Forskjell mellom versjoner av «Habermas, J. "Modernity - An Incomlete Project"»

Revisjonen fra 20. sep. 2021 kl. 13:02

Innledning

Jürgen Habermas (1929, Dusseldorf) er en tysk filosof, epistemiolog og representant av Frankfurterskoles andre generasjon. I 1980, ble han tildelt Theodor W. Adorno prisen i Frankfurt. Ved den anledningen holdt han foredraget med tittelen "Det moderne som ufullendte prosjekt". Habermas ftar utgangspunkt i moderne estetikk, som Adorno selv hadde vært talsmann for, og forsvarte det moderne prosjekt fra kritikkene som kom fra post-modernistene. For Habermas er modernismen en prosjekt som ikke mislyktes eller har tatt slutt. Den har blitt avbrutt, eller har forblitt uferdig på grunn av fremveksten av teoriene om post-modernisme der han ikke ser modernismens overvinnelsen, men de samme kreftene som alltid har motarbeidet den.

Sammendrag "Modernity - An Incomplete Project"

The Discipline of Aesthetic Modernity

Habermas ser i Charles Baudelaires verkene en av de første tegn av den moderniteten som levde en av de viktigste fasene med Avantgarde, med Café Voltaire, Dadaisme og Surrealisme. Avantgarde blir metaforisk sett som en ekspedisjon mot det nye og det ukjente. Habermas drøfter om de viktigste egenskaper i modernisme: den nye bevisstheten om tiden, bevisstheten om å åpne en ny æra. De moderne avviser historie og tradisjon. De kjenner seg igjen helst i det ville, barbariske og primitive. Det er egentlig ikke et generelt opprør mot historien, men mot dens normerende kraft og mot historiens visjon forstått som et lager av modeller som skal passivt etterlignes.

Habermas ser at det moderne prosjektet ser ut til å ha mistet sin styrke siden 60- og 70-tallet. Den samme oppfatningen finnes i kritiske verker av Octavio Paz og Peter Burger. Men Habermas omtaler spesielt Daniel Bell som en av de mest opphetede konservative. Bell identifiserer krisen i det moderne prosjektet i bruddet mellom kultur og samfunn, det vil si mellom kulturen og behovene i dagliglivet, mellom kultur og konvensjoner fastsatt av de økonomiske og administrative systemene. Bells visjon viser sine grenser når han samtidig sier at modernismen er død, men er utbredt.^[1]

Cultural modernity and societal Modernization

Bells analyse er ikke overbevisende. Habermas svarer at nykonservatisme tilskriver alle de negative sidene av kapitalismen til modernismen. Sosiale og økonomiske årsaker for eksempel har forårsaket motivasjons krise på jobb, forbrukerisme, krav til levestandard og fritid. Nykonservatives suksess skyldes derfor en uro som ikke var forårsaket av modernistiske intellektuelle, men av et opprør mot presset og dynamikken i økonomisk vekst og organiseringen av staten.

The project of Enlightenment

Denne delen av talen hans snakker om en iboende vanskelighet i opplysningsprosjektet som modernister må stå overfor. Analysen starter fra en idé av Max Weber. Weber bemerker at moderne verdenssyn er preget av mangel i de store religiøse og metafysiske visjonene. Dette tillot fornuft til å dele seg i tre store autonome sfærer: vitenskap, moral og kunst. Separasjonen av disse sektorene har ført til utviklingen av en intern logikk og en sterk spesialisering og kompleksitet. Denne spesialiseringen falt sammen med fjerning av ekspertkunnskap fra dagliglivet til allmennheten. Opplysningstenkerne, for eksempel Condorcet, mente at den autonome utviklingen av vitenskap og kunst kunne bidra til menneskers lykke. Men filosofene fra det tjuende århundre har ikke den samme optimismen. Det moderne prosjektet må derfor starte fra denne intensjonen fra opplysningstiden, forene vitenskap og praksis i hverdagslivet, eller det forblir en tapt sak.

The false programs of the negation of culture

Her diskuterer Habermas Surrealismens mislykkede forsøk på å bygge bro mellom kunst og liv og stoppe kunstens rase mot stadig voksende autonomi og selvforsyning. Dette forsøket starter fra en utjevning mellom kunstneriske objekter og bruksobjekter, ved å frigjøre for språk og rasjonalitet. men dette eksperimentet leder imidlertid ingen vei, og de samme estetiske kategoriene som de prøver å overvinne dukker opp igjen.

Litteratur

Harrison, Charles & Paul Wood. Art in Theory 1900-2000. Oxford, Blackwell, 2003.

Referanser

1. ↑ Art in Theory 1900-2000, 1123-1131.