Forskjell mellom versjoner av «Henrik Sørensen - Mot krig og revolusjon»
(→Litteratur: La til Https://) |
|||
| Linje 66: | Linje 66: | ||
[[Kategori:1900-1945]] | [[Kategori:1900-1945]] | ||
| − | |||
Revisjonen fra 19. jun. 2017 kl. 13:54
Innhold
- Kort biografi
- Mot Krig og Revolusjon
- Ekspresjonisme
- Bildets plassering i dets samtid, historisk, samfunnsmessig og kunsthistorisk kontekst
- Litteratur
Denne artikkelen som handler om maleriet Mot Krig og Revolusjon, vil først gi noen biografiske opplysninger om Henrik Sørensen som person og maler, som kanskje kan belyse bakgrunnen for dette bildet. Deretter kommer en beskrivelse av bildet, og en presentasjon av hvordan bildet omtales i litteraturen. Bildets plassering i kunsthistorien vil også diskuteres, og til slutt vil bildet plasseres i sin samtid, og i en bredere historisk, samfunnsmessig, og kunsthistorisk kontekst. De siste punktene (3-5) vil ikke nødvendigvis presenteres i noen absolutt rekkefølge, da de gjerne går litt om hverandre. Det kan ofte diskuteres innen kunsthistorien om verket speiler kunstneren, men i dette tilfellet kan man si at verket er et resultat av kunstnerens grunnholdning og verdisyn, da Sørensen var pasifist hele livet.
Innhold
Kort biografi
Henrik Sørensen ble født 12. februar 1882 i Fryksände, Värmland, Sverige og døde 24. februar 1962 i Oslo. Han var enebarn av norske foreldre, men moren døde rett etter han ble født. Sørensen vokste opp i Värmland, og han flyttet i 1892 til Lillestrøm sammen med sin far. Han tok handelsskole, og jobbet noen år som kontorist før han satset for fullt på kunstutdannelsen. Han tok kveldsundervisning vinteren 1904, og 1906-08 på Den kongelige tegneskole i Kristiania, og fikk en kort periode sine bilder korrigert av Harriet Backer, og av Henri Matisse i Paris i 1908, og 1910 (Flor, Norsk biografisk leksikon/Henrik Sørensen). I 1904 og 1905 var han også hos Kristian Zahrtmann i København (Haverkamp, Store norske leksikon/Henrik Sørensen).
Oppveksten nært naturen i Värmland hadde stor innflytelse på hans kunst (Hoff, Henrik Sørensen, 1992: 15). Maleriet Svartbekken (1908), som var hans gjennombrudd, blir omtalt som romantisk fantasi, og det understrekes at naturmystikken og den nasjonale opplevelsen skulle få stor betydning for Sørensens kunst. Han malte mange naturlandskaper, men også bilder der menneskene fremstår som en integrert del av naturen (Haverkamp, Store norske leksikon/Henrik Sørensen).
Sørensen var svært politisk bevisst og var hele sitt liv idealist og pasifist og sterk motstander av fysisk vold. Dette kan kanskje spores tilbake til da han som liten gutt uforvarende ble vitne til slakting av en kalv, hvis blodsutgytelse hjemsøkte ham i lang tid, og forårsaket aversjon mot blodig og rått kjøtt hele hans levetid (Hoff, Henrik Sørensen, 1992: 13). Maleriet som denne artikkelen handler om må kunne ses som et uttrykk for denne aversjonen mot vold og den pasifistiske holdningen til Sørensen.
Mot Krig og Revolusjon
Bildet måler 65,5 x 54 cm, og er olje malt på lerret. Maleriet skildrer krigens ødeleggelser i en bygate, som ikke er stedsspesifisert, det kan være en hvilket som helst by. Bygninger og hus står i brann og man ser granater og eksplosjoner. I høyre billedkant er en bygning i ferd med å falle ned, veggen kollapser. I bakgrunnen ser man kirken står i flammer, et spinkelt kors øverst på bygningen indikerer at det er en kirke, mens spiret er i ferd med å fortæres av flammene. Fargene er holdt i forskjellige nyanser av sterkt gult, orange, rødbrunt, hvitt og svart. Noen bygninger i bildets midtplan er i lyse blått. Det er mørkt og natt, men alt lyses opp av flammene og granatregnets ild.
Sørensen malte med korte støt mot lerretet, og i stedet for å sveipe penselen over lerretet, søkte han motstand. Han benyttet seg også sparsomt av malemiddel for å fortynne malingen, men kunne av og til bruke venetiansk terpentin såvidt det var (Nielssen, Henrik Sørensen, 1950: 14). Danbolt påpeker at i landskapsbildene er både koloritten og malemåten ofte "djerv og uvøren" (Danbolt, Norsk kunsthistorie, 2009: 269). Dette utsagnet om koloritten kan også sies om dette maleriet. Malingen er malt på i tykke, pastose strøk, alla prima, og penselskriften er svært synlig i enkelte partier, som kan ses tydelig på den fallende husveggen til høyre, og også på gaten. Det er sannsynlig at kilden til maleriet var franske magasiner, da de ofte inneholdt bilder av krigens grufulle ødeleggelser (Hoff, Henrik Sørensen, 1992: 128). Maleriet er ekspressivt i sitt formspråk.
