Forskjell mellom versjoner av «Ortega y Gasset, J. "The Dehumanization of Art" 2»

Revisjonen fra 2. nov. 2022 kl. 22:08

Om forfatteren

José Ortega y Gasset (1883-1955) regnes som en av 1900-tallets viktigste spanske filosofer. Hans mest kjente verk er La rebelión de la masas (Massenes opprør), 1930, hvor massementaliteten framstilles som den vestlige kulturs største fare.  “Masse” og “individ” er sentrale begreper i Ortegas filosofi. Han var bekymret over mellomkrigstidens ekstreme politiske polarisering og den massemobiliseringen som fulgte med. Slik han så det, blir verden demoralisert hvis den mister sin ledelse fra en utvalgt minoritet og overtas av massemennesket. Skillet mellom de to gruppene går ikke mellom sosiale klasser, men mellom to forskjellige typer mentalitet. Minoriteten består av individer som ikke oppfatter seg som overordnet andre, men som stiller store krav til seg selv og som stadig strever for å bli bedre. Massemennesket, derimot, er tilfreds med å være som alle andre og har ikke behov for å endre på det. Likevel inntar massene en overoverordnet posisjon som setter dem i stand til å erstatte minoritetene. Ortega kalte dette for “hyperdemokrati” og oppfattet det som den største krise i samtiden fordi massene i denne prosessen knuser alt som er annerledes enn dem selv. Resultatet blir det uopplyste individs herredømme.

Essayet

Ortegas essay om moderne kunst “La Dehumanización del arte” ble publisert i 1925. Der tar han for seg moderne kunst ut fra et filosofisk/sosiologisk ståsted. I essayet hevder Ortega at all moderne kunst er upopulær. Grunnen er at moderne kunst deler publikum i to grupper; én svært liten, som er velvillig innstilt, og én svært stor – det fiendtlig innstilte flertallet. Skillet mellom to gruppene framkommer ikke fordi den ene gruppen liker kunsten og den andre ikke gjør det. Flertallet forstår ikke kunsten. En person som forstår et kunstverk, men misliker det, føler seg overlegen. En person som ikke forstår, føler seg ydmyket og mindreverdig, dette resulterer i indignert selvhevdelse.

Ortega framholder at siden den nye kunsten ikke er tilgjengelig for alle, må det bety det at den ikke vekker en allmenn menneskelig respons. Forklaringen er at i møtet med et kunstverk har de fleste mennesker hele sin oppmerksomhet rettet mot det samme som i dagliglivet: mennesker og følelser. Et kunstverk forsvinner imidlertid foran øynene til person som beveges av innholdet det skildrer; et kunstverk er kunstnerisk bare så langt det ikke er virkelig. Flertallet er ikke i stand til å innstille sin synsmåte til den flaten som er kunstverket. Isteden ser de tvers igjennom det og fokuserer på den menneskelige realitet som verket behandler. 1800-tallskunst var så populær fordi den var laget for massene – kunsten er ikke egentlig kunst, men et utdrag fra livet.

Først når kunstverket renses for alt menneskelig, oppstår sann estetisk nytelse, men det er en nytelse forbeholdt en liten gruppe mennesker utstyrt med en særlig kunstnerisk følsomhet. Den nye kunsten henvender seg altså ikke til allmennheten, men til en særskilt begavet minoritet. Om en tendens i retning av en renere kunst vinner fram, vil det gi en progressiv eliminering av de menneskelige elementer som finnes i romantisk og naturalistisk kunstproduksjon. Man kan nå et punkt hvor det menneskelige innhold er så lite til stede at det ikke er merkbart, kunsten er “dehumanisert”.  

Ortega mener at all kunst skapes som en form for reaksjon på fortidas kunstneriske arv – enten vil kunstneren forsøke å perfeksjonere arven, eller så vil kunsten utformes som en protest mot fortidas normer. En protest mot all tidligere kunst kan forstås som et angrep på kunsten selv. Samtidig innebærer rendyrkingen av de rene kunstneriske elementer det motsatte: en begeistring og en høyaktelse for kunst. Denne tvetydigheten kommer til syne i den moderne kunsten. Gjennom å gjøre narr av seg selv – ikke i kunstverkets innhold, men i framstillingsmåten – signaliserer kunsten at den ikke må tas på alvor. Det skapes en avstand som understreker at dette ikke er virkelighet, men fiksjon. Ortega konkluderer med at moderne kunst dermed er dømt til å være ironisk. Kunstens plass i hierarkiet av menneskelige aktiviteter er endret, den har fått en mindre viktig posisjon. Vi har fått en kunst som ikke later som den er noe annet.

