Forskjell mellom versjoner av «Munch, E. "Wagnerian Art: Painting"»
(kilder) |
(ordnet det formelle ved illustrasjonen jeg vedla) |
||
| Linje 12: | Linje 12: | ||
==== Melankoli ==== | ==== Melankoli ==== | ||
''I'' ''Munchs stil'' så utvikles det nettopp en transformering i det formale aspektet til maleriene hans. Tidlig av så har man gjenkjenninger til resonnementet laget over, e.g. i 'Det syke barn' (1885-86), der følelseslivet i bildet har en slags virkning gjennom uttrykket som lages av fargene og "Romet og detaljene oppløses og trer frem gjennom lag med maling som svake antydninger og skaper en effektiv kontrast til det mysteriøse, forklarende lys som omgir pikens hode."<ref>''Norges malerkunst. Bind 1. Fra høymiddelalderen til 1900'', s. 473</ref>For selv om kanskje paradigmeeksempelet for Munchs symbolistiske stil, og disse kurvene utenfor det figurative jeg har prøvd å få snakket om, kanskje er 'Skrik' (1893) og vises mest demarkert der, så er det et mellompunkt fra 'Skrik' til også symbolistisk-pregde 'Natt i St. Cloud' (1890); der rene symboler som semantiske tegn opptrer. [Et aspekt av symbolisme også de Wyzewa fornemmet (og som blir representert gjennom fargebruk og poseturer og komposisjoner hos andre malerier til Munch).<ref>''Wagnerian Art: Painting'', s. 1009</ref>] | ''I'' ''Munchs stil'' så utvikles det nettopp en transformering i det formale aspektet til maleriene hans. Tidlig av så har man gjenkjenninger til resonnementet laget over, e.g. i 'Det syke barn' (1885-86), der følelseslivet i bildet har en slags virkning gjennom uttrykket som lages av fargene og "Romet og detaljene oppløses og trer frem gjennom lag med maling som svake antydninger og skaper en effektiv kontrast til det mysteriøse, forklarende lys som omgir pikens hode."<ref>''Norges malerkunst. Bind 1. Fra høymiddelalderen til 1900'', s. 473</ref>For selv om kanskje paradigmeeksempelet for Munchs symbolistiske stil, og disse kurvene utenfor det figurative jeg har prøvd å få snakket om, kanskje er 'Skrik' (1893) og vises mest demarkert der, så er det et mellompunkt fra 'Skrik' til også symbolistisk-pregde 'Natt i St. Cloud' (1890); der rene symboler som semantiske tegn opptrer. [Et aspekt av symbolisme også de Wyzewa fornemmet (og som blir representert gjennom fargebruk og poseturer og komposisjoner hos andre malerier til Munch).<ref>''Wagnerian Art: Painting'', s. 1009</ref>] | ||
| − | [[Fil:Munch, E., 'Melankoli' (1891-92).jpg|lenke=https://wiki.uio.no/hf/ifikk/norskbilledkunst/index.php/Fil:Munch,%20E.,%20'Melankoli'%20(1891-92).jpg|miniatyr|Munch, | + | [[Fil:Munch, E., 'Melankoli' (1891-92).jpg|lenke=https://wiki.uio.no/hf/ifikk/norskbilledkunst/index.php/Fil:Munch,%20E.,%20'Melankoli'%20(1891-92).jpg|miniatyr|Edvard Munch, ''Melankoli,'' 1891-92. Mål: 64 x 96 cm. Foto: Nasjonalmuseet]] |
Dette påståtte mellompunktet jeg ser i Munchs malerier er da 'Melankoli' (1891-92). Å kalle det et mellompunkt er litt feil, der heller dette er Munchs første bilde der symbolismen i den formen vi kjenner til den som en formalstil, med trekk lignende til van Gogh, viser seg. Der figuren i fronten av bildet er nærmest anonym, så blir hans tanker som vi også forstår er hans, vist gjennom omgivelsene. "Og det er nettopp rendyrkningen av de uttrykksskapende elementer som særpreger Munchs bilde ["forenkling og stilisering av linjen, formen og fargen søker en syntese [...] Detaljene utelates, det er helheten som teller."<ref>''Norges malerkunst. Bind 1. Fra høymiddelalderen til 1900'', s. 477</ref>]: Den dype, suggestive romvirkning, '''strandlinjens bølgende rytme som gjentas i skyformasjonene''', de store forenklede formene, det maskeaktige ansikt i forgrunnen so nærmest presses ut av bildet, kolorittens blåfiolette tone som brytes av det lysende huset og den båten."<ref>ibid., s. 477-478</ref>[Mitt trykk] | Dette påståtte mellompunktet jeg ser i Munchs malerier er da 'Melankoli' (1891-92). Å kalle det et mellompunkt er litt feil, der heller dette er Munchs første bilde der symbolismen i den formen vi kjenner til den som en formalstil, med trekk lignende til van Gogh, viser seg. Der figuren i fronten av bildet er nærmest anonym, så blir hans tanker som vi også forstår er hans, vist gjennom omgivelsene. "Og det er nettopp rendyrkningen av de uttrykksskapende elementer som særpreger Munchs bilde ["forenkling og stilisering av linjen, formen og fargen søker en syntese [...] Detaljene utelates, det er helheten som teller."<ref>''Norges malerkunst. Bind 1. Fra høymiddelalderen til 1900'', s. 477</ref>]: Den dype, suggestive romvirkning, '''strandlinjens bølgende rytme som gjentas i skyformasjonene''', de store forenklede formene, det maskeaktige ansikt i forgrunnen so nærmest presses ut av bildet, kolorittens blåfiolette tone som brytes av det lysende huset og den båten."<ref>ibid., s. 477-478</ref>[Mitt trykk] | ||
