Gruppering N-S

Her kommer det sammendrag og tekstanalyse. Klikk "Rediger" over dette skrivefeltet, og begynn å skrive. Lag en overskrift slik: Sammendrag 1. Den neste bruker Sammendrag 2, osv.

SAMMENDRAG 2 (av G. N.) kommer her....

SAMMENDRAG 1:

Stéphane Mallarmé (1842-1898), skolelærer , oversetter, dikter, journalist, sentral figur blandt Symbolistene.

“The impressionists and Edvard Manet”, orginalteksten ble skrevet på engelsk, komisjonsarbeide, opprinnelig publisert i The Art Monthly Review and Photographic Portfolio, London 30 september 1876, sidene 117-122

Mallarmé var tilknyttet miljøet  rundt impresjonistene og beskriver i artikkelen hvordan de første , spede forsøkene begynte denne visuelle revolusjonen med  enkeltverk av Courbet på Salongen i 1860. Deretter fulgte Manets utskjelte bilder “Olympia” og “Frokost i det grønne”. Kritikerkorpset var samstemt i sin fordømmelse av denne nye måten å male på.  En av de få som så storheten, i følge Mallarmé, var Baudelaire. Han skrev flere artikler hvor han forgjeves forsøkte å åpne øynene på det blaserte Salong-publikummet men de besvarte tilnærmelsen med hånlatter og  påpekte i steden for de mange tegnefeilene som de fant i bildene.  Mallarmé uttrykker en stille sorg over Baudelaires  tidlige død som gjorde  at han aldri fikk oppleve det senere gjennombruddet og triumfen til impresjonistene utover på 1870- 80 tallet.

En annen tidlig og viktig støttespiller var forfatteren, kunstkritikeren og den samfunnsengasjerte journalisten Zola. Han var selv banebrytende innenfor den naturalistiske sjangeren av litteratur og regnes kan hende som en av dens hovedmenn. Respekten og innflydelsen var gjensidig. Impresjonistene var meget inspirert av den litterære naturalismen som nesten kan sees på som deres litterære motstykke. 

Mallarmé forsøker i artikkelen å gi en enkel innføring  i impresjonistenes metode ,deres motivvalg  og teknikk. På Manets atelier ble det ofte snakket om “Teorien om friluftsmaleriet” (the teory of plain-air art). Impresjonistene  forsøkte å fange det flyktige lysspillet  og det moderne livet.  Men hvis hovedhensikten er å representere det moderne liv, spør Mallarmé, hva er så vitsen med å male bilder utendørs? Når vi vet at mesteparten av dette moderne livet tilbringes innendørs, i spisestuer, på røykfyllte kafeer  eller i menneskemylderet på en togstasjon. Han nevner Manets bilde “Reverie” som et eksempel på hvordan lyset innendørs blir brutt av reflekser og fargene mister sin glød i gasslykten og stearinlyset.  Men han er også velvillig innstillt til dette portrettet av en tilbakelent Berthe Morisot som er fanget av sine dagdrømmerier. 

Impresjonistene søkte sannheten i det naturlige lyset. Deres hensikt var å “male luften”. 

Mallarmé  mener at kvinnen, som så ofte er symbolisert og assosiert med natten, ikke burde males i kunstig belysning som gasslykter eller stearinlyset. Naturligheten og styrken til dette "livets utspring" kommer først fullt til sin rett når hun avbildes i sollys. 

Luften er en egen ting som tindrer  med sitt eget lys. usjenert av farge. Og friluft fremtryller syner. Som hverken er personlige eller menneskelignende , men  som hele tiden omdanner samtlige synsinntrykk i en ustanselig bevegelse. 

Og akkurat det er formålet med spørsmålet som opptok dem. Kun i friluft, med en fri , skiftende belysning i fra alle sider kan modellens hudfarge gjengis korrekt. 

På den andre side så er det lettere for kunststudentene å avbilde modeller plassert i kunstskolenes grelle halvlys som fremtvinge et overtydeligt relieff. Med den innstillingen så kan man heller vende tilbake til fortidige stiler mener Mallarmé.

Det som kjennetegner en moderne kunst er at den søker etter sannheten som presser den til å anvende selve luften som et medium. Men siden luft ikke er  en farge i seg selv så må virkningen frembringes  ved å variere tonaliteten og tykkelsen til den malte fargen.       

Manet og hans etterfølgere benytter enkle farger,  friske og klare, tilsynelatende malt  rett på lerretet med bare  ett strøk.Det er viktig at detaljene ikke er for definerte slik at man mister følelsen av at både lyset og skyggen endrer seg i bildet mens man selv ser på det.  

