Forskjell mellom versjoner av «Bahr, H. "From Expressionism" 2»

Revisjonen fra 8. apr. 2021 kl. 10:14

Hermann Bahr (1863-1934) tekst Expressionism viser, ifølge Harrison og Wood, en påvirkning fra teoretikeren Wilhelm Worringer samtidig som teksten gjenspeiler tidens bekymring hvorvidt kunsten opprettholdt sin spirituelle funksjon.

Sammendrag av teskten "Expressionism"

«Withour precedent»: Ekspresjonisme som motreaksjon på impresjonisme

I teksten første del Without Precedent, eksemplifiserer Bahr ekspresjonismen gjennom blant blant andre følgende kunstnere: Vasilji Kandinsky, Franc Marc, Pechstein og Kokoscka.

Tilfelles for «den nye skolen» er at de vender seg vekk, og kanskje til og med mot, impresjonismen. Det kan beskrives som en form for motreaksjon. Eksempelvis beskriver Bahr at ekspresjonistenes motreaksjon omhandler impresjonistenes simulering av virkelighet gjennom å etterstrebe illusjoner. Felles for ekspresjonistene, i følge Bahr, er at de deler fornektelsen av tradisjonelle krav til hva et kunstverk skal være.

Betrakterens og ekspresjonisten

For å videre trekke frem egenskaper ved ekspresjonismen beskriver Bahr hvordan en betrakter hypotetisk vil kunne forholde seg til et ekspresjonistisk verk. En betrakter vil kanskje påstå at det som ikke gjengir naturen aldri kan være ekte kunst vil ekspresjonisten insistere på at det er akkurat dette som er kunst og at kunsten hans/hennes/hens egne. Hvis betrakteren videre vil argumentere for at kunstneren kun bør gjengi det han/hun/hen ser vil ekspresjonisten forsikre betrakteren om at han at det er nettopp det han gjør. Her introduserer Bahr et sentralt poeng i teksten, at betrakter og ekspresjonisten forholder vidt forskjellig det å se – «seeing».

Å se

Bahr redegjør hvordan kunsthistorie og synets historie er to sider av samme sak. Maleriske teknikker og metoder for å se korrelerer med hverandre. I tillegg vil hvordan vi ser på verden endres i henhold til og i takt med hvordan man forholder seg til verdensanskuelsen. Med dette mener Bahr at betrakter har et sett med briller som er definert ut ifra hvordan han eller hun oppfatter verden.

Videre definerer Bahr to påvirkningskrafter som sammen utgjør hvordan vi ser: en indre og en ytre. Betrakterens samlede erfaring er en symbiose av disse to og den er unik for hvert menneske. Hvordan vi forholder seg dynamisk og kan påvirkes av en rekke faktorer som eksempelvis kunnskap, oppmerksomhet, erfaring etc.

Når betrakteren har oppnådd det å skille mellom hva som er den ytre påvirkning vil det oppstå en form for eskapisme hvor betrakter flykter fra verden inn i seg selv eller fra seg selv inn i verden. Bahr eksemplifiserer denne eskapismen ved å gjøre et historisk tilbakeblikk og trekker frem den primitve mannen som eksempel. Ved tidenes morgen var løsningen på menneskets frykt for naturen, moder jord, ved å avskjære seg fra den og med det flykte inn i seg selv. Dette vitnet om en styrke og fra menneskets indre blir det skapt en Gud som kunne stå imot moder jord. «And thus primeval man draws a magic circle of worship round himself and pricks it out with signs of his God”.  I følge Bahr handler det å se om den indre responsen til den ytre stimulus, noe som også impresjonistene ikke lykkes med å gjøre da det i størts grad handler en klassisk og naturalistisk gjengivelse av den ytre verden.

Ekspresjonismen som den reddende engel i moderniteten

Bahr skisserere et bilde av kunstneren som maskinell og med en utelukkene instrumentell rolle i det å gjengi den ytre virkelighet. Det sjelelige ved kunsten har vært strippet vekk, hvor vi står å vipper inn i naturen/moder jords gap. På samme som den primitive mannen flyktet fra naturen/moder jord og inn i seg selv, flykter nå det moderne mennesket fra sivilisasjonen. Bahr beskriver en tid preget av dyp angst, frykt for døden og lidelse – som i stor grad er en reaksjon på moderniteten og den industrielle revolusjons raske inntog. Ekspresjonismen står som et motsvar på dette. I sammenligning trekker Bahr frem egenskaper ved impresjonismens som i sin negasjon fremhever ekspresjonismen. Impresjonismen står for borgerskapets manglende evne til å se eller leve livet fult ut, ute av stand til å uttrykke seg selv, mens ekspresjonismen gir utspring for den lidende sjel – noe som Bahr mener kan redde mennesket.