Konseptkunst 2

Begrepet konseptkunst

For mer enn hundre år siden i 1917, hentet den amerikanske kunstneren Marcel Duchamp et urinal, signerte det, satte på tittelen Fontene og plasserte det inne i et galleri. På denne måten skapte han en ny form for kunst, som var provoserende og sjokkartet, og rokket ved folks alminnelige oppfatning om hva kunst er. Det handlet ikke lenger om den kunstneriske utføringen eller det håndverksmessige, men om kunstnerens valg, handling og problemstillingen rundt hva kunst er. Årsaken til at man måtte forholde seg til dette som kunst var to grunner; det ene var at kunstneren selv hadde valgt å stille ut en ferdigprodusert gjenstand i et galleri, den andre grunnen var at kunstverket ble sett og diskutert innenfor et kunstmiljø. Denne formen for kunsteksperiment hadde liten betydning for kunsten i tiårene etter, men rundt 1960 var det flere unge kunstnere som viste interesse for Duchamps bruk av ready-mades; ferdig produserte gjenstander hentet fra hverdagslivet. Disse unge kunstnerne ønsket å finne et alternativ til abstrakt ekspresjonisme og formalisme som var aktuell i etterkrigstiden. Duchamps ready-mades ble dermed begynnelsen på en ny type kunst som utviklet seg etter 1960: Konseptkunsten, hvor idéen ved kunstverket ble det overordnede, og viktigere enn det visuelle og håndverksmessige. Kritikken mot begrepet kunst ble viktig; kunstnere harselerte og brukte ironi mot kunsten som et «system» og institusjon, kunsten skulle være antiestetisk og bryte med den tradisjonelle kunsten. Det subjektive og personlige er fraværende i konseptkunsten, også de formale kvalitetene som vi forbinder med den tradisjonelle kunstformen, som komposisjon, form og farge.

Gunnar Danbolt i boken Frå modernisme til det kontemporære beskriver store forskjeller innenfor konseptkunsten i 1960- og 1970 årene. Kunst på den ene siden som anti-materiell hvor selve undersøkelsen ved kunstnernes virksomhet ligger som det overordnede. Kunstnerens intellekt skulle avmystifisere den tradisjonelle kunstvirksomheten. En kunstner som Joseph Kosuth (1945-) kalte denne type kunst for Theoretical Conseptual Art. Kunstneren Sol LeWitt (1928-2007) hadde en annen tilnærming til konseptkunsten, hvor han la vekt på selve konseptet ved kunsten, som han selv beskrev som en «irrasjonell» og «intuitiv» handling. Kunsten hans bærer preg av det visuelle og poetiske, noe som møtte kritikk av Joseph Kosuth som kalte kunsten hans med negativ konnotasjon for Stylistic Conseptual Art. Disse kunstnerne hadde forskjellige tilnærminger til konseptkunsten, og praktiserte den på ulike måter, men det de hadde til felles var kritikken og motstanden mot de modernistiske kunstinstitusjonene. Måten den konseptuelle kunsten ble utført på i 60- 70 årene har påvirket og preget konseptkunsten frem til vår tid. Nå i dag har konseptkunsten fått en annen funksjon, fordi det ikke lenger er nødvendig å angripe kunstinstitusjonene som har mistet den posisjonen de tidligere hadde.

«Paragraphs on Conseptual Art»