Claude Monets maleri ,“Impression, soleil levant”  fra 1872  ga gruppen sitt navn. (Journalisten som først omtalte bildet benyttet tittelen som en nedsettende betegnelse på hele gruppen. “Disse Impresjonister!”). “Impression…” ble malt i London hvor Monet hadde innkvartert seg for å unnslippe den Fransk-Preussiske krig som raste. Han sto tidlig opp, alt i 5- 6 tiden, for å kunne fange dette flyktige øyeblikket av soloppgangen. Alle som har besøkt London vet at slike solfyllte øyeblikk er sjeldne så Monet fanget inntrykket i en rasende fart.

 Men i det kan vi se mange av impresjonismens hovedtrekk. Den løse penselføringen er fri og ledig utført med varierende pastose strøk og tynnere partier. Fargene ,som er pålagt mange steder i flekker ,er friske og strålende på et uforklarlig vis.  Det figurative elementet i bildet, hovedsakelig prammen  i forgrunnen, er skissemessig utført i en silhuettlik, monokrom stil. Det er tydelig bruk av komplementærfarger, lilla og gult, mens det grønne vannet og de blå skipsmastene og kranene i bakgrunnen fremhever de sterkere fargene og gir bildet dybde.

 === Sammendrag 3 === Sammendrag og analyse av "The Impressionists and Edouard Manet" av Stéphane Mallarmé.

Andrea Owe

Stéphane Mallarmé (1842-1898) var en fransk lærer, poet og essayist som i 1880-årene oppnådde en sentral posisjon i symbolistbevegelsen. Med sitt essay The Impressionists and Edouard Manet fra 1876 presenterer han sitt syn på impresjonismen som en revolusjonerende og avgjørende retning innen den moderne kunsten, gjennom deres forståelse for og formidling av naturen og det sanne. Han legger særlig vekt på Edouard Manet (1832-1883) som retningens frontfigur så vel som å trekke  fram de sammenfallende skiftningene i det sosiale og politiske bildet i samtiden, og sammenhengen mellom disse og den nye kunstneriske og literære retningen.

Mallarmé setter et startpunkt for bevegelsen med Courbets realisme og den realistiske litteraturen, som en motsetning til den til da dominerende romantikken. Følelser, fantasi og emosjonelle og dramatiske overdrivelser ble nå tilsidesatt for utilsløret og journalistisk framstilt virkelighet. Omgivelsene skulle framstilles som man virkelig så de, som et dokumenterende umiddelbart bilde av en naturlig situasjon.

Når Manets første bilder trådde fram, særlig ved utstillingene for de avviste, var det først få som forsto viktigheten av det de sto ovenfor. Det uferdige skisseaktige uttrykket med sine vulgære strøk vakte sterke reaksjoner hos massene og Manets så vel som de andre impresjonistenes bilder ble i utgangspunktet avskrevet som uverdige malerier.

Selv om få forsto genialiteten i disse nye bildene, var interessen og nysgjerrigheten stor blant folket. De sosiale og politiske bølgene som skylte gjennom samtiden hadde vekket et sosialt behov for en kunst som formidlet virkeligheten i samtidens ånd, nemlig den drastisk skiftende tiden folk opplevde på kropp og sinn, i motsetning til det elitepregede kunstmarkedet som hadde regjert til nå, opphøyet, belærende og nedlatende mot massene. Det banebrytende Manet gjorde gikk dog ikke ubemerket hen. Særlig Baudelaire og etter han Zola kunne se at disse «feilgrepene» var bevisste valg og stilte seg dermed spørsmålet om hva det var Manet ønsket å formidle.

I følge Mallarmé introduserte Manet det som senere har blitt kalt det impresjonistiske øyet. Han forklarer dette som at Manet og hans etterfølgere legger til side all tillært kunnskap og tradisjonell tenkning rundt kunst og at øyet i stedet skal se hver individuelle situasjon som om det var for første gang. Hånden blir på denne måten kun en formidler av det umiddelbare og ufargede inntrykk, og all personlig smak, meninger og følelser hos kunstneren er eliminert. På denne måten blir naturens sannhet formidlet på en direkte måte uten overdreven innblanding av manipulasjon.

