Malmanger, M. "Norsk kunst idag"
Innhold
Sammendrag
Innledning
Magne Malmanger sin tekst "Magne Malmagner: Maleri" er et av fem kapitler i boken "Norsk kunst i dag", utgitt 1967. Kapittelet tar for seg utviklingen og tendensene i datidens norske maleri, skrevet ut fra Magne Malmanger sitt perspektiv. I teksten går han gjennom datidens gjeldende kunstnere og deres produksjon, og hva slags tendenser som påvirket dem.
Etterkrigstiden i Norsk maleri.
Perioden etterkrigstiden i det Norske maleriet blir beskrevet som en "tafatt" periode av forfatter, og blir som en fortsettelse på mellomkrigstiden. Mens vi her hjemme fortsatt henger etter i den globale kunsten har vi også en motstand til nyorientering. Dette begrunnes med at livet utarter seg ulikt fra ulike land og kulturer, og "Enebakk og Holmebu kan ikke sammenlignes med New York og London". Det norske kunstmiljøet blir beskrevet som en kunstnerisk isolasjon - noe påtvunget og noe selvvalgt. Det blir også beskrevet en mangel på kunstnerisk innsikt, der det ikke mangler god vilje eller arbeid, men "mindre levende visuelt engasjement" (S.4). Denne holdningen kan vi finne i mellomkrigstiden og tiden lenger tilbake, og blir en holdning mange kunstnere ser ut til å sitte fast i.
Videre i etterkrigstiden blir de formalistiske egenskapene det dominerende i maleriet, og formalismen som nå oppstår er noe som lenge har foregått globalt. Forfatter påpeker at dette ikke har noen spesiell tilknyttning til den franske postimpresjonismen, men kan derimot knyttes til idehistorie som beveger seg bort fra empirisme og positivisme. Formalismen kommer i form av Konrad Fiedlers kunstteori og hos den tyske maleren Hans von Marees og hans etterfølgere, som ble dominerende i både teori og praksis. Fauvismen og de norske matisse-elevene var også en retning som hadde vært her lenge, og ble også gjeldende i etterkrigstiden. Men med en formalisme som hadde blitt arvet fra eldre generasjoner får vi en kunst som i liten grad klarer å engasjere sine omgivelser, ifølge forfatter. Selv om det foregår variasjon av kunstnere, grupper og tendenser har vi et fundament i kunsten som stort sett forblir den samme, med relativt like kunstneriske grunnlag.
"Den tradisjonelle formalismen". Gjennom halv-abstraksjon fikk dette utrykket i mellomkrigstiden sitt mest "logiske og konsekvente utrykk". Dette får vi også inn i datidens samtidskunst, men det viser alikevel ikke tegn til videreutvikling. Alexander Schultz, med motiver som generelt hadde vært landskap og figurer i interiør blir den rådende kunstneren innen denne retningen. Andre kunstnere som blir nevnt innen samme retning er Ellen Iden, Gladys Raknerud, Eli Silseth og Sven Revold. Inger Sjølie og Egil Weighlin blir også nevnt, men påpekes her at abstraksjonen blir tatt for langt. Felles for disse kunstnerne er at motivet er nøytralt og med et distansert forhold. Kunstnere som satt menneskelige forhold i fokus har vi Else Hagen, med motiver som viser menneskelige følelser. Henry Bardal viser mennenes hverdag med brutte og tunge farger, og Thorstein Rittun med fargeglade og muntre motiver. Inge Rotevatn var illustratør, med mønstreaktig orden i flatene, og hadde en annen form en kunstnerne nevnt ovenfor. Rotnevatn var mer mot en lyrisk klassisisme enn akademisk rasjonalitet, som de fleste av de halv-abstraherte malerne. (S.13)
Det nonfigurative maleriet.
Det nonfigurative maleriet kom sterkere frem i Norge i 40-årene, og ble etterhvert den mest dominerende strømningen i billedkunsten. Alikevel påpekes det av forfatter at det nonfigurative maleriet ikke kan kalles en retning fordi betegnelsen blir for omfattende. Derimot finnes det forskjellige retninger innenfor det nonfigurative maleriet. Formalistiske "bestrebelser" kommer gjerne til utrykk i det nonfigurative maleriet, og disse malerne jobber gjerne ut fra formalistiske prinsipper. (s15).
Throndheimsmalerne.
En annen gruppe som blir beskrevet i kapittelet til Magne Malmagner er Throndheimsmalerne, som var en gruppe malere som arbeidet sammensatt og med en enhetlig karakter. Arne E. Holm som var utdannet arkitekt og maler blir beskrevet som kretsens inspirator, og kretsen var knyttet opp mot arkitektlinjen ved Norges Tekniske høgskole. Kunstnere her var Lars Tiller, Roar Wold og Hakon Bleken, og blir beskrevet som en karakteristisk gruppe som jobbet ut fra kontroll, balanse, harmoni og med en link mellom arkitekturens krav til stabilitet og strukturell klarhet.
Selv om vi kan spore det meste av tendensene i den norske kunsten, så gjør økte kontaktmuligheter og en økning i kunstpublikasjonen det mer komplisert med tiden å finne de konkrete forbindelsene. Mange kunstnere lar seg derfor ikke plassere i noen bestemt gruppe, men det er alikevel klart at det har vært viktig med strømningen av det nonfigurative og abstraherte. Også kubismen blir nevnt som en viktig inflytelse, men her med en mer myk form som er mer inspirert av Poliakoffs type. Innflytelsen de norske nonfigurative malerne hadde var fra en mer friere og mindre teoretiske kunsten som dominerte i 40-årene, og her blir innflytelsen fra Ecole de Paris pekt på som spesielt viktig. Alikevel får vi med tiden en mer difus og generell påvirkning, noe som fører til en økende forskjell blant kunstnerne. (s.19).
