Forskjell mellom versjoner av «Mallarmé, S. "The Impressionists and Edouard Manet" 2»
(→Sammendrag) |
|||
| Linje 3: | Linje 3: | ||
=== Sammendrag === | === Sammendrag === | ||
| − | Courbets realistiske malerier dukket opp på utstillinger i 1860. | + | Courbets realistiske malerier dukket opp på utstillinger i 1860. Mallarmé omtaler realisme som en bevegelse som søkte å fremstille ting slik de i realiteten var, ikke i en tilgjort imaginær tilstand. Realismen må derfor anses som slags innledende steg til Manets malerier. Manet «tilførte» realismen ytterligere en kvalitet, og det var at hvert verk skal være en «creation of the mind». Charles Baudelaire, og Emile Zola, så dette potensialet i Manet fra start. Manets maleri "Olympia" (1863) viser motivet av en naken ukonvensjonell kurtisane. Reaksjonene på dette verket var ekstremt kontrastfylt -vekket både applaus og avsky. I Olympia fremstilles noe som tidligere hadde vært skjult, men nå ble avslørt og på en måte avdekket. Ifølge Mallarmé er Manets unike egenskap at han utvidet, opplyste og samtidig utfordret det overfladiske moderne samfunnet og bourgoise-livet via sine malerier. Manet ble kritisert for å male det stygge og vulgære, men det var sannheten han malte. Sannheten i det moderne livet og dobbeltheten her. |
| − | + | Mallarmé trekker videre linjen til impresjonistene ved å kommentere dette med «plein air»-malerier. Mallarmé setter dette grepet inn i et større perspektiv. «Plein air» er et virkemiddel som fremmer denne sannheten. Kvinnene og motivene blir eksempelvis «tatt ut» av mørket i dunkle salonger i det naturlige lyset. På den måten oppfatter jeg Mallarmé viser til at impresjonismen tar denne sannheten til Manet videre frem i lyse dagen. Det med å kutte bildet blir en slags illusjon eller fragment, det også, slik Mallarmé viser til i Manets sjømotiver. | |
| − | + | Mallarmé omtaler også impresjonistene slik som Monet, Pissarro og Seurat som i hovedsak befattet seg med landskap, slik jeg oppfatter det som brilliante, men mindre interessante. Mallarmé virkeri hovedsak fokusert på maleriene som inneholder det moderne mennesket, slik som Degas, Morisot og Renoir. Eksempelvis billedgjør Degas en del av den moderne tidens forskjellige kvinneroller slik som ballet-dansere, sliten vaskedame. | |
| + | |||
| + | Mallarmé mener altså at samfunnsutviklingen og samtiden i stor grad viser seg i kunsten, og at impresjonismen er den retningen som illustrerer den moderne tidsånden best. Om det er den eneste måten, svarer Mallarme nei, og viser til Moreau og Puvis de Chavanne blant andre. Det viktigste er at kunst ikke er på kompromiss med sannheten. | ||
| + | |||
| + | === Christian Krohgs "Albertine i politilægens venteværelse" === | ||
| + | I Norges kunsthistorie er det naturlig å trekke en parallell mellom Manets "Olympia"og Christian Krohgs "Albertine i politilægens venteværelse" (1887). Christian Krohgs sosialrealistiske verk viser prostituerte Albertine. Dette er også en fremstilling av nettopp den ubehagelige delen av sannheten i den moderne tiden. | ||
----[1] Hrrison, Wood, Geiger, Art in theory 1870-1900 s- 585 | ----[1] Hrrison, Wood, Geiger, Art in theory 1870-1900 s- 585 | ||
[[Kategori:1870-1900]] | [[Kategori:1870-1900]] | ||
[[Kategori:Vår 2022 kun2061 4061]] | [[Kategori:Vår 2022 kun2061 4061]] | ||
Revisjonen fra 11. mar. 2022 kl. 23:38
Innledning
Stéphane Mallarmé var (1842-1898) en fransk forfatter, poet og litteraturkritiker. Han var en betydelig figur i symbolismen, både gjennom sin poesi og ved sine kritiske essay. Denne aktuelle artikkelen skrev Mallarmé for et engelsktalende publikum, og den ble publisert i «The Art Monthly Review and Photographic Portfolio», i London 1886. Mallarme viser i artikkelen til Courbets realisme som selve røttene til impresjonismen. Mallarmé beskriver videre Manet som den som etablerte den impresjonistiske bevegelsen. Mallarmé trekker linjer mellom den «nye skolen» innen maleri og samtidens sosiale, demokratiske bevegelse.
Sammendrag
Courbets realistiske malerier dukket opp på utstillinger i 1860. Mallarmé omtaler realisme som en bevegelse som søkte å fremstille ting slik de i realiteten var, ikke i en tilgjort imaginær tilstand. Realismen må derfor anses som slags innledende steg til Manets malerier. Manet «tilførte» realismen ytterligere en kvalitet, og det var at hvert verk skal være en «creation of the mind». Charles Baudelaire, og Emile Zola, så dette potensialet i Manet fra start. Manets maleri "Olympia" (1863) viser motivet av en naken ukonvensjonell kurtisane. Reaksjonene på dette verket var ekstremt kontrastfylt -vekket både applaus og avsky. I Olympia fremstilles noe som tidligere hadde vært skjult, men nå ble avslørt og på en måte avdekket. Ifølge Mallarmé er Manets unike egenskap at han utvidet, opplyste og samtidig utfordret det overfladiske moderne samfunnet og bourgoise-livet via sine malerier. Manet ble kritisert for å male det stygge og vulgære, men det var sannheten han malte. Sannheten i det moderne livet og dobbeltheten her.
Mallarmé trekker videre linjen til impresjonistene ved å kommentere dette med «plein air»-malerier. Mallarmé setter dette grepet inn i et større perspektiv. «Plein air» er et virkemiddel som fremmer denne sannheten. Kvinnene og motivene blir eksempelvis «tatt ut» av mørket i dunkle salonger i det naturlige lyset. På den måten oppfatter jeg Mallarmé viser til at impresjonismen tar denne sannheten til Manet videre frem i lyse dagen. Det med å kutte bildet blir en slags illusjon eller fragment, det også, slik Mallarmé viser til i Manets sjømotiver.
Mallarmé omtaler også impresjonistene slik som Monet, Pissarro og Seurat som i hovedsak befattet seg med landskap, slik jeg oppfatter det som brilliante, men mindre interessante. Mallarmé virkeri hovedsak fokusert på maleriene som inneholder det moderne mennesket, slik som Degas, Morisot og Renoir. Eksempelvis billedgjør Degas en del av den moderne tidens forskjellige kvinneroller slik som ballet-dansere, sliten vaskedame.
Mallarmé mener altså at samfunnsutviklingen og samtiden i stor grad viser seg i kunsten, og at impresjonismen er den retningen som illustrerer den moderne tidsånden best. Om det er den eneste måten, svarer Mallarme nei, og viser til Moreau og Puvis de Chavanne blant andre. Det viktigste er at kunst ikke er på kompromiss med sannheten.
Christian Krohgs "Albertine i politilægens venteværelse"
I Norges kunsthistorie er det naturlig å trekke en parallell mellom Manets "Olympia"og Christian Krohgs "Albertine i politilægens venteværelse" (1887). Christian Krohgs sosialrealistiske verk viser prostituerte Albertine. Dette er også en fremstilling av nettopp den ubehagelige delen av sannheten i den moderne tiden.
[1] Hrrison, Wood, Geiger, Art in theory 1870-1900 s- 585
