Revisjonen fra 5. okt. 2020 kl. 20:20

Begrepet "Avantgardisme" oppsto opprinnelig på slutten av 1800-tallet med oppblomstringen av Impresjonismen i Frankrike, som dyrket den radikale realismen i formspråket i billedkunst og dermed ble sterkt kritisert av etterfølgerne av den konservative klassiske malerstilen. Avantgardisme kommer ofte i sammenheng med begrepene "Realisme", "Naturalisme" og "Modernitet", fordi alle de kjennetegner både i positiv og i negativ forstand formene for den franske billedkunsten i den perioden, og ble brukt som de nye retningene av kunstnere tidlig på 1900-tallet. I tillegg anså Symbolismens tilhengere avantgardismen som det motsatte av Realsimen som en kunstretning, fordi avantgardismen kunstnerisk lignet mer Abstraksjonismen og i det hadde som et mål kunstens frigjørelse i sitt formspråk og i sitt symbolske uttrykk.^[1] Fenomenet avantgardisme kunne også være ansett som en form av en reaksjon på noen politiske hendelser, og som kritisk selvbevissthet, reflekterende om modernismens historie.^[2] 10 år før 1.Verdens Krig fremsto de modernistiske kunstneriske retningene Kubisme, Ekspresjonisme og Futurisme som de viktige fasene i avantgardismen som den ny etablerte europeiske kunsttradisjonen. Denne nye tradisjonen ble basert på kunstnernes frie følelsesmessige interaksjon med billedflaten, basert på rene subjektive erfaringer av naturen, i form av farge- og formoppløsningen, som pekte på det at avantgardistene nektet alle de klassiske reglene innenfor billedkunst og samfunn, som et opprør og ønske for frihet i uttrykk.^[3]

Mellom 1950- og 1960-tallet var hovedoppgaven til kunst og kunstteoretikere i å finne en ny måte å presentere moderniteten på. Harrison og Wood gir her en referanse til den Baudelairiske flaneuren som prototypen av en vanlig borger på 1860-tallet i Paris, beskrevet med ironien, og tenker på hvordan de moderne pop-kunstnerne, som for eksempel Andy Warhol, kunne avbilde flaneuren i pop-kunsten ett hundre år senere.^[4] Etter Marcel Duchamps død i 1968 ble den avantgardistiske kunsten til mer individualistisk, dvs. at kunstnere skapte verk ut fra sine livserfaringer. I tillegg ble kunsten i denne perioden tettere knyttet til studier i sosialantropologi, som betyr at kunsten nå ble åpent til alle sosiale og politiske temaer, siden den ikke hadde noe privilegert status knyttet til maleri og skulptur. Tvert imot ifølge Marshall McLuhan sine teorier, antall produsert kunst skulle stige likt med de stadig utviklende kognitive kapasiteter av Det Moderne Mennesket.^[5] Med andre ord skulle 1960-tallets modernistiske kunst "reagere" slikt på de viktigste samfunnsmessige og politiske prosessene ved hjelp av ironi og kunstnernes egen fantasi, fritt av noen normer i kunstutøvelsen. Men det var også viktig å kunne skille mellom Høy Kunst og Massekulturell Kunst (kitsch), som innebærer det at kunst ikke bare bør vurderes ut fra dens fargerike livlighet, men ut fra dens estetiske prestasjon knyttet til verkets kunstneriske kvalitet, som skal gjøre det til et verdifullt kunstverk mange år senere.^[6]

"Av rapport fra Vietnam. Barn overskylles av brennende napalm. Deres hud brennes til svarte sår og de dør". Kjartan Slettemark, 1965.

Kjartan Slettemark (1932-2009) var en av de norske første modernistene i kunst på 1960-tallet, sammen med Gunnar S. Gundersen, Knut Rumohr, Jakob Weidemann og de andre. Billedkunstnerne i Norge på denne tiden skapte verk som var dynamiske, med romlig volum i overflaten og med frie former i formspråket, som om denne overflaten var i oppløsning. Slik kunst skulle være livlig og gledelig for betrakternes øyne i kontrast med gallerienes hvite vegger.^[7] Nasjonens forening, dukket med sosialdemokrariske slagord, den nasjonaleidentiteten og landets modernisering, arbeidere og bonder, var det mest populære temaene i norsk kunst i den første halvdelen av 1900-tallet. Slike kunstbevegelser som futurisme eller dadaisme ble bekjempet for sin kunstneriske radikalitet. Det var produsert mye av nasjonsbyggende freskoutsmykninger.^[8] Derfor hadde 1960-tallets kunstnere endret mye den norske billedkunsten til mer radikal og fri i sitt uttrykk og formspråk.

