Mallarmé, S. "The Impressionists and Edouard Manet" 1

Innledende ord

Jeg opplevde teksten som vanskelig å begripe, hvem er det som skriver slik? Etter å ha lest om han hjalp dett meg til å hvile mer i min forvirring og jeg opplevde teksten mer underholdende. Teksten er skrevet i Essay form, en sjanger som fikk navn etter den franske forfatteren Michel de Montaigne og hans bok Les Essays fra 1580. Sjangeren i Fransk og Norsk essay, stiller blant annet spørsmå ved kjente forestillinger i aktuelle saker, hvor en kan velge å forsvare en subjektiv mening ensidig, men saklig. (Jfr. Essay - wikipedia mars 2020.

Forfatterens navn av det aktuelle essay: Stephane Mallarmè ble født 18.03.1842 i Paris og døde 09.09.1898. Han ble 56 år gammel og gravlagt i Seine-et-Marne. Mallarmè var forfaatter, poet og litteraturkritiker, hans stil var i begynnelsen preget av hans ungdomshelt Charles Boudelaire, men han utviklet sin helt egne På slutten av 1800-talet i Frankrike ble Mallarmè en betydelig symbolistisk poet og endel av hans prosatekster ble utgitt under tittelen " Divagations". Tidelig på 1900-tallet inspirerte Mallarmè flere revolusjonære kunstneriske retninger, som kubisme, futurisme, dadaisme og surrialisme. Mallarmè språk er kompakt og dyrker antydningens kunst;

Dette gir meg en åpnende og innledende forståelse for datidens bevegelser i kunsten. Mallarmè beskriver i dette essayet hva som kjennetegner impressjonismen og hvorfor Edouard Manet, etter hans syn var den første og beste impressjonistiske maler. I det følgende gjør jeg et sammendrag av det jeg får tak i, som essensen i hans essay.

Sammendrag.

Stèphane Mallarmè (1842-1898) understøttet sin familie ved å undervise i engelsk og han fikk i oppdrag å oversette franske tekster for det engelske publikum. Han var insisterende på at Edouard Manet var opphavsmann for impressjonistbevegelsen, tross i at Manet selv nektet å delta i disse utstillingene, han ønsket ikkke å bli deffinert og stilt i en bås eller kategori. Mallarmè sporer røttene til den utvidede følelsen av impressjonisme sammen med Corbet`s realisme, og trekker sammenhenger mellom den nye skolen og arbeidet til både Boudelaire og Zola i litteraturen. Mallarmè fann bestemte trekk i malemåten av luft og lys, som en felles teknikk og uttrykk i impressjonismen, som videre kobles til den "moderne" sannheten i en ny tilnærming. Konkluderende insisterer han at det nye maleriet , var koblet til tidens nye demokratiske og sosiale bevegelser.

Den opprinnelige franske teksten finnes ikke lenger. Den første engelske utgaven ble publisert i 1876, men denne utgaven er fra Art in theory ved Charles S Moffat, The New Painting: Imressinisme 1874-1886, San Francisco: 1986, s.28-34.

Mallarmè er venn av E. Manet, han forsvarer Manets kunst, som den nye kunsten i fortsettelsen av realismen, den ble en motsats, eller et brudd, med akademikunsten som frem til da hadde vært preget av regler for hvordan et maleri skulle se ut feks i romantikken. Mallarmè trekker frem Courbet`s realisme som eks på en intensitet som han og finner, men som er annerledes i impressjonismen og han mener at Salongenes romantikk er utdatert og kjedelig. Men Manet sine malerier fall utenfor gjeldende kunstsyn og ble latterliggjort av mange. I og for seg ikke foruroligende i forhold til en interessert, sann og reflekterende kritikk, i følge Mallarmè, for hvem var denne ukjente Manet? Hans malemåte fremsto i følge Manet, som hos en opplyst amatør, den hadde en mening, han var vedvarende i gjentakelse, unik i sin i sin utholdenhet, han elsket kunst og levde for hver eneste av sine bilder, som var signert av den til da ukjente Edouard Manet, Disse merkelige bildene vann umiddelbart Mallarmès sympati, et instinktivt og poetisk forsyn, lenge før Manet ble suksessfull og kjent. Mallarmè viser også til C. Boudelair og Zola som eksempel på positive interessert.