Ustvedt, Ø. "Fotografiets inntog og mediehierarkiets oppløsning" 3

Sammendrag

Tom Sandberg sin utstilling på Galleri Riis i Oslo i 1989 var starten på fotografiets befestning og posisjonering i Norge, men også starten på opphør av de ulike medieherarkiene i Norge. Museet for Samtidskunst åpnet i 1988 og kjøpte i sin helhet utstillingen til Tom Sandberg fra Galleri Riis. Sort hvitt fotografiene til Sandberg var noe nytt, de viste nærbilder av sølepytter og asfalt tatt med småbildeformat, med store kontraster og kornethet, hvor form, flate og tekstur dominerer. Denne fotoserien av Sandberg ble en del av den første fotosamlingen til Museet for Samtidskunst. Dette var med på å befeste posisjonen til fotografiet som kunstform i Norge. Tom Sandberg (1955) hadde stor betydning for fotokunst miljøet i Norge. Han var en en brobrygger mellom foto- og kunstmiljøet, og han var en pådriver for etablering og drift av Fotogalleriet  i Oslo, et sted for nyskapende fotografiske praksiser, sammen med Dag Alveng og Bjørn Høyum i 1977. 

Kvinnenes inntog 

Fra midten av 1990 tallet kommer det en fotografi bølge som også består av et tydelig feministisk uttrykk. Tematikken disse kunstnerne tar opp i seg er noe nytt innen fotografiet i Norge, de portretterer det nære, og det vare i de neste dagligdagse bildene sine. Kunstnere som Margareta Bergman, Helga Bu, Marianna Blankenberg og Line Walgaard, som senere ble fulgt opp av yngre kunstnere som Jenny Rydhagen, Marte Aas, Mette Tronvoll og Hedevig Anker, en helt ny generasjon fotokunstnere inspirert av andre kunstretninger og tradisjoner. Rydhagens fotografier er tydelig inspirert av andre sjangere og går mer i en retning av filmmediet i tillegg til å spiller på teaterets fortellerteknikker som bl.a. skyggespill. Hedevig Anker nærmer seg mer det abstrakte maleriet i sine fotografier.  

Aproprasjon

Gerd Tinglum og Per Barcley kom fra billedkunstfeltet og brukte fotografiet som sitt medium i sine kunstnerspraksiser inn i 1990 tallet. Gerd Tinglum laget serien «Usynliggjorte uttryddete og truede arter» hvor hun portretterer 30 kjente kvinner som Simone de Beauvoir, Marit Paaske og Virginia Wolf fra vår kulturhistorie og dekket de med ulike type utrydningstruede plantearter.  Denne sammenstillingen av kvinner og blomster problematiserte kvinnelig identitet og usynliggjøring av kvinnen og hennes status gjennom historien. Hun blander ulike medieteknikker som fotografi og tegninger hvor hun ved å tilsløre det lånte fotografiske uttrykket med sine egne tegnede plantearter oppnår en ny estetikk, et samspill mellom fotografiet og tegningen. 

Bergensskolen 

Ved etablering av Institutt for fotografi på Statens høyskole for kunst og håndverk i Bergen og Höyskolan for Fotografi i Göteborg i 1990 kom fotografer som Vibeke Tandberg, Torbjørn Rødland og Mikkel McAlinden. De satte i gang med sine kunstnerpraksiser nye diskusjoner rundt kamerabasert billedkunst. Samtidig ble statusen rundt fotografiet endret fra objektivt sannhetsvitne til iscenesatte og approprierte fotografier med det digitale kameraets inntog og mulighetene til å «manipulere» bildene fikk en ny dimensjon. 

Iscenesettelse

Torbjørn Rødlands sine fotografier «I et norsk landskap» 1 og 2 (1993) skapte stor oppmerksomhet på Høstutstillingen i 1994, der Rødland iscenesetter seg seg selv med en Rema 1000 plastpose i hånden i velkjent norsk natur, som i en kunsthistorisk sjanger: det romantiske landskapsmaleriet. Relasjonen mennesker og natur blir forsterket, men på en ny og uvant måte, gjennom et kulturelt filter, vår samtid og et historisk blikk.

Gjennom å iscenesette seg selv i fotografiet problematiserte og redefinerte Cindy Sherman (1954, USA) fotografiets oppbygging gjennom 1980 og 1990 tallet. Sherman er utvilsomt en inspirasjon for Vibeke Tanberg når hun lager sin fotoserie «Living Together» i 1996. Her følger vi et tvillingpar i deler daglige gjøremål, spilt av kunstneren selv i begge roller. Denne serien er nok epokens mest omdiskuterte og bidro til å definere norsk kunst.

Englandsgenerasjonen

Tom Sandberg, Dag Alveng og Per Berntsen var en del av fotomiljøet med utdannelsen sin fra England, som jobbet med analoge sort/hvitt fotografier arbeidet for hånd frem i mørkerommet på «gamlemåten». I forlengelsen av dette miljøet kommer Per Maning og Fin-Serck Hanssen som på ulikt vist benytter fotografiet til å fortelle vidt forskjellige historier. Per Maning kom fra reklamebransjen og benytter fotografiets enkelthet i sine sterkt iøyefallende sort/hvitt portretter av dyrs særtrekk og individualitet. Foto historiker Eva Clerck Gang trekker frem dyremotivenes blikk i bildene til Maning, og at vi som betraktere er de som blir betraktet. Maning representerer som første fotograf Norge på Venezia-biennalen i 1995. Fin Serck-Hanssen fokuserte på industriell musikk og punken i sine fotos etter utdannelsen i England. Senere undersøkte han det homofile miljøet, og hans AIDS og Arr portretter fra denne tiden er hans mest kjente. Hans kunstnerpraksis fra 1990 årene var preget av mennesker og utenforskap, AIDS døden og skjønnheten i det goteske.

Ny saklighet 

Marte Aas kom fra Gøteborg fotoskole og var i sin kunstnerpraksis opptatt av landskapets vanlige sider, grepet av menneskelig påvirkning. Hennes fremstilling av sosiale rom i byen, parker og randsonen mellom natur og by preger hennes kunstnerskap gjennom 1990 tallet. Flere norske kunstnere som Ane Hjort Gutu, Mette Tronvoll og Vegard Moen arbeidet metodisk undersøkende rundt problemstillinger som urbanitet, subkulturelle virksomheter og makt hvor fotografiet var en av flere medier som ble brukt.