Mallarmé trekker frem Manets Olympia (1863) som et eksempel på denne utilslørte sannhet. Dette bildet står i dag som en slags første sanne akt, da vi her møter en ekte kvinne med sine menneskelige skavanker og indre følelsesliv, eksponert og blottet for beskuerenes øye. De tidligere retninger hadde alltid framstilt de kvinnelige akter som et  opphøyd symbol, de var på ingen måte en vanlig kvinne av kjøtt og blod. Olympia ble naturligvis møtt med svært sterke reaksjoner med sin provoserende direkthet. Den usminkede sannhet om en vanlig kvinne var banebrytende på alle måter, men Mallarmé understreker at Manet heller formidler at denne uoppnåelige skjønnhet finnes i det ekte, nemlig naturen. En påpyntet illusjon er ikke nødvendig når naturen vises i sin virkelighet, det vulgære og stygge er egentlig kun naturens sannhet og er dermed skjønnhet i sin esensielle form. Mallarmé mener at Manet dermed har åpnet opp for å vise skjønnheten i det samtidige ekte menneske og dermed gjør vanlige mennesker til verdige modeller i kunsten.

Mallarmé trekker frem det faktum at de impresjonistiske malerne arbeidet i stor grad utendørs, som et vesentlig element i formidlingen av sannhet. Nettopp ved å bruke naturlig dagslys mener han de framstiller objekter, figurer og atmosfærer på en mye mer ekte måte, da det er luften som er formgivende, i motsetning til den kunstige og ofte naturlig eller unaturlig dramaturgerte lyssettingen i innendørs motiver. Særlig i akten blir kvinnen som et symbolsk objekt for mystikk og fantasi forsterket av denne formgivende og fargende lyssettingen, mens hud, kjøtt og former får sin naturlige og sanne tone og form i det flate dagslys. Mallarmé argumenterer for dette med at utendørs er det ingenting unaturlig som påvirker inntrykket, det er den gjennomsiktige luften, denne altomfattende formen for sannhet som binder alt sammen og fyller alle rom mellom objekter og overflater.

Impresjonistene søkte nemlig å se og representere naturen i sin sannhet, og Mallarmé mener derfor at de bruker luft som sitt dominerende medium for å se denne ultimate sannheten. Samtidig finnes det ingen maling som tilsvarer luftens gjennomsiktighet, og den må dermed framstilles gjennom strøk, trykk og toner. Mallarmé mener Manet og impresjonistene klarer dette ved å påføre strøk i en umiddelbar og lett maner, og denne teknikken representerer også et annet viktig aspekt ved retningen, nemlig at de ønsker å fange flyktigheten og den konstante skiftningen i virkeligheten.  De impresjonistiske bildene forlater det solide og permanente aspektet vi finner i tidligere retninger, og det løse, flyktige inntrykket søker heller å formidle det midlertidige øyeblikk formet og farget av lyset i det gitte tidsrom, og hinter om at den samme scenen vil se annerledes ut ved neste øyekast. Han trekker fram både Monets behandling av vann, Sisleys flyktige forbidrivende skyer og Renoirs demokratiske strøk som samler alt i motivet under den samme konstant skiftende virkelighet, kun formet av lys, bevegelse, refleksjoner og skygger, som utmerkede eksempler på retningens hensikt og som forsvar for teknikken som av andre ble oppfattet som slurvete og uverdig.

Her trekker også Mallarmé fram impresjonistenes holdning til komposisjon og perspektiv. Hvert motiv framstår som et tilfeldig utsnitt av en virkelighet slik den framsto i det gitte øyeblikk, ingen kunstneriske tekniske grep er tatt i bruk for å forme bildet etter ønske om å formidle et spesielt element og ignorere andre. Her fungerer rammen kun som en avkutting av den større virkelighet som fortsetter utenfor rammen.

Mallarmé fremstiller et bredt syn på impresjonismen som et fellesbegrep på alle de moderne kunstnernes nye syn, et nytt prinsipp i kunsten, heller en kun de malerisk tekniske metoder.  Sammen med den sosiale oppvåkningen kaller han impresjonismen for en radikal og demokratisk bevegelse, hvor kunsten som tidligere var forbeholdt de øvre klasser, nå nådde ut til et folk som krevde å se sannheten med sine egne øyne, nemlig naturen i sin virkelighet. Impresjonistene fungerer dermed i følge Mallarmé som upersonlige håndlangere for naturen, menn som er i direkte dialog med tidens stemning, og som ser vekk fra all formell, tradisjonell utdannelse og syn på kunst, men lar naturen jobbe på egenhånd gjennom hånd og øye. Slik viser naturen seg i sin sannhet gjennom impresjonistene, med den hensikt at de kommende observatører skal kunne se og forstå naturen på en ren måte.

Mallarmé konkluderer med at den impresjonistiske kunsten ikke handler om å avbilde naturen, da naturen alltid vil overgå enhver etterligning, men å fange aspektet og essenses ved naturen på en så virkelighetsnær måte som mulig, og da ikke fotografisk virkelighet, men essensiell virkelighet.