Avantgardisme
Begrepet "Avantgardisme" oppsto opprinnelig på slutten av 1800-tallet med oppblomstringen av Impresjonismen i Frankrike, som dyrket den radikale realismen i formspråket i billedkunst og dermed ble sterkt kritisert av etterfølgerne av den konservative klassiske malerstilen. Avantgardisme kommer ofte i sammenheng med begrepene "Realisme", "Naturalisme" og "Modernitet", fordi alle de kjennetegner både i positiv og i negativ forstand formene for den franske billedkunsten i den perioden, og ble brukt som de nye retningene av kunstnere tidlig på 1900-tallet. I tillegg anså Symbolismens tilhengere avantgardismen som det motsatte av Realsimen som en kunstretning, fordi avantgardismen kunstnerisk lignet mer Abstraksjonismen og i det hadde som et mål kunstens frigjørelse i sitt formspråk og i sitt symbolske uttrykk.[1] Fenomenet avantgardisme kunne også være ansett som en form av en reaksjon på noen politiske hendelser, og som kritisk selvbevissthet, reflekterende om modernismens historie.[2] 10 år før 1.Verdens Krig fremsto de modernistiske kunstneriske retningene Kubisme, Ekspresjonisme og Futurisme som de viktige fasene i avantgardismen som den ny etablerte europeiske kunsttradisjonen. Denne nye tradisjonen ble basert på kunstnernes frie følelsesmessige interaksjon med billedflaten, basert på rene subjektive erfaringer av naturen, i form av farge- og formoppløsningen, som pekte på det at avantgardistene nektet alle de klassiske reglene innenfor billedkunst og samfunn, som et opprør og ønske for frihet i uttrykk.[3]
