Aurier, G.A. "Symbolism in Painting: Paul Gauguin" 2
Livets dans av Edvard Munch belyst gjennom essayet "Symbolism in Painting: Paul Gauguin" av Gabriel-Albert Aurier
Det er omtrent ti år mellom Edvard Munchs bilde fra 1899 og Gabriel-Albert Auriers essay utgitt første gang i 1891. Livets dans inngikk som det siste i Munchs serie av bilder fra 1890-årene som Munch selv ga betegnelsen «en serie livsbilder» i forbindelse med en utstilling i Berlin i 1902. Utstillingen inkluderte 22 bilder fordelt på fire vegger i et eget rom: 1) Kjærlighetens frø, 2) Kjærligheten blomstrer og forsvinner, 3) Livsangst og 4) Død. Livets dans inngår i den for Munch helt sentrale andre avdelingen, som også inkluderte Aske, Vampyr, Sjalusi, Kvinnens tre stadier og Melankoli.
Auriers essay er skrevet fem år etter at begrepet symbolisme for første gang ble brukt og da i en litterær sammenheng. Aurier gir et tidlig kunstteoretisk bidrag til forståelsen av den nye visuelle kunst som bryter med de gamle tradisjoner knyttet til målet om maksimal naturtro gjengivelse av den materielle virkeligheten. Han dyrker tanken og argumentet at kunsten som en ny retning bør uttrykke og formidle idéer. For visuelt å kommunisere ideer må kunstneren tillates full frihet til å skape sitt eget tegn- og formspråk tilpasset formidling på en forståelig måte av idéinnholdet i det intenderte budskapet. Aurier forfatter sitt essay om det han kalte en ny ideistisk kunst etter å ha kunnet observere nye fenomener og tendenser som syntetismen og symbolismen i samtiden.
Han oppsummerer fem kriterier eller egenskaper som den nye kunstretningen må tilfredsstille.[1] Livets dans gjør det på alle punkter, og det kanskje i enda større grad enn andre av Munchs livsfrisebilder fra tidligere på 1890-tallet. Hans dyktighet innen retningen som Aurier benevner som idéistisk kunst, gjennomgår en utvikling.
1. Bildet må i sin essens dreie seg om utrykk og formidling av en idé.
Da Munch frigjør seg fra 1880-tallets naturalisme, og beveger seg inn i sitt nye uttrykk som skal resultere i livsfriseserien på 1890-tallet, blir idéinnholdet i kunsten hans det absolutt sentrale. Allerede en overfladisk narrativ beskrivelse av Livets dans gir fortolkningsknagger. Selv uten å behøve å la seg påvirke og hjelpe i riktig retning av kunstneres forsterkede, fordreide og manipulerte formspråk, skjønner betrakteren at dette er noe annet enn et konvensjonelt genrebilde. Vi ser dansende par langs en strand en klar og stille sommernatt. Hovedfigurene er det tett omslyngede paret i forgrunnen i bildets midtsone og de to flankerende kvinneskikkelsene. Betrakteren vil umiddelbart skjønne at dette motivet handler om noe helt annet enn en festlig sommerfest i en vakker naturramme. Det er aldri noen tvil om at betrakteren tar del i et menneskelig livsdrama av grunnleggende indre sjelelig natur. Det er den samme kvinnen vi ser på hver side av paret i midten. Hennes håp om å være den som ble budt opp til livets dans – og delt kjærlighet – ble ikke innfridd, som hennes positur på høyre side av bildet med all tydelighet bevitner. Det er en annen kvinneskikkelse mannen danser med. Selv om paret er omslynget og smelter sammen i perfekt komplementaritet i dansen bærer begges ansiktsuttrykk bud om noe mer eller kanskje noe annet. Poenget under dette første kriteriepunktet er å konstatere at Livets dans må anses være akkurat den type idébaserte kunst som Aurier løfter frem som idealet og målet med kunsten. «Its aim is to express Ideas, by translating them into a special language.”.[1] Kjærligheten mellom mannen og kvinnen er livets essens, og dette er den overgripende bildeidéen til Munch i dette bildet.
[1] S. 1026
[1] S. 1028
