Forskjell mellom versjoner av «Rivera, D. "The Revolutionary Spirit in Modern Art" 1»

Revisjonen fra 24. mar. 2021 kl. 18:41

"The Revolutionary Spirit in Modern Art" relatert til "Frihetens søstre" av Arne Ekeland

Diego Rivera

Diego Rivera var en meksikansk maler og muralist som tidlig lærte seg å bruke maleriet i klassekampens tjeneste av sin lærer, grafiker og illustratør, Guadalupe Posada. Rivera kom til Europa i 1906, og etter et studieopphold i Madrid dro han til London hvor han gjennom et marxistisk kunstnermiljø skal ha satt seg godt inn i Karl Marx sine skrifter. I Paris kom han i kontakt med Picasso og ble inspirert av de franske kubistene. Hans monumentale bilder har en dramatisk og dekorativ form, med store figurer og en sterk sosial tendens.^[1]

Innledning til "The Revolutionary Spirit in Modern Art"

Etter å ha arbeidet innenfor den parisiske avantgarden (1911-1920) returnerer Rivera til sitt hjemland for å delta i arbeidet med å utforme landets nye veggmaleri-program. Stimulert av de mange debattene rundt kunstens sosiale rolle som som fulgte i etterkant av den russiske revolusjon var denne type veggmalerier tenkt som et mottrekk til den tradisjonelle staffelikunsten. Artikkelen, The Revolutionary Spirit in Modern Art, ble publisert i Modern Quarterly, høsten 1932, mens Rivera var engasjert i ulike bestillingsverk i USA. I artikkelen tydeliggjør han sin oppfatning av kunsten som en sosial skapning, helt i tråd med samtidens marxistiske kunstforståelse.

Sammendrag av artikkelen

Art is a social creation

Rivera mener kunsten må betraktes som en sosial skapning, fordi den på samme måte som samfunnet er inndelt i ulike sosiale klasser. Det finnes en borgerlig kunst, en bondekunst og en revolusjonerende kunst, men ingen kunst for proletariatet.^[2] En proletarisk kunst kan imidlertid bare utvikles i et klasseløst samfunn, noe som fører til at den fremtidige kunsten for proletariatet ikke vil fremstå som proletarisk, men som kommunistisk.^[3]

The painter who is truly an artist must take a position in accordance with the revolutionary development of his time

For kunstneren blir det viktig å følge med på den revolusjonerende utviklingen, fordi det er der den sosiale kampen må føres. En kunstners kvalitet bedømmes på bakgrunn av hva han som kunstner formidler og til hvem han gjør det. Noen ganger tjener kunstneren til å kondensere og overføre drømmene til millioner av proletarer, andre ganger fungerer han som en kondensator og sender for små lag av de intellektuelle eller borgerskapet.

"Art for art's sake", the theory of 19th century bourgeois aesthetic criticism

Rivera sier han selv ikke kunne stille seg bak denne kunst-teorien fra 1800-tallet, "kunst for kunstens skyld", fordi den i stedet for å fremstå som politisk uavhengig, hadde et politisk innhold som både svekket tillitten til bruken av kunst som et revolusjonerende våpen, samtidig som den skapte en legende om kunstens hellige og mytiske karakter. Derfor var dette en kunst som var utilgjengelig for massene, sier han, samtidig som den bekreftet at all kunst med et sosialt innhold var dårlig kunst.

The use of art as a weapon in the class struggle

Proletariatet har behov for kunst fordi kunsten kan fungere som et våpen i klassekampen. Proletariatets kunstnere, deres allierte og sympatisører, må derfor gå sammen i kampen for å skape en kunst som på alle måter fremstår som overlegen kunsten produsert av kunstnere fra borgerskapet.

The art of the proletariat must not be a hermetic art

De russiske avantgardekunstnerne mislyktes i forsøket på å overtale massene til å akseptere kubisme, futurisme eller konstruktivisme som en kunst for proletariatet. nettopp fordi proletariatet mente denne type kunst var hermetisk og dermed utilgjengelig for massene. De ville heller ha en sterk, klar og rettferdig kunst, like innholdsrik som teorien om den proletariske revolusjon. RIvera mente de russiske malerne etter revolusjonen burde ha bygget videre på den russiske folkekunsten som var tilpasset miljøet den var født ut av. Dessverre gjorde de ikke det og derfor ble det de akademiske og reaksjonære kunstnerne som overtok.

Mural art is the most magnificant art for the proletariat

Det er veggmaleriene, monumentalmaleriene, som er den viktigste kunsten for proletariatet. Den borgerlige kunsten vil etter hvert slutte å utvikle seg når borgerskapet som klasse blir ødelagt. Store veggmalerier derimot, vil aldri slutte å gi estetisk glede, selv om de ikke har noen politisk betydning.

Art is a living and not a dead thing and super-realism (=surrealisme) is the art for the proletariat

Rivera betraktet kunst som noe levende og så nødvendigheten av en revolusjon, ikke bare i kunsten, men i alle kulturspørsmål. Av samtidens siste kunstbevegelser, så han på surrealismen som den viktigste for den revolusjonære bevegelsen. Flere av surrealismens tilhengere var medlemmer av kommunistpartiet og noen av arbeidene deres var perfekt tilgjengelig for massene. Målet deres var "Super-realismen til tjeneste for revolusjonen", men han mente de ideologisk sett ikke kunne kalles kommunister eller revolusjonære før de hadde nådd opp til det høyeste nivået i sin utvikling.

