Forskjell mellom versjoner av «Ustvedt, Ø. "En ny interesse for abstraksjon"»
| Linje 1: | Linje 1: | ||
I kapittelet "En ny interesse for abstraksjon" i boken ''Ny norsk kunst etter 1990'' av Øystein Ustvedt tar han for seg en ny interesse for abstraksjon som kom til Norge i 1990-årene. | I kapittelet "En ny interesse for abstraksjon" i boken ''Ny norsk kunst etter 1990'' av Øystein Ustvedt tar han for seg en ny interesse for abstraksjon som kom til Norge i 1990-årene. | ||
| − | Som en røff guide vil man trekke frem årene 1910-20 som en opphavsfase for abstrakt kunst, tiden etter andre verdenskrig som gjennombruddfase, og en gjenfødelse i 1990. En ting skiller 1990 årene fra resten, den fremstår ikke lenger som ny, radikal eller banebrytende. Abstraksjonen har i dag et preg av å være noe som er reformulert av noe som allerede er formulert. Vi har å gjøre med en abstrakt kunst uten modernismens aura av progresjon og overskridelse, som kan bli sett på som et sørgespill over tapet av modernismens utopiske idealer eller en oppblomstring. | + | Som en røff guide vil man trekke frem årene 1910-20 som en opphavsfase for abstrakt kunst, tiden etter andre verdenskrig som gjennombruddfase, og en gjenfødelse i 1990. En ting skiller 1990 årene fra resten, den fremstår ikke lenger som ny, radikal eller banebrytende. Abstraksjonen har i dag et preg av å være noe som er reformulert av noe som allerede er formulert. Vi har å gjøre med en abstrakt kunst uten modernismens aura av progresjon og overskridelse, som kan bli sett på som et sørgespill over tapet av modernismens utopiske idealer eller en oppblomstring. Et referansepunkt for 1990-årenes sterke interesse for abstrakt kunst er Olav Christopher Jenssen, men den nye interessen for abstraksjon kom allerede med gruppeutstillingene 3 + 1 og NoNeoGeo på slutten av 1980-årene. Felles for kunstnerne fra gruppeutstillingen var at de oftest jobbet med enkle former, jevne flater etc. |
[[Kategori:Sammendrag]] | [[Kategori:Sammendrag]] | ||
Revisjonen fra 27. sep. 2017 kl. 19:46
I kapittelet "En ny interesse for abstraksjon" i boken Ny norsk kunst etter 1990 av Øystein Ustvedt tar han for seg en ny interesse for abstraksjon som kom til Norge i 1990-årene.
Som en røff guide vil man trekke frem årene 1910-20 som en opphavsfase for abstrakt kunst, tiden etter andre verdenskrig som gjennombruddfase, og en gjenfødelse i 1990. En ting skiller 1990 årene fra resten, den fremstår ikke lenger som ny, radikal eller banebrytende. Abstraksjonen har i dag et preg av å være noe som er reformulert av noe som allerede er formulert. Vi har å gjøre med en abstrakt kunst uten modernismens aura av progresjon og overskridelse, som kan bli sett på som et sørgespill over tapet av modernismens utopiske idealer eller en oppblomstring. Et referansepunkt for 1990-årenes sterke interesse for abstrakt kunst er Olav Christopher Jenssen, men den nye interessen for abstraksjon kom allerede med gruppeutstillingene 3 + 1 og NoNeoGeo på slutten av 1980-årene. Felles for kunstnerne fra gruppeutstillingen var at de oftest jobbet med enkle former, jevne flater etc.
