Forskjell mellom versjoner av «Dæhlin, E. "Norsk samtidskunst"»
| Linje 6: | Linje 6: | ||
I kapitelet Nonfigurasjon – det konkrete og det visuelle trekker Erik Dæhlin først og fremst frem to sentrale kunstnere; Jakob Weidemann (1923-2001) og Gunnar S. Gundersen (1921-1983), og setter disse opp mot hverandre som motpoler innen nonfigurativ kunst.<ref>Dæhlin, ''Norsk samtidskunst,'' 87.</ref> Han beskriver først Weidemanns kunstnerskap fra da han som flyktning i Sverige under krigen ble inspirert av den svenske kunstneren Sven Erixon. Allerede her i ung alder var Weidemann opptatt av å finne frem til en spesiell uttrykksform som kunne speile både den indre og den ytre verden uten å bli en direkte gjengivelse av den ytre.<ref>Dæhlin, ''Norsk samtidskunst,'' 87.</ref> Videre beskriver han hvordan Weidemanns kunst i slutten av 1950- årene ble mer preget av geometriske former før han fant frem til det formspråket som han i dag er mest kjent for, som ligner den abstrakte ekspresjonismen.<ref>Dæhlin, ''Norsk samtidskunst,'' 89.</ref> Dæhlin bruker ord som henførelse, lidenskap, engasjement, grenseløshet og frigjøring for å beskrive uttrykksformen som Weidemann etter 1960-tallet, med variasjoner, har holdt seg tro til.<ref>Dæhlin, ''Norsk samtidskunst,'' 87.</ref> | I kapitelet Nonfigurasjon – det konkrete og det visuelle trekker Erik Dæhlin først og fremst frem to sentrale kunstnere; Jakob Weidemann (1923-2001) og Gunnar S. Gundersen (1921-1983), og setter disse opp mot hverandre som motpoler innen nonfigurativ kunst.<ref>Dæhlin, ''Norsk samtidskunst,'' 87.</ref> Han beskriver først Weidemanns kunstnerskap fra da han som flyktning i Sverige under krigen ble inspirert av den svenske kunstneren Sven Erixon. Allerede her i ung alder var Weidemann opptatt av å finne frem til en spesiell uttrykksform som kunne speile både den indre og den ytre verden uten å bli en direkte gjengivelse av den ytre.<ref>Dæhlin, ''Norsk samtidskunst,'' 87.</ref> Videre beskriver han hvordan Weidemanns kunst i slutten av 1950- årene ble mer preget av geometriske former før han fant frem til det formspråket som han i dag er mest kjent for, som ligner den abstrakte ekspresjonismen.<ref>Dæhlin, ''Norsk samtidskunst,'' 89.</ref> Dæhlin bruker ord som henførelse, lidenskap, engasjement, grenseløshet og frigjøring for å beskrive uttrykksformen som Weidemann etter 1960-tallet, med variasjoner, har holdt seg tro til.<ref>Dæhlin, ''Norsk samtidskunst,'' 87.</ref> | ||
| − | Så beveger Dæhlin seg videre til Gunnar S. Gundersen. Han beskriver ham som sta, både som person og som kunstner. Gunnar S. Gundersen var mer opptatt av arbeidsprosessen enn noe annet. Han ble tidlig opptatt av konstruktivistisk maleri og ble inspirert av metodene og teoriene til de store konstruktivistene som Kandisky, Klee og Mondrian. Som nevnt var Gundersen en sta kunstner og holdt seg etter hvert trofast til det konstruktivistiske formspråket. | + | Så beveger Dæhlin seg videre til Gunnar S. Gundersen. Han beskriver ham som sta, både som person og som kunstner. Gunnar S. Gundersen var mer opptatt av arbeidsprosessen enn noe annet. Han ble tidlig opptatt av konstruktivistisk maleri og ble inspirert av metodene og teoriene til de store konstruktivistene som Kandisky, Klee og Mondrian. Som nevnt var Gundersen en sta kunstner og holdt seg etter hvert trofast til det konstruktivistiske formspråket.