Den amerikanske kunstneren Sol LeWittt (1928-) var den første som publiserte en tekst som definerte begrepet konseptkunst. «Paragraphs on Conseptual Art» ble første gang publisert i Artforum, New York i 1967. I denne teksten beskriver han konseptkunsten hvor idéen er det viktigste i et kunstverk, hvor all planlegging og bestemmelser blir gjort før man går i gang med arbeidet. Idéen blir dermed en slags maskin som lager kunsten. Denne typen kunst er ikke teoretisk, men intuitiv, hvor alle mentale prosesser er involvert og den er formålsløs. Konseptkunst er ikke nødvendigvis logisk, skriver han. Logikken kan brukes for å kamuflere den virkelige hensikten kunstneren har med verket, for å lure betrakteren til å tro at han forstår det. Idéene blir åpenbart gjennom det intuitive og trenger ikke være for komplekse, de fleste gode idéer er «latterlig enkle», som han skriver. For å unngå det personlige i kunstverket bør man ha en plan som på forhånd bestemmer hvordan verket skal være. Jo mindre bestemmelser man har med kunstverket underveis, jo bedre blir resultatet, dette er med på å redusere det subjektive i verket. Konseptkunst er ikke relatert til matematikk, filosofi eller andre mentale disipliner. Det spiller ingen rolle om betrakteren forstår kunstneren og hans konsept ved å se kunstverket. Kunstneren har ikke lenger kontroll over kunstverket når det er ferdig, og hvordan betrakteren oppfatter verket. Ulike personer vil forstå det samme verket på ulike måter. LeWitt beskriver også ulike størrelser man bør velge i et verk og om tredimensjonale verk. Et altfor stort format vil ta oppmerksomheten vekk fra idéen, og et altfor lite format vil gjøre verket ubetydelig. LeWitt avslutter sin tekst med; konseptkunsten er bare god når idéen er god.

Et norsk verk innenfor konseptkunsten

Den gode idéen ved et verk som LeWitt setter som hovedkriteriet på konseptkunsten, oppfylles av Gardar Eide Einarsson og Matias Faldbakkens stedsspesifikke interaktive installasjon fra 2002. Dette kunstverket har navnet Whoomp – there it is og ble stilt ut utendørs i Bjørvika i Oslo. I forbindelse med utbyggingen og kultursatsningen av Bjørvika, ble det arrangert en kunstutstilling i Skur 55 et av de tomme bygningene som lå i området før byggingen av operaen tok til. Tittelen på utstillingen var Hvor er jeg nå? Et stykke bortenfor skuret plasserte kunstnerne en stor rund skinnsofa med et hull i midten, der de daglig plasserte melk med smak av sjokolade og jordbær så lenge utstillingen varte. Tanken bak var at dette skulle være et tilholdssted for de mange narkomane som oppholdt seg i dette området før myndighetene bestemte seg for å renovere stedet og løfte det til et kulturområde. Melken skulle være en viktig næringsdrikk til de narkomane som vanligvis får i seg lite av menneskelig føde. På denne måten skapte kunstnerne en møteplass mellom to veldig ulike miljøer; kultureliten og outsiderne av samfunnet. Kunstverket satte også fokus på det problematiske når det offentlige rom endres og fornyes, uten tanke på konsekvenser det vil få for mennesker som oppholder seg i dette området.

LeWitts tanker om at idéen er en maskin som produserer kunsten, passer på dette verket. Her er ingenting overlatt til selve prosessen, men alt er nøye tenkt gjennom og planlagt på forhånd. Kunstnernes personlige intensjoner er ikke viktig her, men verket knyttes til en kritikk mot det problematiske ved byfornyelse, og retter søkelyset mot alle sosiale lag i samfunnet. Kunstverket kan også leses og oppfattes på forskjellige måter, som LeWitt skriver. Ulike tanker dukket nok opp hos de narkomane sammenlignet med de som representerte kunsteliten. Det som kanskje bryter med LeWitts definisjon på konseptkunsten er logikken ved et kunstverk, hvor LeWitt, mener at man kan bruke logikken til å lure betrakteren til å forstå verket. Kunstverket fra Bjørvika er opplagt og enkelt å forstå for alle, selv om de narkomane muligens ikke var bevisste på at dette var et kunstverk, men heller en nyttegjenstand som skapte en møteplass for dem alle.

Litteratur

Her listes bøkene opp. På vanlig vis med forfatter.Ttittel. Utgivelsessted: Forlag, utgivelsesår.