Ekspresjonsime
I Store norske leksikon står det at det er kunstnerens subjektive reaksjoner på virkeligheten som vil uttrykkes i ekspresjonismen. Det er diskontinuitet og uro som preger komposisjonen, og man vender seg gjerne fra den klassiske tradisjonen med sentralperspektiv. Fargene har en uttrykksbærende og selvstendig funksjon og de er rene, sterke og ublandete. Fargene ble påført i rene flater og gult, orange, rødt og blågrønn var vanlig, og tegningene hadde ofte svarte konturer, med harde vinkler (Blom, Store norske leksikon/ekspresjonsime).
I forrige avsnitt ble malemåten til Sørensen beskrevet og man kan si at bildet er malt på en ekspressiv måte. Det er brukt rene farger, gult og orange, og hvitt mot mye svart, noe lyseblått og grønt og grått som bryter opp litt. Samtidig som at det er malt ekspresjonistisk, må man kanskje kunne si at det er malt naturalistisk, for fargene er fremstilt slik det fortoner seg i en slik reell situasjon med flammer, røyk og granatild overalt. Men formspråket er ekspressivt. Dette forsterker inntrykket av ødeleggelse. Bildet uttrykker noe umiddelbart, som om det er malt i full fart mens en var vitne til katastrofen som utspiller seg, eller at man ønsker å uttrykke noe man har opplevd tidligere, at man prøver å uttrykke et skjellsettende inntrykk av kaos og ødeleggelse.
Sørensen ble i 1911 utropt til en av de fremste ekspresjonister i Skandinavia, men han var visst i ferd med å forlate den moderne ekspresjonistiske stilen allerede på denne tiden, til fordel for en mer tradisjonell formalisme (Lange og Messel, Norges malerkunst, 2000: 48-49). Maleriet Mot Krig og Revolusjon ble malt i 1915, og dette er året etter at første verdenskrig brøt ut. Noen få år tidligere bodde Sørensen i Frankrike og krigen gjorde sterkt inntrykk på ham. Det kan hende at den ekspressive malemåten var mer hensiktsmessig for å formidle det han ønsket med dette bildet, og at han derfor søkte tilbake til den stilen. De tykke, pastose penselstrøkene kan minne om tyske Paula Modersohn-Beckers og Ernst Ludwig Kirchners malestil, med tykk, ufortynnet maling. Man kan også få assosiasjoner til Georges Rouault og Oscar Kokoschka, blant flere ekspresjonister.
Men det er sagt om Sørensen at han var ikke noe særlig begeistret for de tyske ekspresjonistene (Vinje, Søren, 2003: 123). Sønnen skriver i sin biografi om faren at det var kanskje helst de siste årene av sitt liv at Sørensen ikke var så begeistret for den tyske ekspresjonismen, i det at han blant annet ikke kunne utstå de fargene som de gjerne brukte, "fiolett, grønskegrønn og budoarrosa" (Sørensen, Søren, 2003: 111). Malestilen og koloritten gikk gjennom store forandringer i løpet av hans liv. I maleriene er det lett å skille mellom forskjellige perioder, påpeker sønnen i biografien (Sørensen, Søren, 2003: 123).
Bildets plassering i dets samtid
Bildet ble malt i 1915, men det er datert på forsiden 1915, og på baksiden 1943. Tittelen mener Hoff er antakeligvis tilføyd senere enn 1915, mest sannsynlig i 1943 (Hoff, Henrik Sørensen, 1992: 128). Den første verdenskrig affekterte ikke Norge på samme vis som andre verdenskrig gjorde, og dermed kan man kanskje si at bildet hadde større aktualitet i 1943 i norsk sammenheng, etter at tyskerne hadde okkupert Norge, og mange i landet hadde blitt utsatt for krigens vold og ødeleggelser, enn da det ble malt i 1915, som en reaksjon på den første verdenskrigen. Bildet ble aldri solgt, og Sørensen stilte det heller aldri ut. Det kan spekuleres i hvorfor han ikke stilte det ut. Hoff påpeker at bildet har sine malertekniske svakheter, for eksempel påpeker han at veggen som er i ferd med å kollapse ikke er tilfredsstillende malt. Det er kjent at Sørensen var svært kritisk til eget arbeid, og at han tidlig i sin karriere ødela 52 bilder, slik at det kan hende at han mente bildet rett og slett ikke holdt de formale mål han kunne stå inne for. Innholdet var helt i Sørensens ånd, men Hoff presenterer en tolkning om at innholdet og bildet i seg selv var så privat for Sørensen at han dermed valgte å ikke stille det ut, selv om Hoff også sier at denne tolkningen er mindre sannsynlig (Hoff, Henrik Sørensen: 128-129).
