Matisse, H. "Notes of a Painter" 1
Innhold
Intro, Henri Matisse
Henri Matisse, Notes of a Painter, 1908
Litt bakgrunn
Sammendrag
Henri Matisse begynner teksten med å anerkjenne at han her begir seg ut i litteraturens domene, men ønsker likefullt å skrive om sine følelser og aspirasjoner som maler. Han anerkjenner også, innledningsvis, hvordan de tanker han skal legge frem ikke nødvendigvis vil gjelde for den tidligere kunsten hans. Han ser selv en tydelig forbindelse mellom sine tidlige verk og de nyere på det vi kan kalle idé-nivå men, som han skriver, "my basic idea has not changed, but my thoughts have evolved, and my modes of expression has followed my thoughts." [1]
Matisse er i denne teksten hovedsakelig ute etter uttrykket, eller ekspresjon. Det er blitt hevdet om han, påstår Matisse, at tross noe begrenset talent, makter han ikke å bevege seg høyere enn å oppnå visuell tilfredsstillelse, underforstått at kunsten mangler høyerestående innhold.[1] Men en kunstners tanker kan ikke sees på som separert fra de visuelle virkemidler og strategier han benytter, fordi tanken er ikke mer verd enn de teknikker som benyttes, hevder Matisse.
Ekspresjonen handler ikke om kraftige enkeltelementer. Det er ikke et lidenskapelig ansikt eller en kraftig bevegelse som omtales her, men helheten i billedflaten. Komposisjon for Matisse, er kunsten å inkludere bare de elementer som er nødvendig for å formidle kunstnerens følelser, og å arrangere dem på den måten som best oppnår det samme. Ethvert element som ikke bidrar til dette er overflødig og ødeleggende for helheten.
Komposisjonens mål er å ha en ekspressiv kraft. Men for å oppnå dette må motivet og komposisjonen utarbeides spesifikt for den flaten som skal dekkes fordi ekspresjonen kommer i stor grad fra motivets forhold til formatet. Om en tegner noe for et gitt format kan en ikke simpelthen gjenta tegningen på et ark av ulikt format, ei heller skalere opp motivet for et større lerret. Matisse mener at en komposisjon må utarbeides spesifikt for det formatet maleren jobber med.[2]
Både harmoni og dissonans i fargen kan gi ønskelige effekter i et bilde, skriver Matisse. Når han begynner å male på et lerret starter han med å fange friske og overfladiske inntrykk og følelser.[2] Tidligere kunne han si seg fornøyd med resultatet, men i dag mener han dette ikke er nok. Det finnes en vaghet i å fange følelsene fra én dag når kunstneren selv ikke kan kjenne seg igjen i dem den neste. Maleriet må arbeides videre på en annen dag til resultatet er et hellenhetlig møte mellom kunstnerens øyeblikkelige opplevelser og hans egentlige rolige lynne.[2] Matisse gir et eksempel ved å skulle male en kvinne. Han ville først malt henne pen og sjarmerende, men vet at han etterhvert må legge i bildet noe "mer". Når han forenkler formen til essensielle linjer forsvinner litt av sjarmen men det som kommer til syne er et nytt bilde med større mening, mer menneskelig. Sjarmen er ikke lenger bildets mål alene.
Han skriver at Impresjonismen er opptatt av å fange flyktige øyeblikk. Selv er Matisse villig til å miste roen, lyset og friskheten i slik kunst for å oppnå en større stabilitet, ved å fange noe essensielt ved motivet. Under impresjonistenes overfladiske øyeblikk finnes det en dypere essensiell karakter i hva enn som avbildes.[2]
Han sammenlikner deretter statuer av Pierre Puget, som er å finne i Louvre, med de moderne skulpturer han kan se i Luxemburg. Hos Puget er uttrykket tvunget og overdrevet så det nærmest blir urovekkende, mens de moderne skulptører, mener Matisse, har fanget øyeblikkelig realistisk bevegelse. "And yet movement thus understood corresponds to nothing in nature" skriver Matisse.[2] Han setter opp et motsetningsforhold mellom det som er realistisk og det som er kunst, med stive egyptiske og anatomisk umulige greske statuer som eksempler på det sistnevnte.[3]
Matisse skriver deretter om elementenes forhold til hverandre i billedflaten. En prikk på et ark forholder seg til arkets proporsjoner, to prikker forholder seg til hverandre og arket, ved den tredje prikken har Matisse allerede nådd forvirring.[3] Hvis lerretet er hvit og kunstneren maler på rødt, blått og grønt, vil hver farge miste litt av sin betydning ettersom den neste kommer til. En ny farge vil svekke de som allerede er tilstede og det er nødvendig at kunstneren balanserer helheten så ikke elementene ødelegger hverandre. Han kan ikke servilt kopiere naturen, verden må omtolkes av kunstneren til helheten blir harmonisk på lik linje med en musikalsk komposisjon.[3]
For meg, skriver Matisse, ligger alt i unnfangelsen av bildet, derfor må helheten stå klart for meg før jeg begynner.[3] Han ser til Paul Cezanne, hvis bilder Matisse mener er meget godt komponert. Uansett hvor fjernt du står fra bildet eller hvor mange figurer Cezanne har inkludert i komposisjonen er bildet alltid rolig og tydelig. Når det er en slik orden og klarhet i bildet betyr det at den samme orden og klarhet har vært tilstede i malerens sinn fra bildets unnfangelse, mener Matisse.
Fargens hovedfunksjon bør være å tjene uttrykket, ekspresjonen.[4] Han skriver at han legger farget på lerretet uten en forutinntatt plan.