Nåværende revisjon fra 7. mar. 2022 kl. 00:08
Heyhey
Hva er det fra malerkunsten som skaper følelser i oss? Det åpenbare samt overflatiske svaret er, de virkemidler som påvirker bevisstheten vår. I Wagnerian Art: Painting (1886) oppmuntrer Théodor de Wyzewa til å innbefatte denne funksjonen og ta den virkelig i bruk. Hans inspirasjon og analogi er musikken til komponisten Richard Wagner som "calls for the fusion of all forms of art under a common idea. [...] And he has also shown them the proper means by which, and the ultimate ends for which, art, in all of its forms, must be renewed."[1] De Wyzewa føler at Wagner, som flere andre også synes om hans verker, er første som manipulerer virkemidler man utgir i et verk for å vise mer enn en kvintessens, hvor man heller fører alle egenskaper og aksidenser i verket i tråd med én samstemmig essens. Verkets sjel som den råde tråd.
De Wyzwea fortsetter da: "Even among his fellow idealists in the Symbolist movement he was remarkable for the strength of his belief that it was by human feeling and imagination that 'reality' was properly defined."[2] -Det er en romantisk tanke om sinnet og dets fantasi- og oppfattelsesfakulitet som reiste seg med G.W. Friedrich Hegel; det ('nåværende') psykiske som det absolutt definerende (e.g. av alt det fysiske), og repetert igjen hos Nietzsche--en fan av både Wagner og Edvard Munch. I Wagners musikk manipulerer/forsterker man mediet og musikkens egenskaper; det setter deg i en mer enn auditivt opplevelse: det gir en påvirkning til sinnet ikke gjennom toner og det representative-musikologiske aspektet, men i oppfinnelsen av en slags 'kombinasjon' av ikketoner-lyder (tembre) som hjelper musikkens utfoldelse på sinnet. Så Wagner sier kunst skal skape liv.[3]
Når de Wyzewa begynner å analysere denne mentaliteten (sinneligheten) legemliggjort og som en besjeling på natur begynner vi å gjenkjenne preg av Munchs som maler. "The spirit cannot ever escape from itself; and the things which it believes to be exterior to itself are actually only its own ideas. [...] [Det er som sinnet prøver å forstå sin egent tilstand:] But the funereal character of these same creations has caused us to forget the blissful consciousness of our own creative powers. We have taken these dreams, which we give birth to, for real, and we have taken this personal I, limited as it is by things, to be subservient to those things we ourselves have conceived."[4] På samme måte 'usinnlige' deler av verden kan påvirke oss, uttrykke noe, kan vi manipulere dem ved våre sinnstemninger; på samme måte Wagner uttrykker sin musikk gjennom en ny form uten hjelp av toneblandinger, og Munch omformer annet enn det som skal uttrykke det menneskelige uttrykket til å være i en koherent form med sinnet til mennesket.
Uten å nå fortsette i indirekte eufemismer, la oss lese Knut Bergs ord om Munch: "Han søker her å gi malerisk form til en dypt personlig opplevelse, ikke å gjengi et motiv han hadde foran seg, men skape et uttrykk for et erindringsbilde han hadde inni seg. [...] Det var ikke den ytre virkelighet han ønsket å gjengi, men å formidle en opplevelse, mer på det sjelelige enn det legemlige plan. For å nå dette mål strakk ikke naturalismens virkemidler og formspråk til."[5] Det gøye med dette er at det egentlig er første merknaden til Berg om formen og filosofien til Munchs stil når det går vekk fra det tekniske og motiver han nevner. Det bemerker især fantasiens sitt tak på naturen og at å male i stil som naturalismen, realismen og selv impresjonistisk med sine subjektive forestillinger ikke er tilstrekkelig for å vise det som går utenfor det mekanistiske--reaksjoner komponert av handlinger rundt i bilde, blikk malt til å føle seeren til å føle seg sett. Hos Munch er det en stemning.