Mot Krig og Revolusjon er kun omtalt og vist med bilde i Svein Olav Hoffs biografi om Henrik Sørensen. I alle de andre bøkene som viser Sørensens anti-krigsbilder, er det gjerne Enkene (1918), og verker fra 1930-årene som blir omtalt, som for eksempel Revolusjon, Oslo 19?, senere omdøpt Gatekamp (1930 ). Det måler 200 x 250 cm og viser Nedre Slottsgate i Oslo, med to døde mennesker liggende på gaten, bygninger i brann, en veltet bil og i forgrunnen en fortvilet kvinne med hendene foran ansiktet i redsel og skrekk (Gjessing, Kunstnernes Hus 1930-1980, 48-49; illustrasjon Sørensen, Søren, 2003: 137). Sørensen var som nevnt pasifist og så på all vold og krig som meningsløs (Sørensen, Søren, 2003; Hoff, Henrik Sørensen, 1992). Først på slutten av 1920-tallet begynte hans polemikk mot revolusjon, derfor mener Hoff at Sørensen ikke ga bildet tittelen Mot Krig og Revolusjon i 1915, da han malte det. Han forfekter at Sørensen hentet frem bildet under den andre verdenskrig og kanskje tilføyde noen detaljer, og så skrev tittelen og daterte det 1943 på baksiden da.
Danbolt skriver om tendenskunsten i norsk kunsthistorie. Der kunstnere som blant andre Reidar Aulie og Willy Midelfart malte sterkt tendensiøse antikrigsbilder. Også Sørensens bilde kan passe inn i under tendenskunsten som ble skapt i Norge i 1930-årene. Men ettersom han ikke stilte det ut, ble det heller ikke omtalt i samtiden på lik linje med de andre bildene i samme kategori av andre kunstnere. Sørensens bilder, både Mot Krig og Revolusjon (1915) og Revolusjon/Gatekamp (1930) var uttrykk for kunstnerens sterke grunnsyn mot vold og revolusjon, det var ingen oppfordring til opprør, men propaganda i mot. Også Axel Revold og Jean Heiberg var lite motvillige til å benytte "kunst i kamp mot masseundertrykking og krig" (Danbolt, Norges kunsthistorie, 2009: 273). Bildet kan altså plasseres stilistisk og formalt i ekspresjonismen, motivmessig passer det både da det ble malt under den første verdenskrig i 1915 og også under den andre verdenskrig i 1943, man kan si at det var svært "politisk korrekt". På 1930-tallet passer det under den tendenskunsten som man så endel av i norsk kunst på den tiden. Siden Sørensen aldri stilte bildet ut, kanskje det kan tolkes til sist som et svært personlig uttrykk for redsel for ødeleggelser og krig, og for et grunnleggende syn og ønske om fred og harmoniske tilstander i samfunnet og verden.
Litteratur
Berg, Knut, red. Norges malerkunst. Bd. 2. 3. utg. Oslo: Gyldendal, 2000.
Blom, Hege. Store norske leksikon. Https://snl.no/ekspresjonisme.
Danbolt, Gunnar. Norsk kunsthistorie: bilde og skulptur frå vikingtida til i dag. 3. utg. Oslo: Det norske samlaget, 2009.
Haverkamp, Frode Ernst. Store norske leksikon/Henrik Sørensen. Https://snl.no/Henrik_Sørensen.
Flor, Harald. Norsk biografisk leksikon/Henrik Sørensen. Https://snl.no/Henrik_Sørensen.
Gjessing, Steinar, red. Kunstnernes hus 1930-1980. Oslo: Kunstnernes hus, 1980.
________. "Tendenser og retninger gjennom fem decennier 1930-1940: Norge og Europa". I Kunstnernes hus 1930-1980: 45-121.
Hoff, Svein Olav. Henrik Sørensen: fragmenter av et kunstnerliv. Oslo: Gyldendal norsk forlag, 1992.
Lange, Marit og Nils Messel. "Inn i et nytt århundre". I Norges malerkunst. Bd. 2. 3. utg. Redigert av Knut Berg. Oslo: Gyldendal, 2000: 9-54.
Nergaard, Trygve. "Mellomkrigstiden". I Norges malerkunst. Bd. 2. 3. utg. Redigert av Knut Berg. Oslo: Gyldendal, 2000: 55-200.
Nielssen, Finn. Henrik Sørensen. Oslo: Mittet & Co, 1950.
Sørensen, Sven Oluf. Søren: Henrik Sørensens liv og kunst. Oslo: Andresen og Butenschøn forlag, 2003.
Vinje, Arne. Søren: et portrett av Henrik Sørensen. Oslo: Grøndahl Dreier, 1992.
