerne den samme kunsten fordi den hadde for lite innhold.

Kan non-figurativ kunst i det hele tatt formidle noe menneskelig?

Ortega mener ja, non-figurativ kunst viser noe mer enn den opplevde virkeligheten, den viser oss den menneskelige virkeligheten, en mer følsom oppfatning av verden rundt oss. Der naturen fremstilles som en opplevd virkelighet, fremstiller en abstrakt kunst en mer estetisk følsomhet som ikke ligger like tilgjengelig for alle. Denne følsomheten i den non-figurative kunsten er ikke like dyp som den tradisjonelle idealkunsten, og appellerer heller til overflate og form.[4]

Nonfigurasjon som ikonoklasme

Peter Anker og Ole Henrik Moe som representanter for forsvaret for den abstrakte nonfigurative kunsten, dog på ulike vis. Anker mente norsk kunst var kjedelig og stivnet i gamle mønstre mens Moe rettet blikket mot den franske abstrakte kunsten. I en polemikk med Stenstadvold kommer de begge med ytringer om at nonfigurativ kunst slett ikke handler om hverken ornamentikk eller ikonoklasme der tegnene står for noe annet, men at det abstrakte snarere fortalte noe om et utvidet innhold, virkeligheten representert på et annet vis enn det tradisjonelle motivet.[5] Anker inntar ikke samme posisjon som Ortega, at det abstrakte viser en mer følsom oppfatning av verden rundt oss, men han ser på det nonfigurative mer som en handling. En opplevelse av et menneskes liv utviklet gjennom tid.[6] Moe mente at det var vårt indre virkelighetsbegrep som skulle utfordres i den nonfigurative kunsten. Den ytre virkeligheten ble målt av vitenskapen og dermed kunne kunsten «…vise til et nytt og avantgardistisk helhetssyn på naturen etter at et svekket gudssyn hadde fragmentert verden.»[7]

Med dette hadde Anker og Moe gitt den nonfigurative kunsten en større dybde enn jacobinerne ga den ved å kalle den dekorasjonskunst.

Jacobinernes forhold til det nasjonale

Ved å vende seg bort fra det nonfigurative og inn i det abstrakte kunne jacobinerne akseptere det abstrakte bildet, eksempelvis Weidemanns skogbunnbilder om de appellerte til det nasjonale, det vil si, at de kom med et innhold. Ruhmors bilder ga også illusjonen av rom og dybde, men dessverre manglet disse bildene ifølge jacobinerne for lite egenart, de var ikke nasjonale nok slik de tok til orde for.[8] I Weidemanns bilder kunne man kjenne igjen det typisk norske, i både motiv og materiale.

Fra dypet til overflaten

Malmanger var den som tok opp igjen Ortegas tankegods om en mer følsom estetikk. Han søker mer mening enn det modernismen kan skilte med, det må ligge mer i kunsten enn det rent formale. Han er uenig med Anker og Moe i at kunsten kan formidle fordomsfritt, han avviser erkjennelse og idealismen som disse forfekter, Malmanger mener at både form og innhold må vike for den visuelle overflaten og dens muligheter til å skape en sanselig opplevelse.[9]

Gundersens bildeverden

Mæhle knytter Gunnar S. Gundersens nonfigurative kunst til dekorasjonsbegrepet. Michelet mener at disse bildene, eller figursammensetningene, tilhører sansevirkeligheten, men ikke slik Ortega hevdet, noen estetiske fornemmelser finnes ikke, men mer poetisk formgivning av en virkelighet. Malmanger er uenig også her, han mener Gundersen ikke søker å formgi, men heller å skape et karakteristisk uttrykk ved hjelp av formene.[10]

Kommentar

Denne artikkelen var informativ om et komplisert tema. At flere motsetninger blir satt opp mot hverandre letter muligheten til å se hvor splittet synet på den nonfigurative kunsten var da den kom til Norge. Artikkelen blir også en slags tidslinje da den følger kunstnere og kritikere fra 1950 og opp i 1960-tallet, og den viser hvordan kunsten forsøkte fremstille virkelighet, eller snarere, hvordan kritikere forsøkte lese virkeligheten gjennom kunsten.

Litteratur

[2] Kirkholt, Kritikken av overflaten, s.195.

[3] Kirkholt, Kritikken av overflaten, s.197.

[4] Kirkholt, Kritikken av overflaten, s.198.

[5] Kirkholt, Kritikken av overflaten, s.200.

[6] Kirkholt, Kritikken av overflaten, s.201.

[7] Kirkholt, Kritikken av overflaten, s.203.

[8] Kirkholt, Kritikken av overflaten, s.205.

[9] Kirkholt, Kritikken av overflaten, s.209.

[10] Kirkholt, Kritikken av overflaten, s.213.

Referanser

1. ↑ Kirkholt, Kritikken av overflaten, 194.