Mallarmé, S. "The Impressionists and Edouard Manet" 1
Innledende ord
Jeg opplevde teksten som vanskelig å begripe, hvem er det som skriver slik? Etter å ha lest om han hjalp dett meg til å hvile mer i min forvirring og jeg opplevde teksten mer underholdende. Teksten er skrevet i Essay form, en sjanger som fikk navn etter den franske forfatteren Michel de Montaigne og hans bok Les Essays fra 1580. Sjangeren i Fransk og Norsk essay, stiller blant annet spørsmå ved kjente forestillinger i aktuelle saker, hvor en kan velge å forsvare en subjektiv mening ensidig, men saklig. (Jfr. Essay - wikipedia mars 2020.
Forfatterens navn av det aktuelle essay: Stephane Mallarmè ble født 18.03.1842 i Paris og døde 09.09.1898. Han ble 56 år gammel og gravlagt i Seine-et-Marne. Mallarmè var forfaatter, poet og litteraturkritiker, hans stil var i begynnelsen preget av hans ungdomshelt Charles Boudelaire, men han utviklet sin helt egne På slutten av 1800-talet i Frankrike ble Mallarmè en betydelig symbolistisk poet og endel av hans prosatekster ble utgitt under tittelen " Divagations". Tidelig på 1900-tallet inspirerte Mallarmè flere revolusjonære kunstneriske retninger, som kubisme, futurisme, dadaisme og surrialisme. Mallarmè språk er kompakt og dyrker antydningens kunst; [1]
Dette gir meg en åpnende og innledende forståelse for datidens bevegelser i kunsten. Mallarmè beskriver i dette essayet hva som kjennetegner impressjonismen og hvorfor Edouard Manet, etter hans syn var den første og beste impressjonistiske maler. I det følgende gjør jeg et sammendrag av det jeg får tak i, som essensen i hans essay.
Sammendrag.
Stèphane Mallarmè (1842-1898) understøttet sin familie ved å undervise i engelsk og han fikk i oppdrag å oversette franske tekster for det engelske publikum. Han var insisterende på at Edouard Manet var opphavsmann for impressjonistbevegelsen, tross i at Manet selv nektet å delta i disse utstillingene, han ønsket ikkke å bli deffinert og stilt i en bås eller kategori. Mallarmè sporer røttene til den utvidede følelsen av impressjonisme sammen med Corbet`s realisme, og trekker sammenhenger mellom den nye skolen og arbeidet til både Boudelaire og Zola i litteraturen. Mallarmè fann bestemte trekk i malemåten av luft og lys, som en felles teknikk og uttrykk i impressjonismen, som videre kobles til den "moderne" sannheten i en ny tilnærming. Konkluderende insisterer han at det nye maleriet , var koblet til tidens nye demokratiske og sosiale bevegelser.
Den opprinnelige franske teksten finnes ikke lenger. Den første engelske utgaven ble publisert i 1876, men denne utgaven er fra Art in theory ved Charles S Moffat, The New Painting: Imressinisme 1874-1886, San Francisco: 1986, s.28-34.
Mallarmè er venn av E. Manet, han forsvarer Manets kunst, som den nye kunsten i fortsettelsen av realismen, den ble en motsats, eller et brudd, med akademikunsten som frem til da hadde vært preget av regler for hvordan et maleri skulle se ut feks i romantikken. Mallarmè trekker frem Courbet`s realisme som eks på en intensitet som han og finner, men som er annerledes i impressjonismen og han mener at Salongenes romantikk er utdatert og kjedelig. Men Manet sine malerier fall utenfor gjeldende kunstsyn og ble latterliggjort av mange. I og for seg ikke foruroligende i forhold til en interessert, sann og reflekterende kritikk, i følge Mallarmè, for hvem var denne ukjente Manet? Hans malemåte fremsto i følge Manet, som hos en opplyst amatør, den hadde en mening, han var vedvarende i gjentakelse, unik i sin i sin utholdenhet, han elsket kunst og levde for hver eneste av sine bilder, som var signert av den til da ukjente Edouard Manet, Disse merkelige bildene vann umiddelbart Mallarmès sympati, et instinktivt og poetisk forsyn, lenge før Manet ble suksessfull og kjent. Mallarmè viser også til C. Boudelair og Zola som eksempel på positive interessert.