Relevans for norske forhold

Motstykket til den “rene” kunst er kunst i propagandaens tjeneste. Kunst som propaganda ble flittig brukt av begge sider under 1. verdenskrig og i kampen mellom de ulike ideologiske grupperingene etter krigen. Denne kunsten, som presenterer sine forskjellige fortolkninger av historien og virkeligheten, lett forståelig og med sterk appell til følelsene, kan med rette kalles massenes kunst.

Ortegas frykt for politisk polarisering og massebevegelser har sin bakgrunn i hans egne erfaringer i Spania og Europa i første del av 1900-tallet. Selv om Norge på mange måter var en europeisk utkant, fantes de samme strømningene her. Likevel befant Norge seg i en helt annen historisk og politisk situasjon, og den politiske og samfunnsmessige utviklingen i Norge tok en annen retning. Det allmenngyldige i Ortegas sosiologiske analyse må derfor modifiseres lys av slike geografiske/politiske forskjeller. Når det gjelder analysen av hva som kjennetegner moderne kunst, finner vi imidlertid den samme “dehumaniseringen” i moderne norsk kunst på tidlig 1900-tall. Tre verk fra perioden 1916-1919 av Per Krohg kan illustrere dette. Her finnes ingen forsøk på en naturalistisk gjengivelse av menneskelige former eller natur. Bildene signaliserer tydelig “Dette er kunst, ikke det virkelige liv!”

Per Krohg, Granaten, 1916. Olje på lerret, 172,5x135 cm.

Granaten (1916) viser skyttergravsoldater i granatregn. Maleriet er direkte inspirert av første verdenskrig, men helt uten patos. Det er nesten muntert i fargevalg og virkemidler (pang!). Oppdelingen av billedflaten, det stiliserte landskapet og den enkle figurframstillingen gir assosiasjoner til barnetegninger og tegneserier. Til sammen skaper dette en ironisk distanse som tydeliggjør skillet mellom kunstverket og den grusomme virkeligheten. Publikum som så dette maleriet hadde krigen friskt i minnet – indirekte sier verket også at den virkeligheten ikke kan skildres.

Akt (1919) viser en kvinneskikkelse satt inn i en romkonstruksjon. Fargene er svart, grått, blekgult og blek korall. Fargene i rommet gjentas i kvinnekroppen. På samme måte som romkonstruksjonen er brutt opp i flater uten noen logisk sammenheng, er kvinneskikkelsen delt opp i forskjellige elementer, delvis geometriserte flater og et hode som svever løsrevet over kroppen. Maleriet inviterer til å studere sammenhengen (og kontrasten) mellom flater, rom og kropp.  

Per Krohg, Akt, 1919. Olje på lerret, 81x60 cm.

Konstruksjon med to figurer (1919) viser store flater i sterkt blått, mindre flater i svart og brunt, og to små menneskeskikkelser. Det er laget en fold i den store blå flaten som skaper en romvirkning og en spenning til sammenhengen mellom den blå flaten og det mørke rommet og figurene innenfor. Plasseringen av den blå flaten mot det mørke rommet er tvetydig - øverst i folden ligger den bak rommet, nederst ligger den foran rommet. Er den foran eller bak? Den brune flaten er foldet på en måte som gir dybde til mørke rommet. Maleriet leker med gjengivelsen av flate, dybde og størrelsesforhold mellom rom og figur. Akkurat slik Ortega beskriver “ren” kunst, handler bildet om seg selv, ingen virkelighet utenfor.

Per Krohg, Konstruksjon med to figurer. Olje på lerret, 100x81 cm.

Litteratur

Harrison, Charles og Paul Wood. Art in Theory 1900-2000. An Anthology of Changing Ideas. Andre utgave. London: Blackwell Publishing, 2003.

Binder, Marnie. “José Ortega y Gasset.” I The Internet Encyclopedia of Philosophy, ISSN 2161-0002, https://iep.utm.edu/