Baudelaire, C. "The Painter of Modern Life" 1
Innhold
Innledning
Charles Baudelaire (1821-1867) var en fransk dikter og litteratur og kunstkritiker[1]. Baudelaire offentliggjorde teksten om ”The Painter of Modern Life” først i Le Figaro, Paris 26,28 november og 3 desember 1863 fra en tekst han skrev i 1859.[1] Baudelairs essay fikk stor betydning i samtiden kunst og kultur ved å definere og signalisere hva som lå i begrepet ”moderne” og å klargjøre hva det å være moderne innebar. Personen C.G. som omtales er Constantin Gyus(1805-92). Han var en illustratør og akvarellmaler. Han ble på den tiden sett på som "maleren av det moderne liv". I ettertid er det Manet som har fått denne rollen, men hans arbeid var ikke kjent av Baudelaire da han skrev denne teksten.
Sammendraget varierer litt i form i de forskjellige avsnitt. I noen avsnitt er det trukket ut setninger og forsøksvis oversatt dem fordi setningene i seg selv forteller så mye om hva Baudelaire mente med "moderne". Andre avsnitt er gitt mer tradisjonell sammendragsform.
Skjønnhet, mote og lykke
Baudelaire tar opp begrepet skjønnhet som et dialektisk begrep som består både av det evige og av det forgjengelige. Vi har både generell skjønnhet uttrykt ved klassiske poeter og kunstnere og spesiell skjønnhet. Den spesielle skjønnheten kan være omgivelsenes skjønnhet eller skjønnheten i menneskets fremtreden.
Baudelaire ønsker å beskrive maling av det nålevende menneske og i den aktuelle tidens klesdrakt og moter, ikke modeller med historiske klesplagg. Disse klesplagg viser den moralske og estetiske sansen i sin tid. Skjønnhetens ide vises på klesdrakt, manerer og i siste instans i ansiktet. Han ønsker å etablere en rasjonell og historisk teori om skjønnhet, i motsetning til den akademiske teorien om unik og absolutt skjønnhet. Skjønnheten består av to element selv om det fremstår i en enhet. Skjønnhet består av et evig stabilt element og av et relativt og tilfeldig element. Det relative elementet kan være alder, moten, moralen eller følelsene. Dette siste elementet er som glasuren på kaken. Alle skjønnhet må inneholde disse to elementer. (…)
Kunstens dualitet er en konsekvens av menneskets dualitet. Det stabile element som kunstens sjel og det variable som kunstens kropp.
Kunstneren, verdensmannen, mennesket i mengden, barn.
Jeg vil snakke om en mann som er så kraftfull og original. Han er seg selv nok og søker ingen bekreftelse fra andre. Han signerer ikke sine kunstverk med en signatur, men signerer det med sin sjel. Kunstelskere som har sett og verdsatt hans kunst vil gjenkjenne den ut fra beskrivelsen jeg gir. Baudelaire omtaler her C.G. som han ser ikke bare som en kunstner, men som en verdensmann. En verdensmann som forstår verden i all dens mangfoldighet. Han elsker mengden og er samtidig sky. En kunstner som er knyttet til sin palett og samtidig en mann som er en åndelig innbygger av universet.
For å forstå C.G. må man forstå at kilden til hans geni er nysgjerrighet. Baudelaire viser til bildet ”The Man of the Crowd.”. Dette er et stykke skrevet av Edgar Allan Poe.[2] Her skriver han om en rekonvalesent på en kafe som sitter å betrakter folk i mengden. Nysgjerrigheten blir en lidenskap. Tenk deg en kunstner inn i rekonvalesentens sted og du vil ha nøkkelen til C.G.s natur. Å være rekonvalesent er også som å vende tilbake til barndommen. Med barnets nysgjerrighet betrakter han verden, alt virker som nytt. Ingenting likner ”inspirasjon” mer enn måten barnet absorberer form og farge på. Genialitet er intet mer enn gjenvunnet barndom, men med den voksnes evne til å analysere og organisere mengden av inntrykk.
Tenk på C.G. som en rekonvalesent- slik jeg sa over , og i tillegg tenk på ham som et mann-barn intet aspekt ved livet er blitt foreldet.
C.G. avviste å bli betegnet som en kunstner. Jeg kan kalle ham en dandy. Dandyen er blasert og lite sensitiv, men C.G. er sensitiv og lidenskapelig interessert i å se og føle. Han kan derfor ikke kalles en dandy. C.G. er oppriktig uten å bli absurd, han kunne kalles en filosof hvis ikke hans kjærlighet til det materielle hadde vært så sterk. Vi betrakter ham derfor som en ren billedlig moralist, som La Bruyère sier Baulelaire.
Mengden er hans rette element, han ønsker å få være ett med mengden. En flanør- en lidenskapelig tilskuer- med en utrolig glede over å befinne seg i mangfoldet mellom det flyktige og det uendelige. Å være hjemmefra og samtidig føle seg hjemme overalt. Å være i verdens sentrum og samtidig være gjemt for verden. Tilskueren er som en prins som fryder seg over å være anonym. Mengden fremstår som et reservoar av energi for ham.
Han er som et speilet eller et kaleidoskop med bevissthet som gjenskaper mangfoldet av liv og i mengden. C.G. er et ”jeg” med en umettelig appetitt på ”ikke-jeg” og gjengir det i bilder mer levende enn livet selv.
Modernitet
Mannen jeg har beskrevet har et ønske om å være mer enn en flanør. Han leter etter kjennetegnet på ”modernitet”. Ut fra moten trekker han det evige fra det forgjengelige. Et moderne bilde inneholder kostymer fra middelalderen, renessansen eller Orienten. Dette er latskap- man må få trekke frem skjønnheten i nåtidens klesdrakt.
