Nietzsche, F. "The Birth of Tragedy"
Innledning
Friedrich Nietzsche var en tysk filosof og filolog, som levde fra 1844 til 1900. Han bemerket seg i en ung alder som en klassisk lærd, hvor kunstens betydning for livets mening er et sentralt og viktig tema. The Birth of Tragedy var hans første bok, som kom med en ny tenkning i hvordan den greske kulturen var forstått. I denne teksten argumenterer han for at den Greske Antikkens tragedie var den beste formen for kunst, hvor han tar opp termene, Apollinian og Dionysioan, som viktige elementer innenfor denne kunsten.[1]
Sammendrag "The Birth of Tragedy"
Nietzsche begynner med å forklare at den fortsettende utviklingen av kunst, er bundet opp med dualiteten mellom de Apollonistiske og Dionysiske elementene. Disse to tendensene, er to paralleller som oppfordrer hverandre til nye og mer kraftfulle fødsler, som foreviger en antagonisme, bare overfladisk rekonstruert av den vanlige betegnelsen av kunst. Videre forklarer han at det er gjennom disse to kunstretningene man får den Attiske tragedien. For å forstå dem, må vi se på dem som to separate kunstverdener; drømmer og rus.[1]
Nietzsche snakker om hvor viktig drømmene er, og hvordan denne illusjonen kan gjøre alle menn til kunstnere. Den estetiske sensitive mannen har den samme relasjonen til virkeligheten til drømmene sine, som en filosof har til virkeligheten til eksistensen forklarer han. Drømmen som en nødvendig opplevelse, har blitt legemliggjort av Grekerne i deres Apollo: den skinnende gud, lysets gud, og herskeren over den skjønne illusjonen av den innerste fantasiverden. Apollo regnes også som et viktig bilde av principium individuationis, individualiserings prinsippet, som fører til det mest intime med analogien av rusen. Gjennom dette våkner de dionysiske emosjonene, som vokser til en selv forglemmelse.[1]
Dionysos får frem en union mellom menneskene hvor man kan synge og danse sammen. Og naturen som har blitt fremmedgjort, utsatt mot fiendtlighet eller bare utsatt, feirer nok en gang hennes forsoning med den tapte sønn, mannen. Det er en universell harmoni som gjør at man føler seg i ett med hverandre. Mannen verken går eller snakker, men han flyr inn i luften, dansende. Mannen føler seg som en gud, han går rundt fortryllet, i rus, som gudene han så i drømmene sine. Han er ikke lenger en kunstner, men et kunstverk. Nietzsche forklarer videre at med disse to elementene, den Apollonistiske kunstner i drømmer, eller Dionysiske kunstner i rus, er en "imitator". Men man kan også ta i bruk begge elementene- som for eksempel den Greske Tragedien- hvor man kan føle en total enhet med den innerste grunnen av verden, og blir så avslørt med et symbolsk drømmebilde.[1]
