Forskjell mellom versjoner av «Kahnweiler, D.-H. "The Rise of Cubism 1916-20" 1»

Revisjonen fra 13. apr. 2021 kl. 22:24

1. Innledning
2. Sammendrag
3. Eksempler på utslag av kubismen i norsk kunst.
4. Georg Jacobsen
5. Konklusjon
6. Litteratur
7. referanser

Innledning I

Kubismen fikk sitt gjennombrudd på den europeiske arena i Paris i 1911, som ble lansert ved Salon des Independants. Med dette etablerte og markerte kubismen seg som en "obelisk" i landskapet, i utviklingen av det moderne maleriet. Kubismen står som en markør over hvordan vår fremstilling av form på en todimensjonal plate, banet veg og brøt med den klassiske konstruksjonen av formen på billedflaten. Dette gjorde den med et nytt billedformprogram som tillater "form" og fremstilles på formens egne premisser, definert på flaten, uavhengig av å sette formen inn i en "illusjon" av et tredimensjonalt rom. Utdraget The Rise of Cubism, er hentet fra Kahnweilers teoretiske verk: Der Gegenstand der Àsthetik som utkom i

Sammendrag

Hos Picasso sto selve formen av et objekt i fokus, og vår forutintatte "tenkte" forestilling av formen, kontra den egentlige formen, ble det vesentlige. Kahnweilers tekst tar for seg Picasso og Braques arbeid, som uavhengig av hverandre, begynte på hver sin kant og arbeide seg frem til det Kahnweiler kaller "et nytt formspråk", som er selve essensen for det tema han behandler i teksten. Dette tema er "det nye maleriets" representerende og strukturelle konflikt. Han beskriver prosessen og forsoningen ved det nye maleriet, de ulike stegene langs veien, som Picasso og Braque måtte ta, for å nå målet. Inntil året 1906, hadde de fleste malere som Braque, Derain, Matiss og mange andre fortsatt med å lete etter utrykk gjennom bruk av fargen. Pcasso derimot, hadde forholdt seg mer likegyldig til farge, og konsentrert seg mest om det å aldri vende ryggen til å sette søkelyset på selve "formen" i bildet.

Tidlig i 1907, tok Picassos tidligere "myke" konturer og linjer, endret seg til mer harde og kantete former. Fargene endret han til hvit, grå, sort, der han før gjerne hadde brukt forsiktig rosa, blek gul og lys grønn. I hans bilde Les Demoiselles d Àvignon fra 1907, demonstrere han hvilke tydelige problemstillinger han hadde gitt seg i kast med, når det gjaldt å forene struktur og representasjon i maleriet. Bildet viser en sammenstilling av fem nakne kvinner, sidestilt med frukt og draperier, som kunstneren lot stå som et uferdig hele. Formene har han fremtilt kantete og ikke avrundet og formet gjennom chiaroscuro, altså ved bruk av kontraster mellom lys og mørke. Fargebruken hans er nå saftigere, i sterk blå, gul og ren sort og hvit.

Dette bildet regner Kahnweiler som det første utspring av kubismen,der bildet i det store og hele tar opp i seg, sammenstøtet av alle problemer i ett bilde. Disse problemene, mener han, er den basale oppgaven ved å male: Å representere det tredimensjonale ved tegning og farge på en flate, og sammenfatte dem i en helhet.

Bildet ledet Picasso videre i en stegvis prosess, der han prøver seg frem med ulike måter å fremstille form og farge på det flate lerretet, samtidig å artikulere det todimensjonale ved flaten uten å ty til fristelsen å til å gi flaten romlige egenskaper gjennom en tredimensjonal "konstruksjon" på billedflaten. Oppgaven utfordret ham til å tenke annerledes om hvordan form kan komme frem på en flate, og hvordan tredimensjonal form trer frem om den kun eksisterer i det todimensjonale.

Han plasserte nå skarpt kantede figuere, for det meste hoder, eller akter, hvor han brukte de sterkeste farger: Gult, rød, blå og sort. Fargene la han på med ved en tråliknende måte, som for å markere linjer i ulike retninger, å bygge opp, føyet sammen med tegning, den plastiske effekten.

I våren 1908, fortsatte Picasso arbeidet, men innså at løsningen ikke lå i retningen. Han innså, at selve hovedproblemet var den tredimensjonale form, påført den todimensjonale flaten.

Gjennom årene 1907- 1910, inngår Picasso og Braque et papralell prosess der de på hver sin måte angriper problemet med ulike forsøk. Picasso brukte nå kongoformer og stilleben i den enkleste form. Perspektivene i disse bildene likner Cèzannes, der lyset er aldri mer enn et middel til å skape form.

Et helt annet sted i Frankrike, helt uavhengig og uten noe kontakt med Picasso, hadde Gerog Braque tegnet landskaper, men simultant hadde de to malerne havned på samme "sted" i sine rent formmessige forsøk. Uvitende om hverandre, hadde de begge på hver sin kant, dedikert seg til samme "problem" og malerier som hadde en forbløffende likhet. Vinteren 1908 startet et vennskap mellom de to, og en konstant utveksling av ideer.

Gjennom vinteren 1908, kom de to vennene til å fortsette å arbeidet langs paralelle stier. Tema for dere stilleben ble etterhvert mer komplekse og mer detaljerte. Forholdet mellom objekter gikk igjennom faser av forandring og struktur, og ble etterhvert mer intrikate og varierte. Lys ble fortsatt brukt kun som fomgivende av objektet. Mellom nye objekter som ble introdusert i denne tiden, varmusikkinstrumenter. Samtidig gjorde Braque en viktig oppdagelse. I en av sine malerier, representeret han en komplett naturalistisk spiker, som kastet en skygge på veggen. Utfordringen lå i å innlemme dette "ekte" objektet, inn i helherten i maleriet. Fra da av, begrenset begge konstant bakgrunnen i bildet. F.eks. iet landskap, istedet for å male et illusjonistisk distansert horisont der øyet "mistet seg selv", "lukket" kunstneren detb tredimensjonale rimmet med et fjell. Den samme lukkede bakgrunne, tok de i bruk både i stilleben og akt maleriet.