<ref>Dæhlin, ''Norsk samtidskunst'', 92. </ref> Gundersen var gjennom ulike perioder av sitt kunstnerskap opptatt av å forenkle naturformer gjennom abstraksjon og å skape relative eller dynamiske rom.<ref>Dæhlin, ''Norsk samtidskunst,'' 92. </ref>I et intervju i 1950 sa han ”Kunst er orden, og orden oppnår en først ved bevisst arbeid”. Dæhlin avslutter med å si at gjennom sitt nonfigurative formspråk uttrykte Gunnar S. Gundersen vår tids utvidede romoppfatning.<ref>Dæhlin, ''Norsk samtidskunst,'' 93. </ref> |
| + | |||
| + | === Variasjoner === | ||
| + | |||
[[Kategori:Sammendrag]] | [[Kategori:Sammendrag]] | ||
<references /> | <references /> | ||
Revisjonen fra 28. sep. 2017 kl. 18:48
Innledning
I boken Norsk samtidskunst fra 1990 tar Erik Dæhlin for seg nettopp den norske samtidskunsten delt inn ti ulike kapitler. Denne teksten er et sammendrag av et av kapitelene i boken, kapittelet om den nonfigurative kunsten, Nonfigurasjon – det konkrete og det universelle. Kapittelet dekker elementer innenfor nonfigurativ kunst i Norge fra etterkrigstiden og frem mot 1980-tallet. Erik Dæhlin presenterer en rekke nonfigurative kunstnere og gjør rede for deres kunsteriske virke. Han presenterer også generelle tendenser og variasjoner blant dem og gjør rede for ulike bruk av materialer og miljø.
Jakob Weidemann - Gunnar S. Gundersen
I kapitelet Nonfigurasjon – det konkrete og det visuelle trekker Erik Dæhlin først og fremst frem to sentrale kunstnere; Jakob Weidemann (1923-2001) og Gunnar S. Gundersen (1921-1983), og setter disse opp mot hverandre som motpoler innen nonfigurativ kunst.[1] Han beskriver først Weidemanns kunstnerskap fra da han som flyktning i Sverige under krigen ble inspirert av den svenske kunstneren Sven Erixon. Allerede her i ung alder var Weidemann opptatt av å finne frem til en spesiell uttrykksform som kunne speile både den indre og den ytre verden uten å bli en direkte gjengivelse av den ytre.[2] Videre beskriver han hvordan Weidemanns kunst i slutten av 1950- årene ble mer preget av geometriske former før han fant frem til det formspråket som han i dag er mest kjent for, som ligner den abstrakte ekspresjonismen.[3] Dæhlin bruker ord som henførelse, lidenskap, engasjement, grenseløshet og frigjøring for å beskrive uttrykksformen som Weidemann etter 1960-tallet, med variasjoner, har holdt seg tro til.[4]
Så beveger Dæhlin seg videre til Gunnar S. Gundersen. Han beskriver ham som sta, både som person og som kunstner. Gunnar S. Gundersen var mer opptatt av arbeidsprosessen enn noe annet. Han ble tidlig opptatt av konstruktivistisk maleri og ble inspirert av metodene og teoriene til de store konstruktivistene som Kandisky, Klee og Mondrian. Som nevnt var Gundersen en sta kunstner og holdt seg etter hvert trofast til det konstruktivistiske formspråket.[5] Gundersen var gjennom ulike perioder av sitt kunstnerskap opptatt av å forenkle naturformer gjennom abstraksjon og å skape relative eller dynamiske rom.[6]I et intervju i 1950 sa han ”Kunst er orden, og orden oppnår en først ved bevisst arbeid”. Dæhlin avslutter med å si at gjennom sitt nonfigurative formspråk uttrykte Gunnar S. Gundersen vår tids utvidede romoppfatning.[7]