"Det viktigste er imidlertid at alle disse elementene ikke først og fremst er brukt som uttrykk for en ny stil, men som midler til å uttrykke en stemning, gi bildet dets symbolinnhold."[6]Fordi Wagner forsøker heller ikke først og fremst og lage en ny form, men det er nødvendigheten for å lage den ultimate (humanistiske) appell. [Mulig jeg nevner Wagner som en abstrakt figur selv om kanskje ikke så integrert i et musikkprosjekt (og andre uttrykksformer) som prøvde å nå frem til den rene mening[7]] Den realisme som disse tilskuerne og overkommerne søker etter (ikke nødvendigvis Munch, og som sagt, ikke Wagner heller) er nærmere noe som skal appellere til et supermenneske, det som oppdager og innlever mer av det mentale (sinnelige) ... "but rather the artistic realism which detaches these appearances from the false reality of a disinterested life."[8] skriver de Wyzewa om nødvendigheten av realisme i kunst, "not that merely descriptive realism which art replicates, without any further purpose"[9]
Melankoli
I Munchs stil så utvikles det nettopp en transformering i det formale aspektet til maleriene hans. Tidlig av så har man gjenkjenninger til resonnementet laget over, e.g. i 'Det syke barn' (1885-86), der følelseslivet i bildet har en slags virkning gjennom uttrykket som lages av fargene og "Romet og detaljene oppløses og trer frem gjennom lag med maling som svake antydninger og skaper en effektiv kontrast til det mysteriøse, forklarende lys som omgir pikens hode."[10]For selv om kanskje paradigmeeksempelet for Munchs symbolistiske stil, og disse kurvene utenfor det figurative jeg har prøvd å få snakket om, kanskje er 'Skrik' (1893) og vises mest demarkert der, så er det et mellompunkt fra 'Skrik' til også symbolistisk-pregde 'Natt i St. Cloud' (1890); der rene symboler som semantiske tegn opptrer. [Et aspekt av symbolisme også de Wyzewa fornemmet (og som blir representert gjennom fargebruk og poseturer og komposisjoner hos andre malerier til Munch).[11]]
.jpg)
Dette påståtte mellompunktet jeg ser i Munchs malerier er da 'Melankoli' (1891-92). Å kalle det et mellompunkt er litt feil, der heller dette er Munchs første bilde der symbolismen i den formen vi kjenner til den som en formalstil, med trekk lignende til van Gogh, viser seg. Der figuren i fronten av bildet er nærmest anonym, så blir hans tanker som vi også forstår er hans, vist gjennom omgivelsene. "Og det er nettopp rendyrkningen av de uttrykksskapende elementer som særpreger Munchs bilde ["forenkling og stilisering av linjen, formen og fargen søker en syntese [...] Detaljene utelates, det er helheten som teller."[12]]: Den dype, suggestive romvirkning, strandlinjens bølgende rytme som gjentas i skyformasjonene, de store forenklede formene, det maskeaktige ansikt i forgrunnen so nærmest presses ut av bildet, kolorittens blåfiolette tone som brytes av det lysende huset og den båten."[13][Mitt trykk]
Man kan ikke helt se hva som skaper en så koherent tolkning med de billedskapelige elementer i bilde, men likevel ser man absolutt en melankoli i bildet; Det er ikke rene symboler, et aggressivt fargebruk eller deres blanding, konturer eller noe særlig i den materielle helheten, men Munch har klart å portrettere et bilde med et tema laget utenom det vi helt kan se gjennom et klassisk maleri sine virkemidler. "They have begun to employ their lines and colours in a purely symphonic form of organization, without regard for the direct depiction of a visual object. [...] emotional and musical in character, striving to recreate the objects exactly as seen, the other emotional and musical in character, neglecting all concern with the objects represented by their lines and colours and treating the latter simply as signs for our emotions, combining them together in such a way as to produce in us, through free play of their own, a total impression comparable to that of symphony."[14]
Wagner lager ny musikk, men selvfølgelig av lyder selv om de ikke er akkurat disse tonene. Munch trenger ikke distinkte symboler for å gjøre disse bildene symbolistiske - det er gjenspeiling av elementer som symboliserer en og samme samme tolkning selv om elementene ikke har en distinkt allegorisk karakter. Og der vi tenker at malerier ofte skal uttrykke en tolkning verdt noe for oss med ideer, er slike bilder til Munch, både før og etter 'Melankoli', ekspresjonistiske uten direkte uttrykkelse og deres komposisjon, men heller gjemt i hele bildet.- ↑ de Wyzewa, Théodor. 1886. "Wagnerian Art: Painting."I Art in Theory: 1815-1900 An Anthology of Changing Ideas, redigert av Charles Harrison, Paul Wood og Jason Gaiger, 1003-1011. Australia: Blackwell Publishing. s. 1004
- ↑ ibid.
- ↑ ibid., s. 1005
- ↑ ibid.
- ↑ Berg, Knut. 1993. Norges malerkunst. Bind 1. Fra høymiddelalderen til 1900. Drammen: Gyldendal Norsk Forlag A/S. s. 470-471
- ↑ ibid., s. 477
- ↑ Ina Blom
- ↑ Wagnerian Art: Painting, s. 1006
- ↑ ibid.
- ↑ Norges malerkunst. Bind 1. Fra høymiddelalderen til 1900, s. 473
- ↑ Wagnerian Art: Painting, s. 1009
- ↑ Norges malerkunst. Bind 1. Fra høymiddelalderen til 1900, s. 477
- ↑ ibid., s. 477-478
- ↑ Wagnerian Art: Painting, s. 1009
.jpg){kind=link}