Forskjell mellom versjoner av «Astri Welhaven Heiberg - Landskap med kvinner»

Revisjonen fra 19. jun. 2017 kl. 13:45

Landskap med kvinner (1912)

Astri Welhaven Heiberg, Landskap med kvinner, 1912. Olje på lerret, 115 x 135 cm. Trondheim kunstmuseum.

Dette maleriet ble malt av den norske maleren Astri Welhaven Heiberg (1881-1967) i 1912.

Motivet er definert med en forgrunn, en mellomgrunn og en bakgrunn. Fem nakne kvinner er plassert i forgrunnen og danner en trekantformasjon. Mellomgrunnen domineres av to frodige trær, og bak disse skimtes vann og et kupert landskap i horisonten. Kvinnene i forgrunnen har et hvitt, et gult og et blått tøystykke som de deler. To av kvinnene er ryggvendte, en sitter i profil og de to siste er delvis frontale med en vridning i kroppen. Det er ingen av kvinnene som ser mot betrakter, men vender blikkene innover i gruppen.

Maleriet er malt i klare og realistiske farger. Landskapet har markerte penselstrøk, er noe abstrahert, mens figurene har en klar realisme. Kvinnenes ulike former kommer tydelig frem, og de er ikke flatepregede. Linjer og konturer er ikke dominerende komposisjonselementer. Det sterke sollyset skaper også skygger og rom i bildet som gir et troverdig perspektiv. Maleriet må sies å være velkomponert og realistisk, i motsetning til spontant og skisseaktig. Likevel er det motivet vi som betraktere trekkes mot fremfor det maleriske.

Uteakter som motiv

Astri Welhaven Heiberg malte landskap med nakne kvinner, såkalte uteakter, i begynnelsen av sin karriere. Hun var mest sannsynlig den eneste norske, kvinnelige maler med dette motivet i sin samtid.^[1] Denne produksjonen menes å være i tidsrommet 1914-1922, og dermed stilles det også spørsmålstegn ved dateringen av Landskap med kvinner som er satt til 1912.^[2] Det er motivtypen uteakter som fremsettes i forhold til hennes kunstnerskap i både Norsk kunstnerleksikon og i Store norske leksikon. Motivet i Landskap med kvinner viser ikkeidealiserte kvinnekropper. Dette kommer tydelig frem ved bruken av naturnære farger, og kvinnekroppenes volum oppnås gjennom valørnyanser. Formen minimaliseres noe, men går aldri på bekostning av det motivinnholdet formidler. I kunsthistorisk sammenheng er dette et velkjent motiv, men den ikkeidealiserte fremstillingen gjør at Welhaven Heiberg bryter med denne tradisjonen. Normen, gitt av mannlige kunstnere, var gjerne generaliserende med fokus på bryster og med kvinnens invitt til betrakter. Landskap med kvinner viser derimot individuelle kvinnekropper med ulik fysikk.

Landskap med kvinner ble vist på Høstutstillingen i 1916 der Welhaven Heiberg også stilte ut flere malerier med samme motiv. Samtidens kritikere vektla at kvinnefigurene i motivene var stygge. De var ikke sett slik en mann ville ha sett dem og dermed malt dem.^[3] Året før ble også motivene kritisert for å være etterligninger av fransk kunst og da spesielt Paul Cézanne(1839-1906) sine badebilder(ill.1). Bildene bar preg av lån fra flere stiler og kunstnere, mente kritikerene. Det er i den sammenheng verd å merke seg at Trondheim kunstmuseum kjøpte Landskap med kvinner allerede i 1916, etter at det ble vist på Høstutstillingen.

Norsk kunstistorieskrivning om Astri Welhaven Heiberg og uteaktene

Ill.1 Paul Cézanne, Cinq baigneuses, 1877-78. Olje på lerret, 40,6 x 42,9 cm. The Barnes Collection.

I Norsk kunstnerleksikon fremheves to av hennes rene landskapsmalerier, men ingen av uteaktene. Disse landskapsmaleriene beskrives å ha en nesten maskulin uttrykkskraft. Uteaktene betegnes som hennes hovedmotiv og at de har en klar innflytelse fra Cézanne. Ingen av disse eksemplifiseres med titler. Det hevdes også at Per Deberitz(1880-1845), som var hennes lærer, påvirket hennes kunst noe, men ikke i samme grad som Cézanne.^[4] Store norske leksikon har en kort artikkel om henne, og det er bare ett av hennes rene landskapsmalerier som nevnes med tittel. Her slås det fast at det var inntrykk fra Cézannes badebilder som gjorde at hun valgte å male uteakter.^[5] I Norges Kunsthistorie er hun omtalt med tre setninger og det følger ingen illustrasjoner i tilnytning til teksten. Også her settes hun i sammenheng med Cézanne og hans badebilder, og også påvirkningen Per Deberitz hadde på hennes kunst.^[6]

Litteraturen fremhever helt klart hennes landskapsmalerier, og underminerer hovedmotivet der hun setter nakne kvinner inn i landskapet. Det er ingen beskrivelse av stilretning og hvor hun hørte hjemme i samtidens kunstmiljø. I Norges Kunsthistorie gis en forklaring på dette:

"Flere kunstnere tok sterke inntrykk fra Cézanne, men uten å legge særlig vekt på den teoretiske, billedbyggende utlegning av hans verk, slik både Matisse-skolen og senkubistene gjorde på hver sin måte. De kom dermed i en mellomstilling i forhold til retningene som kunstlivets oppmerksomhet ble konsentrert om."^[7]