All great painters have been propagandists

Rivera hevder at alle store kunstnere, både Giotto og Bruegel, hadde vært propagandister. Beskyldningene om at propaganda ødelegger kunsten mente han grunnet i borgerlige fordommer. Enhver sterk kunstner kunne kalles propagandist og selv ville han alltid være en propagangdist."I want to be a propagandist of Communism, and I want to be one in everything I can think , in everything I can write, and in everything I can paint. I want to use my art as my weapon."^[4]

Arne Ekeland

Arne Ekeland (1908-1982) fremstår som en av 1900-tallets fremste norske malere. kjent for sine stiliserte figurbilder og sitt ekspressive formspråk. Hans gjennomgangstemaer dreier seg om revolusjon, klassekamp og samfunnsomveltning. Han kom tidlig på 30-tallet under innflytelse av Revold og hans elevkrets.^[5] Han beveget seg imidlertid mer og mer bort både fra deres ideologi og formspråk. og mottok impulser fra de mer moderne kunstretningene som kubisme, ekspresjonisme og surrealisme.^[6]

Frihetens søstre

Arne Ekeland, Frihetens søstre, 1938. Utsmykningsutkast, Olso rådhus. Olje på lerret, 139,5 x 344 cm. Foto: Nasjonalmuseet/J. Lathion.

Ekeland var kommunist og med bakgrunn i sin kommunistiske overbevisning hadde han et ønske om å skildre arbeid og klassekamp i sine bilder.^[7] Det var uforsonlige motsetninger som var det mest karakteristiske trekk ved et samfunn, ifølge Ekeland. I forbindelse med utkastet hadde han utviklet sin egen og sterkt personlige ikonografi, som både i symboler og allegorier ga uttrykk for hans samfunnssyn. Bildet fremstiller en visjon om menneskenes frigjøring gjennom klassekamp og det er surrealismens opprørske og frigjørende tendens som danner grunnlaget for selve ikonografien.^[8]

Ekeland ønsket i likhet med Rivera, å bruke sin kunst i klassekampens tjeneste og var opptatt av den sosiale virkeligheten han fant rundt seg i depresjonsårene på 1930-tallet. Dette var en virkelighet lite preget av den nasjonale, sosialdemokratiske idyllen som freskomalerne hadde fremstilt. For i motsetning til freskomalerne, var Ekeland sin kunst mer "realistisk" til tross for sitt noe "urealistiske" formspråk, skriver Gunnar Danbolt. Frihetens søstre er et monumentalmaleri og mange av bildene hans passet utmerket som veggmalerier. Imidlertid fikk han aldri denne type dekorasjonsoppdrag mens han levde, til tross for at han deltok i flere dekorasjonsutkast til offentlige bygninger ^[9]

Ekelands ønske om å bruke kunsten som et våpen i kampen om et klasseløst samfunn, helt i tråd med marxismens idealer, falt ikke i god jord hos rådhus-juryen, som riktignok ikke gikk inn på noen politisk vurdering av utkastet, men fant motivene "morbide", samtidig som de hadde en "meget uklar litterær sammenheng". Det viste seg å være de surrealistiske elementene i utkastet argumentasjonen ble ført mot.^[10] Imidlertid mente mange at det var på grunn av Ekelands kommunistiske grunnsyn at bildet kun ble premiert og ikke antatt. For selv om det ikke er en naturalistisk gjengivelse av arbeideren og hans miljø som vises i utkastet, ble han av mange sett på som en politisk maler. Maleren og nære venn, Jacob Weidemann, så imidlertid på Ekeland som en barrikadestormer; "Arne var mild og uten aggresjon - en barrikadestormer som heiste flagget mot det blå lyset." ^[11]

Litteratur

Danbolt, Gunnar, Norsk kunsthistorie, Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag, Det norske samlaget, Oslo, 2009.

Harrison, Charles, and Paul Wood. Art in Theory 1900-1990, An Anthology of Changing Ideas, Blackwall publishing, Halden 2005.

Norberg-Schulz, Christian, Trygve Nergaard, Even Hebbe Johnsrud og Alf Bøe, Gyldendal Norsk Forlag A/S, Oslo, 1983

Katalog utgitt av Stiftelsen til fremme av Arne Ekelands kunst, (Ekeland-Stiftelsen), Arne Ekeland 1908-1994

Referanser

1. ↑ Diego Rivera i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 21. mars 2021 fra https://snl.no/Diego_Rivera
2. ↑ Betegnelse brukt på arbeiderklassen under industrialismens klassiske fase på 1800- og første del av 1900-tallet.Berg, Ole T.: proletariat i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 21. mars 2021 fra https://snl.no/proletariat
3. ↑ Rivera, Diego “The Revolutionary Spirit in Modern Art” 421, Harrison, Charles & Paul Wood, Art in Theory 1900-2000, An Anthology of Changing Ideas,Blackwall USA, Halden, 2005.
4. ↑ ibid.
5. ↑ Bjerke, Øivind Storm: Arne Ekeland i Norsk biografisk leksikon på snl.no. Hentet 20. mars 2021 fra https://nbl.snl.no/Arne_Ekeland
6. ↑ Danbolt, Gunnar, Norsk kunsthistorie Bilde og skulptur frå vikingtida til i dag, 288. 
7. ↑ Bjerke, Øyvind Storm, Arne Ekeland, 5.
8. ↑ Nergaard Trygve, Maleriet i mellomkrigstiden, 234,
9. ↑ Danbolt, Gunnar, Norsk kunsthistorie, 288-289.
10. ↑ Nergaard, Trygve, Maleriet i mellomkrigstiden, 235.
11. ↑ Weidemann, Jacob, Arne Ekeland, 10.