Courbet, G. "Letter to Champfleury" og "Statement on Realism"

Introduksjon

I et brev sendt til Champfleury  i 1854 beskriver Gustave Courbet sitt nyeste verk, Malerens Atelier , i detalj og forklarer valg av motiver og hva disse representerer. Verket skulle i utgangspunktet bli presentert under verdensutstillingen i 1855, men ble avvist. Kunstneren satte i reaksjon på dette opp en egen uavhengig utstilling, titulert "Realisme". Forordet i utstillingskatalogen forklarer kunstnerens forhold til begrepet realisme og egen kunst. Courbet konstaterer her at han ønsker å skape levende kunst inspirert av hva han selv observerer av oppførsel, ideer og aspekter i samfunnet han lever i. Disse tekstene er interessante da de gir innblikk i hvilke tanker og refleksjoner Gustave Courbet hadde til egen kunst.

Letter to Champfleury

Brevet til Champfleury ble skrevet med intensjonen om å diskret dele verkets betydning med kunstnerens omgangskrets, uten at Napoleon 111 fikk vite noen detaljer.^[2] Dette var ikke en tilfeldighet, da det strenge regimet bedrev sensur. Det originale brevet ble først offentliggjort i 1978 på en utstilling av Gustave Courbet sine samlinger i Louvre.

Courbet innleder brevet med  å annonsere at han er i gang med et nytt verk. Han legger ikke skjul på at også dette utføres i stort format, i likhet med Begravelsen i Ornans. Kunstnerens uformelle ordvalg og personlige bemerkninger tyder på at brevet sendes til en han vet støtter han og er trygg på. Courbet nevner at han med dette fortsatt er i livet, og at dermed også realismen er det. Dette er den eneste gangen han nevner begrepet realisme i brevet. Videre redegjør han for hva som var inspirasjonen til det nye verket. Han forklarer Champfleury at han har forsøkt å bringe verden og den motstridende sider inn i motivet, og at verket portretterer moralsk og fysisk historie i hans studio.^[3] Dette er gjort i direkte forstand, ved at kunstneren har plassert seg selv i midt parten av studiomotivet sittende å male på et lerret. Han fungerer som en adskiller mellom verkets to kontraherende sider. For å gå dypere inn i sidenes innhold, tar han først for seg den venstre siden av verket. Denne siden viser til hans tilhengere, omgangskrets og sosietet. Her er blant andre ; Buchon, Baudelaire og Champfleury selv malt. Motsatt retning av verket viser til hva kunstneren selv kaller vanlige borgere og mindre velstående mennesker. Denne siden speiler et annet type miljø enn den til høyre, et selskap nært knyttet til liv, død og utnyttelse. Han forteller om de ulike karakterene og hvordan han har funnet fram til disse. Flere er inspirert av virkelige personer han har sett på reiser, blant andre en ammende irsk kvinne og en jødisk mann med turban. Dette forteller noe om kunstnerens observasjonsevne og tydelige fokus på forholdene rundt ham. I tillegg viser det til hans inkluderende perspektiv på verden, ved at han bringer frem mennesker av ulik tro og folkeslag.

Courbet beskriver deretter den høyre siden på lik måte. Han trekker frem seg selv og hvordan han sitter i assyrisk stil foran et lerret, og maler en skog med et esel. Bak han lener en naken kvinne seg inntil stolen for å observere. Deretter er tilhengere, omgangskrets og sosieteten plassert. Her er blant andre ; Buchon, Baudelaire og Champfleury selv malt. Courbet forteller om alt til den minste detalj, slik som vaser, lamper og flasker. Etter å beveget seg fra gjenstand til gjenstand går han over i en mindre formell skrivestil. Han uttrykker sin utålmodighet ovenfor å ferdigstille bildet, og bemerker hvordan den kommende kritikken gjør han motivert. Courbet sin viljestyrke og pågangsmot tross kritikk var avgjørende for hans karrière. Han lot ikke kritikk tynge seg ned. Tvert imot gjorde det han ivrigere i troen på at denne type kunst var viktig å fremme. Han forteller så om at gulsott hadde satt han ut i en måned, og at han derfor fikk dårlig tid. karakterene har nå to dager hver på å bli ferdig, men dette er noe han skal klare. Han legger også til at Bruyas nylig har kjøpt to verk til 4,500 Franc.^[4] Han uttrykker en lettelse over at han nå kan betale lån og se frem til utstillingen. Den økonomiske situasjonen vitner til kunstnerens distansering til borgerskapet og deres livsstil. I siste avsnitt legger Courbet kunsten til side og åpner opp om sitt privatliv. Privatlivet står i sterk kontrast til hans kunstneriske engasjement. Til sin venn uttrykker han en depressiv livssituasjon, hvor han verken finner mot eller mening. Han nevner sin såkalte «kone» som har giftet seg, som følge av fattigdom. Og legger deretter til at dette er et eksempel på hvordan samfunnet sluker mennesker og deres liv. Han føler seg tom innvendig, og sender sine lykkeønskninger til deres felles venn Promayet, og mener de begge må legge stolthet til side for å overleve.^[5] Han avslutter brevet med å fortelle at utstillingen er det han nå vil fokusere på fremover.