Det norske kunstfeltet i samtiden

Astri Welhaven Heiberg er altså i en mellomstilling i 1900-tallets andre tiår i norsk kunst. Signe Marie Endresen betegner henne som en grensekunstner i sin hovedoppgave om den kvinnelige maleren. Kunstfeltet i Norge på denne tiden var i hovedsak delt i to grupper. Landskap med kvinner og andre av Welhaven Heibergs malerier med samme motiv, kan ikke klart plasseres i noen av disse. Norsk kunsthistorieskrivning har i stor grad basert seg på polariseringen mellom Matisse-elevene og ny-impresjonistene. Matisse-elevene var opptatt av det dekorative, tegningen og det formale. Det var også viktig at motivet ikke var støtende på noe vis, men at det var moralsk oppbyggende. Ny-impresjonistene var opptatt av fargens muligheter i maleriet. Å tilhøre ett av miljøene var viktig for anerkjennelsen i samtiden og for kunsthistorieskrivningen i ettertiden. De mest markante kunstnerne i hver av retningene har fått en sentral plassering i den norske kunstkanon.

Landskap med kvinner, blir sammen med Welhaven Heibergs andre uteakter, beskrevet av Trygve Nergaard som en tilnærming til Cézanne sine badebilder. Likevel vektlegger han at Welhaven Heiberg ga landskapene et hjemlig preg gjennom sin mer realistiske holdning. Det er heller ingen ingen moralske elementer i utekatene, og dermed var hun nærmere ny-imprsjonistene enn Matisse-elevene med hensyn til motivvalg. Dette mener Nergaard viser referanser til hennes lærer Deberitz. Deberitz omtales også som en grensekunstner. Selv om han var Matisse-elev nærmet han seg ny-imprsjonismen på mange måter.^[8] Grensekunstnerne bidro dermed ikke til utviklingen av den moderne kunsten.

Den norske historieskrivningen finner dermed ingen plass for en grensekunstner som Astri Welhaven Heiberg. Likevel kan det ikke bare være stilen og tilknytningen til det franske maleri, men også motivet, som gjør at hun faller utenfor. Skal en se på kritikken hun fikk i 1916, der Landskap med kvinner var utstilt, var det like mye motivet og i særdeleshet kvinnefigurene som skapte negativ omtale.

Landskap med kvinner i ulike kontekster

Dette blir ikke diskutert eller lagt vekt på i litteraturen, men blir enkelt forbigått ved å sette uteaktene i sammenheng med Cézanne og antagelig med tanke på hans badebilder. Selv om kvinnene i Landskap med kvinner er plassert i forgrunnen, får vi en følelse av avstand. Komposisjonen i gruppe og flere ryggvendte kvinner, særlig kvinnen som er mest sentral i bildet, skaper denne avstanden. Kvinnenes interne blikk inviterer ikke betrakter inn og skjermer gruppen av kvinner. De danner en visuell vegg med sine dynamiske blikk. De er bekvemme i sin nakenhet og har ikke behov for å dekke seg til. selv om de har mulighet for det med tøystykkene. Landskap med kvinner inngår altså i en lang, kunsthistorisk tradisjon der nakne kvinner males inn i et landskap. Men maleriet bryter likevel med tradisjonen fordi kvinnene ikke er idealiserte og betrakter inviteres ikke inn i motivet.

Kunstnere som Astri Welhaven Heiberg og hennes uteakter blir lett usynlige i den kunsthistoriske fortellingen som i hovedsak baserer seg på stilretninger. Motivtyper i den moderne kunsten i hennes samtid var ikke like relevante for å få en plass i historien. Likevel kan grensekunstnere i ettertid bli hentet fram igjen der andre fortellinger skal fortelles og andre perspektiver vektlegges. En kulturhistorisk kontekst kan gi et nytt blikk på kunsthistorieskrivningen og tillater andre kunstnere å komme fram i lyset.

Litteratur

Endresen, Signe Marie. Seg selv nok. Astri Welhaven Heibergs uteakter ca.1913-25. Hovedfagsoppgave i kunsthistorie. Institutt for arkeologi, kunsthistorie

og konservering (IAKK). historisk-filosofisk fakultet. Universitetet i Oslo, 2003.

Endresen, Signe Marie. "Tilfredsstilte ikke menn". Kilden, 1-6. Hentet 06.04.2017. http://kjonnsforskning.no/nb

Kirkholt, Tore. "Astri Welhaven Heiberg". I Store norske leksikon. Hentet 06.04.2017. https://snl.no/Astri_Welhaven_Heiberg

Nergaard, Trygve. "Maleriet i mellomkrigstiden". I Norges Kunsthistorie, bind 6. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 1983.

Thue, Sigrid Rømche. Norsk Kunstnerleksikon, I-IV, 1982-86. https://nkl.snl.no/Astri_Welhaven_Heiberg

Referanser

1. ↑ Endresen, "Tilfredsstilte ikke menn", 1.
2. ↑ Endresen, Seg selv nok, 61.
3. ↑ Endresen, Seg selv nok, 61.
4. ↑ Thue, Norsk kunstnerleksikon.
5. ↑ Kirkholt, "Astri Welhaven Heiberg".
6. ↑ Nergaard, "Maleriet i mellomkrigstiden", 147.
7. ↑ Nergaard, "Maleriet i mellomhrigstiden", 147.
8. ↑ Nergaard, "Maleriet i mellomkrigstiden", 147.