Med ”modernitet” mener jeg det flyktige, det foranderlige, den halvdel av kunsten hvor den annen halvdel er motstykket; det evige og uforanderlige. Alle gamle mestere har hatt sin egen ”modernitet” i sin tids mote. Man kan studere gamle mestere for å lære å male, men for å forstå nåtidens skjønnhet må man studere tekstiler, snitt og fakter av i dag. Dette er hva C.G. konsentrerer seg om. Å fange det flyktige, nåtidens skjønnhet i menneskers oppførsel, klesdrakt, fakter og male det.
Ve han som studerer antikken for noe annet enn ren kunst, logikk og generell metode. Kunstneren som baserer seg på klassiske ideer står i fare for å miste nåtiden. Det flyktige og de forgjengelige impulser som nåtiden gir.
Dandyen
Mannen som er rik og ledig, som ikke har annen oppgave enn å søke lykken. Vant med at andre lyder ham. Han dyrker skjønnheten i sin egen person, trenger ikke ha pengene, men må ha tilgang til kreditt. For en perfekt dandy er det materielle bare et tegn på hans aristokratiske overlegenhet. En dandy er opptatt av ”distinksjon”, kjennetegn på klasse. Hans antrekk kan gjerne være enkelt, det er den beste måte å få frem den ønskede kvalitet. Han har en glede i å forbause andre, men vil ikke selv bli forbauset. En blasert person. Å være dandy er en slags religion. Dandyen sloss mot trivialiteten og søker skjønnheten, provoserende i sin overlegenhet, som et slags aristokrati. Et aristokrati som ikke blir skapt av penge og arbeid, men av menneskelig stolthet, ideer og fantasi. Dandyismen oppstår i endringstider når demokratiet enda ikke er sterkt nok og adelen har mistet deler av sin makt.
Når C.G. tegner en dandy på papir gir han dandyen en historisk personlighet- hans legendariske personlighet. Dandyen med aura av autoritet, indre energi og eleganse i fremtoning slik at du tenker: en rik mann kanskje , eller kanskje en arbeidsledig Herkules.
Kvinnen
Kvinnen er kilden til glede, for henne blir formuer laget og tapes. Ved hjelp av henne lager kunstnere og poeter de største og beste verk. Kvinnen er for mannen en kilde for utmattende gleder og de mest produktive lidelser.
Kvinnen er mer enn det menneskelige hunnkjønn. Spesielt for C.G. Hun er en guddom, en stjerne et glitrende konglomerat av naturens nåde. Kvinnen er harmoni- i måten hun beveger seg på og i valget av klesdrakt. Kvinnen og hennes klær fremstår som en enhet.
Det kosmetiske
Det 17-århundredes estetikk feiler ved å gjøre naturen til kilde for all godhet og skjønnhet. Naturen lærer oss intet annet enn å få oss til å sove, spise, drikke og beskytte oss mot været. Moder Natur får mennesket til å drepe sin bror og andre grusomheter. Filosofi og religion får oss til å hjelpe våre foreldre når de er syke og gamle. Naturens stemme er vår egen-interesses stemme.
Alt skjønt og edelt er resultat av fornuft og beregning. Ut fra dette sluttes at å forfine sitt ytre er et tegn på sjelens edelhet. Også de ”ville stammer” pynter seg på sin måte med hva de finner brilliant. Ve han som lik Ludvig XV degenereres slik at han kun elsker ren natur. Mote er et symptom på sansen for det ideelle, som flyter på overflaten av alt grovt, jordisk og alminnelig.
Kvinner og prostituerte
C.G søker skjønnheten i moderniteten. Han maler portretter av elegant kledde kvinner uavhengig av klasse. Tross likhet i klesdrakt er det åpenbart for betrakteren hvilken klasse de portretterte kvinnene tilhører. Baudelaire skildrer kvinner og deres omgivelser fra den borgerlige presentable unge pike og voksne dame til den prostituerte. Alle er pent kledd, men omgivelsene og tilhørigheten viser klassen. Elskerinnen er pent kledd men den lille ”forskjellen” - en stor sigar i munnen og et intetsigende blikk - skiller henne fra den borgerlige dame.
Elskeren i cafedøren stirrer sammen med elskerinnen formålsløst inn i folkemengden. De er mer til glede for tilskuerne enn for seg selv. Kurtisanen gjenkjennes med sitt overdrevent elegant antrekk. Den overdrevne elegansen fjerner sjarmen fra antrekket. Skuespilleren har også kurtisanens utstråling, men hun har talent i tillegg. Hvert menneske er merket av sitt yrke – en slags profesjonell skjønnhet.
Forfatteren unnskylder beskrivelsene han har gitt i teksten ovenfor leseren. De tegnede bildene(teksten) er laget for å gi næring til tanker. Han ser det skjønne i det fryktelige og det er de moralske svakheter som gir tegningene(teksten) dens spesielle skjønnhet.
Litteratur
Baudelaire, Charles. " The Painter of Modern Life". I Art in Theory, 1815-1900, redigert av Charles Harrison, Paul Wood og Jason Gaiger. Oxford: Blackwell Publishing, 1998.
Poe, Edgar Allan. "The Man of the Crowd". I Art in Theory, 1815-1900, redigert av Charles Harrison, Paul Wood og Jason Gaiger. Oxford: Blackwell Publishing, 1998.
Store norske leksikon online. s.v. "Charles Baudelaire". Oppsøkt 1.3.2018. https://snl.no/Charles_Baudelaire
[1] https://snl.no/Charles_Baudelaire 1.3.2018