Ved hjelp av dette brevet får man et innblikk i hvordan Courbet jobber med verk under prosess og hva han ser på som viktig i bildet, Malerens atelier. Det er i tillegg en privat vinkling i teksten, som forteller noe om hans personlighet og tilknytning til venner og oppdragsgivere. Kunstnerens enkle liv og bekjentskap har gitt han en videre forståelse av fattigdom og forskjellige sider av samfunnet. Dette er faktorer som spiller inn på hans realisme, og kan forsterke troverdigheten og virkningen av verkene. 

Statement on Realism

Forordet til Courbet sin utstilling gir et innblikk i kunstnerens oppfatning av ordet realisme, og hvordan han .Teksten er signert med Courbet sine initialer. Likevel er det viktig å ta i betraktning at brosjyren til utstillingen ble skrevet i samarbeid med Champfleury som er skribent.^[6]

Courbet innleder forordet med en kritisk tilnærming til begrepet realisme. Han uttrykker at begrepet har blitt pålagt ham slik kunstnere på 1830-tallet ble kalt romantikere, og at dette ikke er noe han nødvendigvis ønsker.^[7] Han argumenterer at slike merkelapper kan gi et feilaktig bilde av kunstneren, og på den måten legge begrensninger. Samtidig vil han ikke gå dypere inn på hvorvidt slike merkelapper er positive eller negative, og velger ikke konkret å identifisere seg innenfor noe. Isteden legger han ut om hvordan han ser på seg selv som kunstner. Han forklarer at han har studert den antikke og moderne kunsten uten noen forutinntatte ideer. Han har heller ikke prøvd å imitere eller kopiere tidligere kunst, slik mange andre har gjort. Kunst for kunstens skyld er heller ikke noe han kjenner seg igjen i. Courbet sier at han har lært og tatt utganspunkt i grunnleggende tradisjonelle kunnskaper og kombinert disse med sin uavhengighet og individualitet.^[8] Han understreker så at ferdigheter utvikles gjennom kunnskap. Og at det essensielle målet i hans kunst er å fange opp ideer, oppførsel og aspekter ved samfunnet slik han selv opplevde det. «To be a man as well as a painter, in short to create living art, that is my aim.”

Courbet plasserer seg selv som en mann blant folket. Han er hverken fattig eller rik, han er nøytral. Den realistiske fremstillingen og uttrykket i hans motiver er et bevis på dette. Utformingen i verker slik som Begravelsen i Ornans og Malerens Atelier, viser til virkeligheten slik han selv så den. Mennesker er både stygge og vakre. Han viker fra den tradisjonelle idealistiske presentasjonen. Den store forskjellen mellom klasseskillene fungerer også som en kommentar til å erkjenne hvilke forskjellige verdener vi lever i. Forordet som sto skrevet i katalogen har derfor flere ganger blitt tolket som et manifest, «Realismens manifest». 

Litteratur

Courbet, Gustave. "Letter to Champfleury" og "Statement on Realism" i Art in Theory: 1815 - 1900. An Anthology of Changing Ideas. Redigert av Charles Harrison, Paul Wood og Jason Gaiger, 370 - 372. USA: Blackwell publishing, 1998.