Matisse, H. "Notes of a Painter" 7

Henri Matisse var en kjent fransk maler som utviklet sitt eget billedspråk med hovedvekt på farger og det komposisjonelle. Han var regnet som hovepersonene i gruppen "Les Fauves", som utviklet en eksepsjonell og ekstrem fargebruk i sine billeduttrykk. Denne artikkelen skrev han som et forsvar på ktitikken han mottok fra symbolistmaleren Sâr Péladan. Teksten gir en viktig innsikt idet moderne maleriets kunstneriske uttrykkmuligheter. Teksten ble publisert i La Grand Revue, i Paris 25. desember 1908. Han utdannet flere norske elever ved sin malerskole i Paris i årene etter 1908.

"What I am after, above all is expession"

I "Notes of a painter" skriver Matisse om sine tanker og refleksjoner rundt sin malerstil og teknikk, om hvordan han selv jobber med bildene sine. Dette på tross av at han mener at kunstarbeidene i seg selv er kunstnerens beste talsperson. Med teksten ønsker å uttrykke sine følelser og ambisjoner. Han skriver at hans tanker har utviklet seg, men at basen i hans ideer har ikke forandret seg, og at utrykket følger hans måte å tenke. Målet er alltid er det samme, men at han tenker ut forskjellige veier for å nå frem dit. Det han ønsker mest av alt er å utrykke.

Videre skriver han at malerens tanker ikke må separeres fra hans maleriske virkemidler, for hans tanker er ikke mer verdt en hans utrykk, og det må være mer fullstendig, for desto dypere er tanken. Det er umulig for han å separere måten han føler om livet, og hvordan dette oversettes på lerretet. Hele arrangementet er et utrykk; figuren, det tomme rommet rundt og proposjonene, alt har sin del. Komposisjon er kunsten å arrangere de forskjellige ellementene på en dekorativ måte de forskjellige elementene, slik kunstneren vil for å kunne utrykke sine følelser. I et bilde vil alt være synlig og alt vil spille en bestemt rolle, enten det er hovedrollen, eller en sekundår rolle. Alt skal være nyttig. Det som blir utenfor vil skade utrykket. Et kunstverk skal være harmonisk og fullendt. En overflødig detalj vil erstatte en essensiell i betrakterens hode.

Komposisjonen er en ekspressjon, den må organiseres i henhold til flaten, og den har en relasjon til formatet. Skal en kunstner overføre en komposisjon til et større format må den skapes på nytt for å beholde sitt uttrykk, den må snu sin karakter, og ikke bare forstørres opp på et lerret.

Han skriver både harmoniske og mindre harmoniske farger kan gi fine effekter. I starten fremstår arbeidet friskt og overfladisk mener han, og tidligere kunne han bli fornøyd med dette, men nå synes han dette blir for vagt og flyktig. I dag søker jeg heller å utdype utrykket skriver han, og å feste følelsene til maleriet. Jeg søker ro i mine bilder, og vil arbeide meg frem til en sinnstilstand, og dette kommer ikke med den første entusiasmen.

Han ønsker ikke et overfladisk ytre og skjønnhet, men søker å gå dypere. Jeg vil finne de essensielle linjene som gir en dypere og større mening, og vil gjøre kvinnen mer menneskelig, og ikke bare til en vakker overflate. Utrykket skal inneholde den generelle oppfatningen av figuren. Fargene jobbes med slik at disse også blir dypere og har mer tetthet en ved første forsøk.

Matisse mener at førsteinntrykket er uærlig og at den representerer bare et øyeblikk. Han skriver videre "Jeg insisterer på den essesnsielle karakter. Jeg risikerer å miste sjarm for å oppnå en større stabilitet. Jeg vil finne det stabile under det flytende"

Om bevegelse sier han at denne må settes i en sammenheng. Ved å unngå øyeblikket og den bokstavelige beskrivelsen av bevegelse oppnår man en større helhet og skjønnhet. Man må søke det underliggende i alt det foranderlige, for en sannere og mer essensiell karakter. Øyeblikket i bevegelsen må forstås som helheten, slik kan man oppnå likevekt.

Relasjonene mellom farger og former forandrer seg ettersom flere momenter plasseres på lerretet, og dette forholdet må må organisere ved hjelp av fargetoner. Forholdet mellom tonene må opprettholdes og ikke ødelegges. Man kan ikke kopiere naturen på en underkastende måte, man er tvunget til å tolke den, og å tilpasse seg bildets ånd. Det må være harmoni, som i et musikkstykke. Alt ligger i unnfangelsen av verket, der man må ha en klar visjon fra for helheten fra starten.

Fargenes funksjon er å underbygge utrykket så godt som mulig. Matisse bruker dem intuitivt og på insinkt, hans fargebruk hviler ikke på vitenskapelig teorier. Farger bygger på observasjon, sensibilitet og følte opplevelser, ikke ved å bruke en bestemt farge på en bestemt plass. Han prøver heller å legge på farger som gjengir hans følelser, og skaper riktige proposjoner.

Jeg tenker at teorien om komplementærfarger ikke er absolutt. Ved å studere kunstnere som bygger fargevalg på instinkter og følelser, og med en konstant analogi med sine sanser, så kunne man definere visse fargelover, og også utvide grensene for fargeteori slik den er i dag.

Menneskefiguren interesserer meg mer en landskap. Den tillater meg å uttrykke min nesten religiøse ærefrykt til livet. Jeg ønsker å oppdage den essensielle karakteren av personen, tyngden som tilhører ethvert menneske. Dette møter betrakteren først.

Jeg drømmer om balanse, renhet og sinnsro, fri fra trøblete og deprimerende temaer. En kunst som virker lindrende, og får en arbeider til å hvile, som til å sette seg i en lenestol, og skaper avspenning fra fysisk fatigue. Både det å observere natur og bruke fantasien er viktig for en kunstner, og på denne måten komme frem til et ferdig produkt. Vitalitet og styrke ligger i å kunne organisere sitt følelsesutrykke. Utrykket må komme fra hans temperement, og av nødvendighet. Han må tro på at han bare malte det han så. Det er naturen han etterstreber, og når han fraviker fra den må han gjøre det med en overbevisning at det er for å kunne tolke den mer fullendt. Kunstnerens rolle er å finne de gjeldende sannheter, og de vil få en ny mening for han, når han har funnet deres duptliggende særheter. En kunstner profiterer på informasjon om seg selv.

Regler har ingen ekistense utenfor individet. Maleren tilhører sin egen tid og gamle metoder er ikke av verdi lenger, for vi lever i denne tidens følelser, meninger og desillusjoner. Alle kunstnere bærer med seg trykket av sin egen tid, og de beste er dem som er sterkest merket av dette. Mellom oss og tiden finnes det et uløselig bånd, og det kan vi ikke flykte fra.

Den norske maleren Henrik Sørensen var elev ved Matisseskolen i Paris fra 1908. Før han begynte å studere der hadde han en solid kunstnerisk utdannelse, dette sammen med hans dynamiske personlighet gjorde det utfordrende for han å tilegne seg Matisse ekspressive fargebruk. Han slet med å frigjøre seg fra naturalismen, og synes det var vanskelig å male i lysere og sterkere palett. (Werenskiold 54-55)

I Svartbekken 1909 våger han å bruke farger på en ekspressiv måte. S55

Marthe.samuelsen.a.munchmuseet.no