Med egne ord forklarer Manet til en venn av seg, jfr Mallarmè, at en av hans vanlige aforismer er at ingen maler skal male ett landskap, en figur, på samme måte, hvert arbeid skal være en ny skapelse gjennom sinnet. Hånden vil i sannhet bevare noen av sine ervervede hemmeligheter om manipulasjon, men øyet må glemme alt det har sett og lære å se på nytt. Abstrahere seg fra hukommelsen og kun se det en ser, som om det er for første gang. Hånden guides etter den upersonlige abstraksjonen,bare styrt av viljen til å glemme tidligere viten eller lureri. Slik at kunstnerens smak ignoreres, eller tilsidesettes til fordel for hans personlige livsglede nå. Et slikt resultat oppnås ikke enkelt, for å bli mesterlig må mesteren gjennom mange faser i selvisolering, før ny ervervet utvikling av kunst kan læres; og jeg, forteller Manet, har gjort det selv en god del ganger i dette studiet.etten
Mallarmè viser til Manets bilde "Olympia" som eksempel på det han mener viser sannferdighet som ikke er umoralsk, men viser Manets nye lover i maleriet om lys og luft, uten referanse til til den moralske og høytidelige kunsten i fortiden. Kunsteoriene i tiden om impressjonismen luft og lys, som Mallarmè diskuterer og hvordan man kan oppleve atmosfæren i friluft med vind, lys, tåke og luft, med rene lette farger og penselstrøk og hvordan dette endrer uttrykk innendørs i figur og interiør, hvor lyset kan manipuleres og skape et subjektivt bilde. Utendørs treffer lyset fra flere sider og bildet blir mer objektivt. Et dilemma oppstår for hvordan skal en male lys og luft, da ingen transparent farge finnes på paletten? Hvordan, jo i fusjonen og kampen mellom overflate og rom, mellom farge og luft. Åpen luft er begynnelsen og slutten på spørsmålene som studeres. Effekt oppnås ved å regulere tone gjennom letthet eller tyngde av penselsestrøk og mengden maling. Ingenting i bildet fremstår fixert, men slik at det oppstår bevegelse, lys og liv.
Bevegelsen som kalles Japonismen og kommer fra Øst Japan, blir en vesentlig inspirasjon inspirasjon til impressjonismen, jfr. Mallarmè. Eksemplifisert ve det som kan læres fra den, viser han til hva som kommer til syne i sjøbilden av Manet, hvor vannets horisont kun hindres av rammen rundt bildet, som alene gir en ny glede og oppdagelsen av en lenge skjult sannhet og som gir en helt ny vitenskap ; at en rammer inn det essensielle feks, i naturen. Å kutte bildet gjennom å innramme perspektivet skaper en illusjon, som ved Manet strekkes til den ytterste grense. Å ramme inn motivet er ikke nytt i maleriet, men aldri før i en slik utstrekning. Claude Monet sine vannbilder, hvor øyeblikket gjennom dagslyset forandres og skyene synes å bli malt i sin bevegelse av endring eller fluktighet trekkes frem. Videre at den levende luften på hans lerret, beveger seg i løvene og får de til å dirre og skjelve, slik får han frem hvert eneste blad. Bladene blir ikke bare en stor tung masse. Pizzaro frykter på den annen side ikke det solide og massive, han maler i steden disen, mettet av sollys. Av andre kunstnere som var kjente i samtiden og påvirket av disse teoriene nevnes Degas, Mademoiselle Berthe Morizot, Renoir og Whistler. Men Mallarmè hevder også at teoriene fremsatt gjennom impressjonismen, spesielt teoriene om [2]
I det videre eksemplifiserer Mallarmè, mer inngående hvordan disse fire ulike malerne gir sine uttrykk ved å anvende teoriene i impressjonismen på sine egne måter; ser motivet, anvender teknikken og hvordan de maler i egne farger og penselstrøk luften og lyset også som gjnnom et slør.
Avsluttende sammendrag.
Mallarmè viser til at en ikke kan trekke frem en mulig hoved konklusjon, før vi bekrefteri mpressjonismen som den viktigste og ekte bevegelsen i det moderne maleriet; men ikke den eneste. Andre store talenter er blitt viet til å illustrere noen bestemte uttrykk eller en periode fra svunnen kunst, her holder han frem Moreau, Puves de Chvannes, blant flere.
Avslutningsvis minner Mallarmè om estitikkens doninans og har tillit til at emnet er grundig vurdert når han og viser til relasjonen med tidens kriser - impressjonismens utseende - og til de faktiske prinsippene for maleriet, - som er et poeng av stor betydning. Motsatsen står for han å være skulpturen, hvor montørens håndgripelige soliditet vises. Han nøyer seg her med å reflektere over det klare og holdbare speilet i maleriet som lever og dør hvert øyeblikk og bare eksisterer i viljen til ideene. Men som i Mallarmès domene utgjør det eneste autentiske og bestemte aspektet i naturen, og som hevdes tilhørende i hans egen kunst, en orginal og nøyaktig oppfatning, hvor en skiller en selv og de tingene en med stødig blikk oppfatter, hvor en visjon gjenopprettes til sin enkleste perfeksjon.
