Matisse, H. "Notes of a Painter" 7

Henri Matisse var en kjent fransk maler som utviklet sitt eget billedspråk med hovedvekt på farger og det komposisjonelle. Han var en av hovepersonene i gruppen "Les Fauves", som utviklet en eksepsjonell og ekstrem fargebruk i sine maleriske uttrykk. Denne artikkelen skrev han som et forsvar på ktitikken han mottok fra symbolistmaleren Sâr Péladan. Teksten gir en viktig innsikt i det modernes kunstneriske uttrykkmuligheter. Teksten ble publisert i La Grand Revue, Paris 25 desember 1908

Han utdannet mange norske elever ved sin malerskole i Paris. Blande dem...

"What I am after, above all is expession"

I "Notes of a painter" fra 1908 ( skrevet etter fauvismen....) skriver han om sine tanker og refleksjoner rundt malerstilen, og hvordan han selv jobber med bildene sine. Dette på tross av at han mener at arbeidene i seg selv er kunstnerens beste talsperson. Han ønsker med teksten å uttrykke sine følelser og ambisjoner. Han skriver at hans tanker har utviklet seg, men at basen i hans ideer har ikke forandret seg, men at hans uttrykk følger hans måte å tenke.

Mitt mål er alltid det samme, men jeg tenker ut forskjellige veier for å nå frem dit. Det jeg ønsker mest av alt er å utrykke.

Malerens tanker må ikke separeres fra hans maleriske virkemidler, for hans tanker er ikke mer verdt en hans utrykk, og det må være mer fullstendig, for jo dypere er tanken. Det er umulig for meg å separere måten jeg føler om livet, og hvordan jeg oversetter dette. Mitt hele arrangement er et utrykk; figuren, det tomme rommet rundt og proposjonene, alt har sin del. Komposisjon er kunsten å arrangere på en dekorativ måte de forskjellige elementene slik kunstneren vil for å kunne utrykke sine følelser. I et bilde vil alt være synlig og alt vil spille en bestemt rolle, enten det er hovedrollen, eller en sekundår rolle. Alt skal være nyttig. Det som blir utenfor vil skade utrykket. Et kunstverk skal være harmonisk og fullendt. En overflødig detalj vil erstatte en essesiell i betrakterens hode.

Komposisjonen er en ekspressjon, den må organiseres i henhold til flaten. Det har en relasjon til formatet, og komposisjonen vil ikke bli gjentatt på et annet format,eller i en annen størrelse. Ren forstørrelse vil ikke være tilfredstillende. En tegning må ha en vidtgående kraft som gir liv til tingene rund den. Skal en kunstner overføre en komposisjon til et større format må den skapes på nytt for å beholde sitt uttrykk, den må snu sin karakter, og ikke bare forstørres opp på et lerret.

Både harmoniske og mindre harmoniske farger kan gi fine effekter. I starten fremstår arbeidet friskt og overfladisk, Tidligere kunne jeg bli fornøyd med dette, men i dag synes jeg dette blir for vagt og flyktig, jeg kan ikke kjenne igjen følelsene.I dag søker jeg heller å utdype utrykket, og feste følelsene til maleriet. Jeg søker ro i mine bilder, og vil arbeide meg frem til en sinnstilstand. Dette kommer ikke med den første entusiasmen.

Jeg ønsker ikke et overfladisk ytre og skjønnhet men søker å gå dypere. Jeg vil finne de essensielle linjene som gir en dypere og større mening, Jeg vil gjøre kvinnen jeg maler mer menneskelig, og ikke bare til en vakker på overflate. Denskal inneholde den generelle oppfatningen av figuren.

Fargene jobber jeg med slik at disse også blir dypere og har mer tetthet en ved første forsøk.

Førsteinntrykket er uærlig den representerer bare et øyeblikk, jeg insisterer på den essesnsielle karakter. Jeg risikerer å miste sjarm for å oppnå en større stabilitet. Jeg vil finne det stabile under det flytende.

Bevegelse må settes i en sammenheng. Ved å unngå øyeblikket og den bokstavelige beskrivelsen av bevegelse oppnår man en større helhet og skjønnhet. Man må søke det underliggende i alt det foranderlige, for en sannere og mer essensiell karakter.

Øyeblikket i bevegelsen må forstås som helheten, slik kan man oppnå likevekt.

Relasjonene mellom farger og former forandrer seg ettersom flere momenter plasseres på lerretet, jeg må organisere forholdet ved hjelp av toner. Forholdet mellom tonene må opprettholdes og ikke ødelegges. Jeg kan ikke kopiere naturen på en underkastende måte, jeg er tvunget til å tolke den, og tilpasse meg bildets ånd. Det må være harmoni, som i et musikkstykke. Alt ligger i unnfangelsen av verket, man må ha en klar visjon fra starten av helheten fra begynnelsen.

Fargenes funksjon er å underbygge utrykket så godt som mulig. Jeg bruker dem intuitivt og på insinkt. Min fargebruk hviler ikke på vitenskapelig teorier. Farger bygger på observasjon, sensibilitet og følte opplevelser, ikke ved å bruke en bestemt farge på en bestemt plass. Jeg prøver heller å legge på farger som gjengir mine følelser, og skaper riktige proposjoner.

Jeg tenker at teorien om komplementærfarger ikke er absolutt. Ved å studere kunstnere som bygger fargevalg på instinkter og følelser, og med en konstant analogi med sine sanser, så kunne man definere visse fargelover, og også utvide grensene for fargeteori slik den er i dag.

Menneskefiguren interesserer meg mer en landskap. Den tillater meg å uttrykke min nesten religiøse ærefrykt til livet. Jeg ønsker å oppdage den essensielle karakteren av personen, tyngden som tilhører ethvert menneske. Dette møter betrakteren først.

Jeg drømmer om balanse, renhet og sinnsro, fri fra trøblete og deprimerende temaer. En kunst som virker lindrende, og får en arbeider til å hvile, som til å sette seg i en lenestol, og skaper avspenning fra fysisk fatigue. Både det å observere natur og bruke fantasien er viktig for en kunstner, og på denne måten komme frem til et ferdig produkt. Vitalitet og styrke ligger i å kunne organisere sitt følelsesutrykke. Utrykket må komme fra hans temperement, og av nødvendighet. Han må tro på at han bare malte det han så. Det er naturen han etterstreber, og når han fraviker fra den må han gjøre det med en overbevisning at det er for å kunne tolke den mer fullendt. Kunstnerens rolle er å finne de gjeldende sannheter, og de vil få en ny mening for han, når han har funnet deres duptliggende særheter. En kunstner profiterer på informasjon om seg selv.

Regler har ingen ekistense utenfor individet. Maleren tilhører sin egen tid og gamle metoder er ikke av verdi lenger, for vi lever i denne tidens følelser, meninger og desillusjoner. Alle kunstnere bærer med seg trykket av sin egen tid, og de beste er dem som er sterkest merket av dette. Mellom oss og tiden finnes det et uløselig bånd, og det kan vi ikke flykte fra.