I 1965 lagde Kjartan Slettemerk sitt provokative verk "Av rapport fra Vietnam. Barn overskylles av brennende napalm. Deres hud brennes til svarte sår og de dør.". Ifølge Siri Meyer var det "...verken nasjonalt eller oppbyggelig. Men heller ikke modernistisk.", som hun skriver.^[9] Bildet ble sterkt kritisert i over 100 presseartikler. I motivet er det avbildet en stor og skrikende åpnede munn med blodrøde lepper, som rammer den. Man kan tydelig se de hvite bokstavene V I E T N A M i den, derfor virker det at munnen nettopp skriker ut dem. Mens nederst er det en forbrent dykke av plast, dukket med rød farge som imiterer blod og drypper på det amerikanske flagget nedenfor.  Bildet ser ut som en sammensatt kollasje, laget av PVC, polyester,papir og tekstil på plate. Det ble revet ut og skadet flere ganger både i Oslo foran Stortinget og i Stavanger, til og med eter å ha blitt til Månedens bilde.^[10]Bildet "ber" betrakteren nesten bokstavelig talt om å slutte krigen og hindre flere barns død i sitt sensuelle uttrykk og radikale formspråk. Slettemark måtte dessverre emigrere til Sverige i 1966, siden han opplevde intoleranse i det norske samfunnet mot sin kunst.^[11]

Innovasjon i kunst er avantgardismens ledende trekk, fordi avantgardister alltid prøver å endre, overskride eller på en eller annen måte å utfordre de rådende estetiske normene innenfor kunsten. For Slettemark ble slike eksperimenter ganske kostbare på den tiden på den norske kunstarenaen. Takket være hans radikale kunstspråk, som gjør at billedflaten virker 3-dimensjonal og dermed veldig sensuell, kan Slettemark godt regnes som norsk avantgarde kunstner.

Litteratur

Meyer, S. Kjartan Slettemark og Avantgarden i Børset, B., & Bäckström, P. (2011). Norsk avantgarde. Oslo: Novus forl.

Referanser

1. ↑ Harrison, Ch., Wood, P. Art in Theory. 1900-2000. An Anthology of Changing Ideas. 2002: 11-12;
2. ↑ Harrison, Ch., Wood, P. Art in Theory. 1900-2000. An Anthology of Changing Ideas. 2002: 4;
3. ↑ Harrison, Ch., Wood, P. Art in Theory. 1900-2000. An Anthology of Changing Ideas. 2002: 127-128;
4. ↑ Harrison, Ch, Wood, P. Art in Theory. 1900-2000. An Anthology of Changing Ideas. 2002: 690;
5. ↑ Harrison, Ch, Wood, P. Art in Theory. 1900-2000. An Anthology of Changing Ideas. 2002: 690;
6. ↑ Harrison, Ch, Wood, P. Art in Theory. 1900-2000. An Anthology of Changing Ideas. 2002: 690-691.
7. ↑ Meyer, S. i Backstrom og Børset. Kjartan Slettemark og Avantgarden. Norsk Avantgarde. 2011: 357;
8. ↑ Meyer, S. i Backstrom og Børset. Kjartan Slettemark og Avantgardisme. Norsk Avantgarde. 2011: 357;
9. ↑ Meyer, S. i Backstrom og Børset. Kjartan Slettemark og Avantgardisme. Norsk Avantgarde. 2011: 357;
10. ↑ Meyer, S. i Backstrom og Børset. Kjartan Slettemark og Avantgarden. Norsk Avantgarde. 2011: 358-359;
11. ↑ Meyer, S. i Backstrom og Børset. Kjartan Slettemark og Avantgarden. Norsk Avantgarde. 2011: 358.