Veblen, T. "Pecuniary Canons of Taste»
Thorstein Veblen (1857-1929) var en amerikansk sosiolog som brukte økonomiske teorier og etnologiske hypoteser for å studere moderne institusjoner. Artikkelen hans er et utdrag av kapittel IV av boken «The Theory of the Leisure Class: An Economic Study of Institutions» som han skrev i 1899[1].
I sin artikkel tar Veblen for seg hvordan vi ser på skjønnhet i bruksgjenstander, sett opp mot den økonomiske verdien, den estetiske verdien og nytteverdien som gjenstanden har. Han lanserer en teori om det han kaller «conspiciuous wastefulness» - «ekstravagant sløsing» - som handler om gjenstaders verdi - og at den er proposjonal med hvor ekstravagant en gjenstand er[2]. Han eksemplifiserer dette ved å ta for seg to skjeer av sølv, hvor den ene er laget for hånd mens den ande er masseprodusert. Den håndsmidde sølvskjeen er ikke nødvendigvis mer brukbar, som skje, enn den maskinproduserte skjeen. Men den håndsmidde vil bli sett på som vakrere og derfor gi eieren større glede enn den maskinproduserte skjeen. Grunnen til dette ligger i teorien om «conspiciuous wastefulness» - «ekstravagant sløsing»- at det er i det ekstavagante, og ikke i nytten som bruksgjenstand, at verdien ligger. Så dersom den håndsmidde skjeen, i et tenkt tilfelle skulle vise seg å ikke være håndsmidd, likevel, ville den falle betraktelig i verdi i eierens øyne, selv om den fremdeles ser ut akkurat som før[3].
Henger med andre ord vårt syn på skjønnhet sammen med økonomisk verdi? At vi synes en kostbar ting er vakrere enn en billig ting - nettopp fordi vi vet at den er kostbar og ekstravagant? I så fall er ikke dette bevisst hos oss, men det former hva synes er vakkert. Her bruker Veblen edelstener som eksempel, de er vake, kostbare og ekstravagante - uten at de kan gi en skje større nytteverdi av den grunn[4]. Hvor kostbart og økonomisk verdifullt noe er, påvirker altså vår smak, slik at det vakre og det kostbare blandes sammen, og en kostbar ting kan dermed bli sett som vakker, selv om den egentlig kan ganske stygg. Vi har også for vane å koble skjønnhet med omdømme og anseelse, hevder Veblen. En vakker ting som er billig, kan dermed ikke sees som vakker, fordi den ikke gir eieren anseelse (side 823).
Ulike klasser har ulike tanker om skjønnhet, Hver klasse strever etter å anskaffe seg de gjenstander som man har råd til - som er oppnåelige - og disse sees da ses som attraktive, og vakre. Selv om billige ting egentlig kan være like vakre, gir de ikke samme anseelse. Det er gjenstandens omdømme som gjør den vakker - og omdømmet endrer seg fra klasse til klasse. (side 823) «The Leisure Class», «fritidsklassen», er klassen som ikke trenger å jobbe eller å tenke på økonomien og der ekstravagant sløsing står sterkt i verdsetting av gjenstander (side 824).
Forholdet mellom estetisk verdi og økonomisk verdi er ikke nødvendigvis bevisst hos den som verdsetter tingene men styres av vanen. Verdsetting av estetisk verdi henger også nøye sammen med anerkjennelsen, og kan noen ganger gå over i hverandre - også i måten som omtaler tingene på. Skjønnhet som ikke følges av anerkjennelse er ikke akseptert, hevder Veblen (side 824)
Enkle og lite pyntede objekter kan estetisk sett være best. Men siden de ikke verdifulle, økonomisk sett, vil de ikke bli vurdert som like vakre (side 825) De utdannede klasser ser sjarm og verdi i den håndsmidde varen - men det krever øvelse og kunnskap å gjenkjenne denne verdien i et objekt. De uutdannede klasser kan derimot synes at en masseprodusert vare er å foretrekke fordi den framstår som «perfekt», mens den for de utdannede klasse sees som vulgær og uten eleganse. (side 825)
Objekter som er «vanlige/simple» og billige å fremstille sees som med andre ord som verdiløse. Veblen kommer her inn på sine samtidige John Ruskin og Willian Morris som sto i front av den britiske Arts and Crafs-bevegelsen, der verdien av håndverk sto sentralt og i kontrast til det masseproduserte. Veblen omtaler deres tanker som «propaganda for crudity and wasted effort» (side 826), og han ser det som viktig at den visuelt perfekte varen - den masseproduserte - nå er billigere å framstille enn den håndlagde.(side 826).
Veblen avslutter med hevde at ønsket om ekstravagant sløsing er en negativ trend, at den hverken fører til kreativitet eller innovasjon, men tvert i mot er konserverende, og den opprettholder de rikes posisjon (side 827).
