Mallarmé, S. "The Impressionists and Edouard Manet" 2
Innledning
Stéphane Mallarmé var (1842-1898) en fransk forfatter, poet og litteraturkritiker. Han var en betydelig figur i symbolismen, både gjennom sin poesi og ved sine kritiske essay. Denne aktuelle artikkelen skrev Mallarmé for et engelsktalende publikum, og den ble publisert i «The Art Monthly Review and Photographic Portfolio», i London 1886. Mallarme viser i artikkelen til Courbets realisme som selve røttene til impresjonismen. Mallarmé beskriver videre Manet som den som etablerte den impresjonistiske bevegelsen. Mallarmé trekker linjer mellom den «nye skolen» innen maleri og samtidens sosiale, demokratiske bevegelse.
Sammendrag
Courbets realistiske malerier dukket opp på utstillinger i 1860. Mallarme omtaler dette som bevegelse som søkte å fremstille ting slik de i realiteten var, ikke i en tilgjort tilstand. Det kan derfor anses som første steget videre til det Manet gjorde med sine malerier. Manet «tilsatte» realismen ytterligere en kvalitet, og det var at hvert verk skal være en «creation of the mind». Charles Baudelaire, og Emile Zola, så virkelig nettopp dette potensialet i Manet fra start. Mallarme viser til Manets maleri Olympia, som for første gang viser motivet av en naken ukonvensjonell kurtisane. Reaksjonene på dette verket var ekstremt kontrastfylt -vekket både applaus og avsky. I Olympia fremstilles noe som tidligere hadde vært skjult, men nå ble avslørt. Manet egenskaper ifølge Mallarme lå i at han utvidet, opplyste og samtidig utfordret det overfladiske moderne samfunnet og bourgoise-livet. Manet ble kritisert for å male stygghet, så vulgaritet, - men det var sannheten i det moderne livet han malte. Mallarme trekker videre linjen til impresjonistene ved å kommentere dette med «plein-air»-malerier. Mallarme setter dette i et større perspektiv. «Plein-air» er en del av sannheten. Kvinnene og motivene blir nå «tatt ut» av mørket i dunkle salonger og ut i lyset - det naturlige lyset. På den måten oppfatter jeg Mallarme viser til at impresjonismen tar denne «sannheten» til Manet videre- ut og frem i lyse dagen. Det med å kutte bildet blir en slags illusjon eller fragment, det også, slik Mallarme viser til i Manets sjømotiver.
Mallarme omtaler også impresjonistene slik som Monet, Pissarro og Seurat som i hovedsak befattet seg med landskap, slik jeg oppfatter det som mindre interessante. Mallarme virker mest fokusert på er maleriene som inneholder mennesker, slik som Degas, Morisot og Renoir. Eksempelvis billedgjør Degas en del av den moderne tidens forskjellige kvinneroller slik som ballet-dansere, sliten vaskedame.
Mallarme mener altså at samfunnsutviklingen i stor grad viser seg i kunsten, og at impresjonismen er den retningen som illustrerer en moderne tidsånden best. Om det er den eneste måten, svarer Mallarme at nei, og viser til Moreau og Puvis de Chavanne blant andre. Det viktigste er atkunst ikke er på kompromiss med sannheten.
[1] Hrrison, Wood, Geiger, Art in theory 1870-1900 s- 585
