Ustvedt, Ø. "En ny interesse for abstraksjon"
I kapittelet "En ny interesse for abstraksjon" i boken Ny norsk kunst etter 1990 av Øystein Ustvedt tar han for seg en ny interesse for abstraksjon som kom til Norge i 1990-årene.
Som en røff guide vil man trekke frem årene 1910-20 som en opphavsfase for abstrakt kunst, tiden etter andre verdenskrig som gjennombruddfase, og en gjenfødelse i 1990. En ting skiller 1990 årene fra resten, den fremstår ikke lenger som ny, radikal eller banebrytende. Abstraksjonen har i dag et preg av å være noe som er reformulert av noe som allerede er formulert. Vi har å gjøre med en abstrakt kunst uten modernismens aura av progresjon og overskridelse, som kan bli sett på som et sørgespill over tapet av modernismens utopiske idealer, men endringene kan også sees på som en oppblomstring fordi endringene skaper en fornyelse. Et referansepunkt for 1990-årenes sterke interesse for abstrakt kunst er Olav Christopher Jenssen, men den nye interessen for abstraksjon kom allerede med gruppeutstillingene 3 + 1 og NoNeoGeo på slutten av 1980-årene. Felles for kunstnerne fra gruppeutstillingen var at de oftest jobbet med enkle former, jevne flater etc.
To kunstnere som jobbet i pakt med modernismens estetikk i 1990-årene er Jan Groth og Arne Malmedal. Groth er et bindeledd melom gjennombruddsgenerasjonen og 1990-årenes nye abstraksjon, mens, Malmedal og Ransve dukker sterkt opp innenfor abstraksjon på slutten av 1980-årene. Groths, Streken, er helt sentralt i hans arbeid og knytter han til New York-skolen. Til forskjell fra New York-skolen sine overveldende verk går hans arbeid mer mot det forsiktige, utsatte og beskjedne. Malmedal sine malerier fokuserer på at verket skal ha en flat overflate som avgrenses med en ramme. Han går derfor vekk fra det ekstravagante og overflødige. Det personlige nærværet som finnes i Groths og Malmedals verk er ikke å finne i Ransve sine arbeider. Ransve sine arbeider er knyttet til den kjølige geometriske siden ved abstraksjonen.
Andre kunstnere har gått vekk fra modernismens metafysikk og strenge formalisme, uten å bryte med modernismens grunnleggende premisser, som Olav Christopher Jenssen. Jenssen sin serie Lack of Memory viser en ny interesse for malerisk abstrakt maleri i internasjonalt kunstliv. Det som kjennetegner Jenssen sin virksomhet i 90-årene er skalaforskyvning, sjiktrom og større serier. Sverre Wyllers kunst har en til felles med Jenssens, men han legger større vekt på visuell refleksjon og et stramt, analytisk rammeverk. Måtehold og selvrefleksivitet preger Wyllers omgang med bildet og de maleriske virkemidler, og det selvreflekterende med hans verk vises i hans åpne dialog med forbilder, som Kurt Schwitters, som også arbeider med papirmateriale. I løpet av 1990-årene ble farger, strøk og abstrakte former dominerende byggesteiner i Gerd Tinglums sin kunst. Denne utviklingen slår for fult ut i begynnelsen av 2000-årene og består av store, fargesterke, vertikaltstilte malerier utført med akryl på papir. Løvaas & Wagle er tekstilkunstnere og deres arbeider lar seg forstå som både kunsthåndverk og kunst, tepper og bilder. Arbeidet deres med nylonstrømper som hovedmateriale blir som pappmaterialet i Wyller sine verk som virker som en slags erstatningsmateriale for tradisjonelle maleriske grep og virkemidler.
